Halden fengsel retreat Marit 1

Frihet bak murene

Halden fengsel kan nå tilby en fast retreatavdeling til innsatte over hele landet. Et «kloster» i et av Norges største høysikkerhetsfengsler. – Jeg var veldig skeptisk, men å være med på retreaten, er noe av det lureste jeg har gjort, sier Carsten.

• Foto: Mette Randem Tekst: Randi Bjelland/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 47, 2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Innenfor de høye murene på Halden fengsel, åpenbarer det seg en annen verden enn ventet. Ved første blikk minner det om en internatskole. Administrasjonsbygg og boliger er adskilt av en liten skog. Ved andre blikk er det ingen tvil om at de som bor her er fratatt friheten. Luftegården er inngjerdet. Alt av bord og benker er fastmontert. Trærne strekker sine fargerike grener mot det høye nettinggjerdet der kun noen få blader har kommet seg gjennom maskene. Halden fengsel prøver fortsatt å være et «fyrtårn i norsk kriminalomsorg», som det var tenkt å være da det åpnet i 2010. Pålagte innstramminger i budsjettet, er utfordrende, men ennå kan innsatte få rusbehandling, eller ta en rekke fagbrev, som snekker, bilmekaniker eller kokk.

Les mer om Krigsropet her

Det er imidlertid ikke bare den ytre rehabiliteringen av livet man satser på her. I åtte år har Frelsesarmeen, Den norske kirke og Kriminalomsorgen i samarbeid arrangert en årlig retreat. Denne høsten åpner det en permanent retreatavdeling. Innsatte fra hele landet kan komme hit i noen uker og søke stillhet og indre ro. Men er det mulig å få sjelefred når man er fratatt friheten? Major Marit Skartveit fra Frelsesarmeen, som har arbeidet hardt for å få tilbudet permanent, nikker og smiler.

– Det er mulig, altså, sier hun hemmelighetsfull og åpner døren til retreatavdelingen som tilfeldigvis har fått navnet A4-avdelingen.

Her er det åtte celler der deltakerne bor under oppholdet. Retreatene varer i 21 eller 8 dager, og det er stillhet og refleksjon som står i fokus. Rammen er bønn, bibeltekster og messer.

– Retreaten er åpen for alle. Vi snakker mye om de eksistensielle spørsmålene i livet. Fokuset er ikke først og fremst på Gud, men på en selv. Hver enkelt velger hva en legger i begrepet Gud.

Marit Skartveit og Carsten går side om side
Den røde t-skjorta symboliserer kjærlighetsfasen under fengselsretreaten. – Nå, som jeg har blitt mer meg selv, og ikke har angst hver gang jeg snur ryggen til, så merker jeg Guds nærhet på en annen måte, sier Carsten.

Kjærlighet, synd, tilgivelse og fred

Etter å ha fått presentert et tema, tilbringer deltakerne mye tid alene, i stillhet og egenrefleksjon. Ulike perioder i retreaten har fått hver sin farge; Rød, sort, hvit og blå. I den røde fokuserer man på kjærligheten, det gode i livet og at hvert menneske er verdifullt og unikt.

– Det å se på seg selv med godhet, er vanskelig for mange innsatte. Det de har gjort blir så stort. Men det er mye helbredelse i å ta fram det gode, sier Marit.

I den sorte fasen handler det om det onde. Skyld, svik og skam. Det stilles spørsmål som: Hvem har skadet meg? Hvem har jeg skadet? Fasen ender med et oppgjør der alle skriver ned det de ønsker tilgivelse for. Syndene legges i en konvolutt. Ingen andre ser det som er skrevet. Konvoluttene spikres først til et trekors, før de tas ned igjen og brennes. Imens går de to fengselsprestene Jo Inge Bolstad og Marit Skartveit rundt og gir deltakerne Guds syndsforlatelse. Marit vet at tilgivelse for store og alvorlige forbrytelser er et stort og vanskelig tema.

– Vi formidler Guds tilgivelse, ikke tilgivelse fra noen andre. Ofte opplever vi at når noen får Guds tilgivelse, så startes en prosess. Mange jobber med å tilgi seg selv. Noen ber familien sin om tilgivelse, og enkelte tar kontakt med konfliktrådet og ønsker å møte offer eller etterlatte i sine saker.

I den hvite perioden snakkes det mer om tilgivelse, verdier, holdninger og følelser. Retreaten avsluttes med den blå fasen – håpet. Deltakerne må reflektere over spørsmål som: Hva er håpet mitt? Hva drømmer jeg om, og hvilke redskaper har jeg for å komme dit? Det gis innspill på det enkelte tema, men hver enkelt løser oppgaven på sin måte.

– Det er nok noe av grunnen til at retreatene er vellykket.

Prosessene er drevet innenfra. Noen av de innsatte har gitt opp håpet om et bedre liv, men Marit tror at de kan få det tilbake.

– Kanskje ser noen at et A4-liv ikke er så kjedelig likevel. Eller at de kan gi noe tilbake til samfunnet. At de trengs et sted. At de kan få bety noe viktig for familien sin og være en stabil faktor hjemme. Det er mange drivkrefter for å ta fatt i livet sitt.

Av de 40 deltakerne på retreatene som har vært til nå, er det kun én av de løslatte som har havnet bak murene igjen.

– Det skyldes selvsagt ikke bare retreaten, men vi jobber målrettet for å få den enkelte til å tro at det er mulig å få til et annet liv. Jeg har en ufattelig drivkraft til at andre skal få oppleve en retreat. Jeg er også veldig glad i gutta som sitter her. De fortjener en ny mulighet når de har sonet ferdig.

Carsten sitter på cellen sin, der er veggene dekorert med bilder og skrivebordet ryddig med et synlig Jesus ikon og et stort kors
Carsten mener at hvis man helhjertet går inn i en retreat, gir den muligheter til å få gjort noe med det man sliter med, og mot til å stå ansikt med indre demoner og det man har gjort feil i livet. – Jeg fikk renset sårene mine. Nå forsøker jeg å unngå at det kommer betennelse i dem, sier han.

Tung bagasje

Marit viser vei opp til boligen til Carsten, en av dem som har hatt stort utbytte av retreaten. Veien er omkranset av trær i høstskrud. I dette huset har de innsatte hvert sitt rom og deler kjøkken. Smilende ønsker Carsten velkommen og byr på kaffe. På cella hans er den ene veggen dekorert av bilder av en liten jente med mørkt hår. Datteren, som bor i Brasil, er nå ti år. Blant alle bildene henger lappen: «Kraften til å reise oss finner vi når vi kommer til Gud med vår svakhet». Carsten åpner skapet og viser fram t-skjortene fra retreaten. De er i fargene som symboliserer de ulike fasene.

– Jeg skal ta på meg kjærlighetens farge i dag, smiler han og forsvinner en stund.

Snart er han tilbake og viser fram ryggmerket. «Brorskapet» står det under bildet av bedende hender. «Selvinnsikt og bedre valg», er slagordet.

– Tanken er at man skal føle seg som en brødregjeng, forklarer Marit.

Carstens historie er komplisert og vond. Han ble dømt for drapsforsøk i Brasil etter å ha havnet i slåsskamp. Dommen ble på 20 år. De første fem årene tilbrakte han i brasiliansk fengsel. Der ble han utsatt for ufattelig mye vold. Som da han ble tatt inn på en celle der 20 mann ventet på ham. Noen holdt ham fast mens andre sparket og slo.

– Da var jeg helt sikker på at jeg skulle dø.

Merket etter kraniebruddet han fikk av å ha blitt slått i hodet med en stor stein, vil være synlig resten av livet. Det var da han våknet på sykehuset etter denne hendelsen, at han begynte å åpne seg for at det fantes en Gud. Han hadde fått en sjanse til. Legene skjønte ikke hvordan han hadde overlevd. Men tilbake i fengslet fortsatte volden. Til slutt stod han i luftegården og skrek at han ikke orket mer.

– Jeg ropte på norsk. På det tidspunktet hadde jeg bestemt meg for å ta livet mitt.

Ingen forstod hva han ropte.

– Den eneste som kan ha forstått hva jeg sa, var Gud.

Neste dag ble han innkalt til ledelsen og fikk beskjed om at han kunne jobbe på kjøkkenet. Det innebar å både bo bedre og mer beskyttet.

Major Marit Skartveit i Frelsesarmeen tenner lys sammen med deltakerne på retreaten
Halden fengsel har fått en fast retreatavdeling. – Det er dette jeg har ventet på hele livet. Retreat er en fantastisk mulighet til å fokusere på eget liv, til å roe ned og til å ta et blikk innover i livet, sier major Marit Skartveit i Frelsesarmeen.

Tok sjansen

Da Carstens ble overført til Halden fengsel i 2018, var han i svært dårlig forfatning, både fysisk og psykisk.

– Jeg var full av angst og paranoia og kuet som ei gatebikkje. Jeg var ikke engang ute i luftegården de første åtte månedene, forteller han.

Carsten fikk god kontakt med prestene i fengselet, men da Jo Inge og Marit fortalte om retreaten, syntes han det hørtes helt sprøtt ut. Skulle en innsatt isolere seg enda mer? Og hvordan skulle han klare seg uten radio og tv? Det å sette på en film eller musikk var jo redningen når de vonde tankene innhentet ham. Han bearbeidet traumene hos psykolog og fikk gode verktøy, men noe manglet. I 2019 takket han likevel ja til fengselsretreaten.

– Det er noe av det lureste jeg har gjort, sier han.

De kristne rammene hadde han aldri problemer med. Selv begynte han å tro på Gud i fengselet i Brasil.

– Det er ofte når man er i skikkelig trøbbel, at man søker mot høyere makter. Jeg begynte å be aftenbønn. Jeg lovte Gud at om jeg noen gang kom til Norge i live, skulle jeg fortsette å være troende. En av hovedgrunnene til at jeg syntes det var så fint på retreat, var det å bli enda mer kjent med Gud og få svar som andre ikke hadde gitt meg.

Jeg våget å stå ansikt til ansikt med ting jeg var veldig ukomfortabel med. Jeg klarte faktisk å forandre ting ved meg selv som jeg ikke trodde jeg kunne.
– Carsten, deltaker på retreat i Halden fengsel

De hardeste dagene for ham, var de svarte.

– Det var tøft, hardt og grenseoverskridende. Det å gå inn i sin egen mørke skog, bort fra stien, og grave opp det man egentlig hadde forseglet for lenge siden, og stå ansikt til ansikt med det, og så komme videre, var hardt. Det merket man på alle. Jeg sov veldig mye, både om dagen og natten. Jeg var helt utslitt.

Også han skrev ned det han ville ha tilgivelse for, smått og stort. Det ble mange sider som ble brent ute i luftegården.

– Hva tenkte du da?

– At fortiden er noe jeg ikke kan forandre. Men hvis jeg skal gjøre meg fortjent til tilgivelsen jeg har bedt om, må jeg prege framtida på en annen måte enn før.

– Klarte du å ta imot Guds tilgivelse?

– Jeg vet ikke om jeg klarte det der og da, men jeg har hatt mange samtaler med Gud i ettertid, hvor jeg har bedt om nåde og tilgivelse. Jeg tror på dette med å elske sin neste, og å bekjempe det onde med kjærlighet. Det har forandret mye i meg.

Marit Skartveit snakker med to innsatte i røde fengselsdrakter, innen for murene i Halden fengsel
– De innsatte gir gode tilbakemeldinger. Det er vi veldig takknemlige for og veldig ydmyke overfor. De får stort utbytte av å gå sin egen vei i de tre ukene de har til rådighet. Vi ser jo både bakover og framover og tar et oppgjør med det som har vært, sier Marit Skartveit, fengselskapellan i Frelsesarmeen.

Sol og medvind

I løpet av den tredje perioden, skjedde det også noe. Carsten beskriver det som om en knute innvendig ble løst opp.

– Fra å føle at jeg var et synkende skip i motvind, ble det plutselig sol og medvind. Jeg fikk tømt ut vann av skroget og seilt videre. Det var nok fordi jeg hadde angrepet det jeg slet med på en helt annen måte enn før. Det hadde jeg aldri gjort om jeg ikke hadde deltatt på retreaten.

Det er som om hele mannen har en aura av fred rundt seg. Han kunne ha vært bitter over at han må sone flere år enn mange drapsdømte, fordi man i Norge ikke ettergir så mye av straffen som man gjør i Brasil.

– Uansett hvor mange problemer jeg har med byråkratiet i Norge, hvor leit det er at jeg får sett datteren min så sjelden, så vil jeg aldri be Gud om beviser for at han finnes. For det har jeg allerede gjort.

Når han tenker tilbake på livet sitt, tror han det var Gud som var til stede da han overlevde volden i Brasil. At det var Jesus som var hos ham da han gråt på cella om kveldene, og at det er Den hellige ånd som nå «hvisker ham ting i øret», fordi han har fått bearbeidet det vonde.

– Hva er det viktigste du sitter igjen med fra retreaten?

– Det var å bli komfortabel med stillheten. At jeg ikke lot den indre uroen overdøve svarene jeg fikk. At jeg våget å stå ansikt til ansikt med ting jeg var veldig ukomfortabel med. Jeg klarte faktisk å forandre ting ved meg selv som jeg ikke trodde jeg kunne. Jeg hadde et veldig dårlig selvbilde, men under retreaten skjedde det noe i hodet, og jeg vil fortsette på det jeg har startet.

Carsten er kjent for å verve nye deltakere, men han rosemaler ikke retreaten.

– Jeg sier at det er beintøft. Det føles som et maraton. Men mestringsfølelsen etterpå kan ikke kjøpes for penger.

Leder av Halden fengsel, Are Høidal og major Marit Skartveit fra Frelsesarmeen står sammen innenfor de bastante murene i Halden fengsel.
– Jeg var åpen for å prøve nye, spennende ting som ikke var prøvd i Norge før, sier leder av Halden fengsel, Are Høidal. Frelsesarmeens fengselskapellan, Marit Skartveit, har vært pådriver for å få til et permanent retreattilbud i Halden fengsel. Nå har det blitt en realitet.

Endelig i mål

Leder av Halden fengsel, Are Høidal, angrer ikke på at han sa ja til å holde den første retreaten her i 2013.

– Jeg visste hva retreat var fordi jeg hadde vært i Kumla fengsel i Sverige, der de hadde en egen retreatavdeling. Jeg hadde hørt mye positivt og hadde sett gode rapporter om resultatene. Jeg var åpen for å prøve nye, spennende ting som ikke var prøvd i Norge før.

Etter den første to ukers retreaten sa deltakerne at de skulle hatt en uke til. Det fikk de neste deltakerne, men de ba også om ei uke til. Høidal skjønte at dette var noe de innsatte satte pris på.

– Jeg kjente mange av disse gutta før de gikk inn i retreaten. De var ikke mors beste barn alle sammen. Det skjedde noe med dem under prosessen i retreaten. De ble mye roligere til sinns. De ble forandret, rett og slett. Jeg syntes det var litt magisk. Dette må jo ha en virkning, sier han.

Det krevdes mye lobbyarbeid for å komme i havn med et landsdekkende retreattilbud for innsatte for begge kjønn.

Det skjer noe magisk med de som deltar på retreaten, uten at jeg kan sette fingeren på hva det er.
– Are Høidal, leder i Halden fengsel

– Har det vært vanskelig å få gjennomslag for et tilbud som har kristne rammer?

– Hadde tilbudet vært bare for kristne, eller hadde intensjoner om å gjøre folk kristne, hadde det ikke vært aktuelt. Det man er ute etter, er roen og meditasjonen. Et tilbud for alle. Det er jeg og Marit enige om. Så er det jo noen som har blitt kristne under retreaten, men det er av egen beslutning.

Det er to mål i norsk kriminalomsorg: Å gjennomføre straff på en betryggende måte, og å rehabilitere de innsatte slik at de kan vende tilbake til samfunnet som gode borgere.

– Straffen skal jo svi, for ingen skal ha lyst til å komme i fengsel. Samtidig skal vi legge forholdene til rette når folk er her, slik at de får både utdanning og arbeidserfaring. Nå kan man også få et sjelelig løft, påfyll og ro.

– Blir det for liten tid til den indre rehabiliteringen i fengslet?

– Det er jo mye støy rundt om på avdelingene. Unge, gamle, rusavhengige og psykiatriske pasienter går rundt om hverandre. Kommer man inn på retreatavdelingen, er det helt stille. Der får man virkelig muligheten til å komme inn i en ny modus. Det er mange som gruer seg til å komme tilbake til sin vanlige avdeling etterpå, for da skal man tilbake til støyen. Ideelt sett burde man hatt en oppfølgingsavdeling.

Han pleier selv å spise lunsj sammen med retreatdeltakerne. Den foregår i stillhet.

– Når jeg går rundt i fengselet, forventer folk at jeg skal si noe fornuftig. Det er veldig deilig å komme et sted der man slipper å snakke, smiler han.

På hver retreat holder han avslutningstale. I år er det en setning han er veldig glad for å kunne utelate: «Vi jobber for at dette skal bli et permanent tilbud.»

– Det har jeg sagt hver gang. Nå har vi fått det til!

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER