Vox 50 B5662 nett

Galleriet som løfter

Galleri VOX i Bergen er det eneste i sitt slag i landet. Her får mennesker en ny start. Vi har møtt tre av dem.

• Foto: Galleri VOX / Tekst: Marit Dehli-Johannesen / Artikkelen er hentet fra Krigsropet 26-32/20
Sist oppdatert:

«E J»: En grunn til å våkne om morgenen

Det var ti år siden han hadde tatt i en pensel. På Galleri VOX våget han å dyppe den igjen.

– Det er ikke tvil om at Galleri VOX har gitt meg noe å våkne opp til om morgenen. Det er gull verdt for individer som meg, sier 50-åringen som velger å kalle seg «E J».

To dager i uka er han på plass i studio og maler med akryl. Oljemalingen må han holde på med hjemme, lukten er for intens. Men nå er maleren i siget både hjemme og på VOX.

– I begynnelsen var jeg der ene og alene fordi jeg ikke hadde annet tilbud, men så oppdaget jeg at jeg hadde noe der å gjøre, forteller han. Han brukte lang tid på å nærme seg maleriet. I arbeidsfellesskapet tok han seg god tid. Han søkte på nettet etter informasjon. For hva var egentlig kunst? Hva mente andre utøvere om det de skapte?

– Til slutt fikk jeg en aha-opplevelse for hva jeg drev med. Jeg forsto at det var en uendelighet av uttrykksmåter. Det handlet om å la kreativiteten få boble uten at jeg selv kom i veien. Jeg måtte være åpen og autentisk for det jeg laget. De siste tre årene har jeg skjønt hva jeg holder på med, smiler han.

Stilen er naturalistisk og figurativ.

– Jeg synes det er trivelig å gå i skog og fjell, og har lært å se naturen med andre øyne. Hvis du stopper opp og studerer skyggene og fargene, oppdager du at det er mange nyanser. På sikt tror jeg at jeg klarer å lage god kunst. Jeg ønsker å uttrykke mitt forhold til livet, ha et universelt budskap. Det er interessant å lage ting knyttet til eksistensielle spørsmål, noe folk kan kjenne seg igjen i når det gjelder livets utfordringer.

Atelieret i Bergen sentrum får ham ut av isolasjonen:

– Når jeg går dit, er det for det sosiale. All type aktivitet er utrolig viktig for å ha det sunt og godt mellom ørene. Uten et sånt tilbud ville jeg blitt sittende mye alene. Jeg kommer meg ut, og de jeg prater med der, er hyggelige, sier han.

– Jeg er en som sjelden blir fornøyd med det jeg lager. Men når man først har blitt bitt av basillen, får jeg en pause fra angst og navlebeskuelse. Før jeg vet ordet av det, har det gått åtte timer.

Før var prestasjonsangsten ofte en hindring.

– Den har lagt seg. Nå prøver jeg å gi meg en positiv boost om morgenen, ellers er det vanskelig å skape noe. Jeg er mer leken nå og har ervervet meg kunnskap om hvordan toppetasjen fungerer. Samtidig er det en hard kamp å være i prosessen. For meg er det lett å begynne på et bilde, men det er veldig vanskelig å avslutte.

Nå jobber han mot neste års utstilling og ser for seg at han vil kombinere det naturalistiske, abstrakte og surrealistiske.

– Jeg vil vekke positiviteten og gjøre kreativiteten til en positiv opplevelse.

Bildet viser et maleri med en sti som går over en slette mot noen åser. I forgrunnen er det skygge over stien, lengre bort er det sol, trær og blå himmel med skyer.
"Path to Cumulus" - E J

Aina Olsen: Vågestykket

– Nå tør jeg mer og er ikke lenger så negativ til mine egne ting.

Aina Olsen gjorde to forsøk. To ganger ringte hun og gjorde avtale om å komme på intervju. Hun hadde så veldig lyst til å bli med i stallen på Galleri VOX, men motet sviktet. Nettsiden deres viste flotte arbeider av andre kunstnere. Kunne stedet ha plass til henne? Til slutt tok hun med seg noen arbeider og ble overveldet av responsen fra lederne.

– Jeg fikk så gode tilbakemeldinger, det hjalp meg veldig mye. Jeg ble backet opp og så at jeg var god nok. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle ha utstilling, heller!Men det klarte hun. I fjor stilte Aina Olsen ut silketrykk og keramiske arbeider på Galleri VOX.

– Jeg gledet meg til å vise hva jeg hadde fått til! Men hadde du snakket med meg tre år tidligere, hadde en utstilling vært helt uaktuelt. Jeg har blitt mer sikker på meg selv. Jeg elsker å forme, jobbe og lage ting, sier 58-åringen. Utstillingen, Passion, var en kjærlighetserklæring til keramikken. Nå fabler hun med tanken om en ny, både en separat- og fellesutstilling, bare pandemien snur. På vårparten ble det tungt da arbeidsrommene på Galleri VOX måtte stenge.

– Da var jeg i et vakuum og lengtet etter å komme i gang og finne gleden i materialene. Heldigvis åpnet de forsiktig i mai, så nå kan jeg arbeide der en dag i uka. Det gjør godt å kjenne leiren i fingrene, da kobles jeg på igjen.

Men Aina Olsen har flere bein å stå på. Hun er førskolelærer av yrke og har 17 års erfaring fra skredderfaget.

– Jeg er en som kan mye, men jeg er så takknemlig for Galleri VOX. Der er det så mange dyktige folk! Jeg har fått muligheten til å være med på kurs og lære mer om farger, trykk og former. Det har vært flott å gå dypere inn i stoffet og utvikle flere teknikker. Jeg får også input når jeg ser hva de andre holder på med, og lyst til å prøve meg på nye ting.

Nærportrettbilde av Aina Olsen.
– Det kan være lett å bryte ned et menneske, på samme måte kan leire kollapse. Du kan bygge opp eller såre et menneske. Det er en hårfin balanse, sier Aina Olsen.

Paralleller til livet

De siste årene har hun jobbet med modellering av skulpturelle krukkeformer. Hun elsker å leke og utforske materien. Mange krukker er brent flere ganger, det er lag på lag med ulike glasurer og forskjellig type leire. I atelierene trives hun ved dreieskiven, men liker også det sosiale; lunsjene de har sammen, at stedet er et forum der folk kan diskutere kunst sammen.

– Mange har utfordringer, men det merker jeg ikke inne på VOX.

Konstruktive tilbakemeldinger fra ledere og andre kunstnere på galleriet er motiverende.

– Det har fått meg til å fortsette, ellers hadde jeg mistet troen på det jeg holder på med.

Grafikken har den samme ornamenteringen som på keramikken. Begge materialer er skjøre og må behandles varsomt. Hun ser tydelige paralleller til menneskelivet, hvor viktig det er å ikke kjøre på for hardt eller trykke ned hverandre.

– Det kan være lett å bryte ned et menneske, på samme måte kan leire kollapse. Du kan bygge opp eller såre et menneske. Det er en hårfin balanse, sier Aina Olsen og ser hvor avgjørende det er å bry seg om hverandre.

– Du kan også oppdage det samme når du syr, som i trykken og keramikken. Går noe skeis, kan du fikse det. Jeg kan alltid gjøre om noe til noe annet, og er ikke redd for å prøve det ut.

Med optimistens blikk ser hun at reparasjonsarbeidet kan overføres til livet.

– Går noe i stykker, kan det repareres. Det blir bra til slutt. Alt går an å ordne, det er jeg trygg på.

Tre dager i uka i tre år har keramikeren vært i atelierene.

– Jeg blir veldig engasjert. Det blir ganske lange dager når jeg er så inne i noe. Først når jeg er ferdig, kjenner jeg meg sliten, men det er så vanskelig å stoppe. Sånn er det for de fleste som jobber der, det synes jeg er kjekt.

Bildet viser et kunstverk i keramikk. Det er en blågrønn krukke, med mange små sirkler som utgjør et mønster.
"Uten tittel" - Aina Olsen.

Bjørn Hølbakken: En grunn til å leve

Keramiker Bjørn Hølbakken hadde aldri malt før, heller ikke drevet med installasjon. På Galleri VOX i Bergen fikk han teste ut nye sider ved seg selv. Men det satt litt langt inne å bli en del av en «varig tilrettelagt arbeidsplass» i Fretex-systemet.

– I begynnelsen syntes jeg det var skamfullt å være der, men etter hvert gikk jeg fra å være taus til å bli helt åpen. Jeg prøvde å skape åpenhet rundt psykiske lidelser, og jeg fant ut at du blir ikke dårligere kunstner av det.

Pottemakeren har utdanning fra Kunst- og håndverksskolen. Med familie å forsørge forsto han fort at han måtte lage ting folk ville ha, som krus og krukker.

– Det ble forandret da jeg ble uføretrygdet og kom til Galleri VOX. Da kunne jeg eksperimentere mer, og jeg følte meg veldig fri til å velge selv.

Hølbakken vet hvor ensomt kunstnerlivet kan være.

– Da jeg jobbet alene i kjelleren hjemme, ble jeg ganske isolert og mistet kommunikasjonen med andre. På Galleri VOX fikk jeg prate med folk om prosjektene mine, ikke minst med arbeidslederne som også har kunstnerisk bakgrunn. Disse samtalene ble en viktig del av trivselen min og utviklingen. De har gitt meg motstand, noe jeg har satt pris på. Jeg har lyttet, men valgene er mine.

– Hvor hadde du vært hvis du ikke hadde hatt Galleri VOX?

– Jeg er ikke helt sikker på om jeg hadde vært i live, sier han alvorlig.

– Jeg hadde en total krasj i livet mitt etter et samlivsbrudd, men ungene hjalp meg opp igjen. Etter hvert fikk jeg også en ny kjæreste som støttet meg veldig. Til slutt følte jeg at jeg hadde én sjanse; nå måtte jeg stable meg på beina.

Nærportrettbilde av Bjørn Hølbakken.
– På Galleri VOX fikk jeg prate med folk om prosjektene mine, ikke minst med arbeidslederne som også har kunstnerisk bakgrunn. Disse samtalene ble en viktig del av trivselen min og utviklingen, sier Bjørn Hølbakken.

Da han takket ja til å bli med i stallen til Galleri VOX, kom også mestringsfølelsen.

– Jeg får oppleve det å beherske noe, og føler jeg har utviklet meg veldig som kunstner. Før jeg kom hit, hadde jeg aldri malt. Her har jeg også fått jobbe med
installasjoner.

Siden 2000 har han skrevet, både noveller og på bloggen sin. For to år siden spurte noen ham om å holde dreiekurs. Da oppdaget han at håndverket fortsatt satt i fingrene og han vendte tilbake til keramikken.

– Med det sosiale på Galleri VOX vokser jeg som menneske. Jeg er blitt mindre dømmende, for jeg møter så mange som har utfordringer, men som også har så mye annet fint med seg.

På Facebook har Hølbakken lagt ut nærmere 100 bilder av kunsten sin, med samletittelen Ikigai, et japansk uttrykk som betyr: En grunn til å leve.

– For meg har det vært kunsten. Det handler om å skape. I keramikken lager jeg noe fint som folk kan se på. I maleriene prøver jeg å sette ord på ting mennesker ikke våger å sette ord på. Bildene handler om vanskelige menneskeskjebner, og noen av dem er mine.

Å bryte tausheten er blitt en drivkraft for ham.

– Jeg vil vise hvordan det er å være menneske med utfordringer. Det går an å være en stemme for alle som sitte hjemme og sliter med traumer.

65-åringen har jobbet seg gjennom en vanskelig barndom med fysisk og psykisk vold. Kunsten har vært et godt rom å gå inn i når angsten ble for sterk.

– Når jeg står og jobber, dempes en del følelser. Jeg er konsentrert, rask, samlet om det jeg gjør, og er veldig til stede. Kunsten blir et rom i rommet, og verden er ikke lenger så vanskelig.
Vi trenger alle alternativer til virkeligheten, en happy place eller noe vi kan henvende oss til. Jeg har alltid følt meg lavt nede på rangstigen, og jeg føler det litt slik fremdeles. Men jeg har akseptert det, for jeg vet at jeg har andre sider.

Bjørn Hølbakken Vern II Keramisk skulptur behnett
"Vern II" - Bjørn Hølbakken

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER