Mona Andreassen 9beh web

Gaven fra Gud

– Jeg har alltid tegnet og alltid vært «hu litt rare med alle ideene», sier Mona Andreassen. Hun utfordrer seniorene i Frelsesarmeen til å kaste seg utpå. Kanskje er det noen andre som trenger akkurat de talentene de har.

• Foto: Kristianne Marøy Tekst: Marit Dehli-Johannesen
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Dere skal få denne oppgaven: «Jeg ser din stemme, Gud». La det synke inn.

Vi er på Jeløy ved Moss, det er Frelsesarmeens senioruke. Løytnant Mona Andreassen har invitert til workshop. Ti dristige sjeler dypper penslene, men i hva? Kaffe!

– Vi skal bruke en urgammel teknikk som heter lavering. Jeg har aldri gjort dette før med kaffe, så jeg tenkte det var fint å prøve det her, sier Mona.

Les mer om Krigsropet her

Hun er selv kunstutdannet og har delvis livnært seg som kunstner. Det frelsesoffiseren brenner for, er at andre skal anerkjenne talentene Gud har gitt dem, ikke minst våge å ta dem i bruk. For det sitter ofte langt inne. Karstein Kristiansen gjør noe han ikke har turt på flere tiår.

– Jeg har aldri vært glad i å tegne. Det har forbindelse med at jeg ikke fikk det til i barneskolen, og det sitter veldig dypt. Nå velger jeg å trosse fobiene og hive meg på.

Han tar et steg tilbake og betrakter resultatet:

– Jaja, det ligner da på noen fjell.

Litt bortenfor sitter major Liv G. Gundersen, pensjonert offiser. Hun er ikke overbevist om egne kunstneriske talenter,, men forsøker likevel. Nå blander hun brun-nyanser og skaper dybde i motivet – med pulverkaffe, oppløst i vann.

– Det tar litt tid, for kaffen må tørke mellom hvert strøk, forklarer hun.

På arket har hun skissert opp en trekant som symbol på Gud. Ved siden av ligger en hytte omgitt av mørke.

– Det kan virke litt dystert, men så stråler lyset ned til hytta, smiler Liv.

Anita Lillian Askevold, deltaker på male-workshop under Senioruka på Jeløy.
– Dette var veldig morsomt, sier Anita Lillian Askevold som er med på male-workshop under Senioruka på Jeløy.

En gave fra Gud

Mona har full forståelse for at mange synes det er utfordrende å våge seg inn i det kreative. Derfor går hun langs lerretene, lytter og oppmuntrer deltakerne til å hente fram mer av det de har inni seg.

– Jeg har alltid vært et kreativt og lekende menneske. Nå ser jeg på det som noe positivt som jeg takker Gud for. Jeg har faktisk fått en gave, men det har ikke alltid vært sånn.

I oppveksten på Andøy i Vesterålen følte hun seg ofte spesiell og annerledes. Mens foreldrene ga henne frie tøyler til å utfolde seg, opplevde hun at kreativiteten hadde mindre status på skolen.

– I stedet for å glede meg over det jeg var god på, følte jeg meg tynget av det jeg ikke mestret like godt. Men i åttende klasse var det én lærer som så meg.

Rosen fra læreren er det hun husker best fra skoletiden. Mona fortsatte å tegne og male. De neste årene tok hun spenstige yrkesvalg; ble offiser i Sjøforsvaret, jobbet tre år i Mental Helse og livnærte seg i en periode som kunstmaler.

– Et par år før jeg ble kristen, skjønte jeg at tankerekkene mine skyldtes at jeg hadde en kreativ gave. Og da jeg ble kristen, forsto jeg at det var en gave fra Gud.

Barnetroen hadde alltid vært der, men Mona likte ikke tanken på å skulle overgi seg til en Gud som hun så på som noe fryktinngytende, en som var ute etter å slå ned på hennes feil og mangler. Likevel søkte hun, og noen ba for henne.

– En morgen i påsken 1999 våknet jeg opp og visste bare at «nå er jeg kristen». Jeg gikk ikke i noen menighet, men jeg satt alene hjemme og var helfrelst. Jeg tror det var slik Gud måtte møte meg.

For det skjedde noe dypt i henne. Gud rørte ved vonde hendelser som hadde satt sine spor.

– Sorg, smerte og skyldfølelse ble tatt helt bort. Jeg ble kvitt byrder jeg hadde båret på. Den sinte gubben i himmelen ble erstattet av en far. Jeg ble trygg og kjente følelsen av å være elsket. Da jeg leste om Jesus sitt offer på korset, forsto jeg hvor høyt elsket hvert menneske er.

Et maleri hvor en person strekker opp armene, malt av løytnant Mona Andreassen.
– Noe av mitt kall er å oppmuntre andre til å bruke sin stemme. Kunst og kreativitet er ikke bare pauseinnslag i livet, men har sin egen verdi. Vi må også tørre å tenke at noen kan trenge det vi har i skuffen, mener løytnant Mona Andreassen. Maleriet over er malt av Mona og heter «I stormen».

Blodig alvor

Hun fikk enda en aha-opplevelse da hun leste 2. Mosebok 28,3. Der står det om hvordan Gud ønsket at draktene til prestene skulle komponeres, helt ned til minste detalj. Mona kvakk da hun leste ordene: «Si til alle som skjønner seg på kunst, alle som jeg har fylt med kunstnerånd …».

– Det ga meg en ubeskrivelig følelse. Jeg forsto at det måtte være en verdi i det kunstneriske. Så hvis vi har en kreativ nerve, må vi ta det på alvor. Gleden ved å holde på, er hellig. Den skal vi omfavne og bruke. Hele tiden leter jeg etter en måte å bruke dette på, som en del av min tjeneste. For meg er derfor det å male like viktig som å skrive en andakt med ord.

Under nedstengingen i fjor fikk hun en idé: Hvorfor ikke begynne dagen med å stå og male i lokalet til Frelsesarmeen i Hokksund? To ganger i uka fant hun fram staffeli og pensler, og satte i gang.

– For meg er dette blodig alvor. Å male er en gudstjeneste der jeg ærer min skaper, en samtale mellom Gud og meg. Det kan være både kraftfullt og krevende. Noen ganger ber jeg om å få et bilde til en tekst eller en anledning, andre ganger hører jeg musikk, leser Bibelen, eller hører et dikt. Jeg kan også få et bilde inni meg når jeg ber for noen. Så tegner jeg ei rask skisse og lar vedkommende få den med seg hjem. Det har vært sterkt å se overraskelsen i øynene på mottakeren.

Drømmen er å skape et værested for flere generasjoner. En møteplass med «kreative vibber», med kunst på veggene, der folk kan ta en kaffekopp og lytte til små konserter. Et sted der de blir sett og har mulighet til å snakke med noen. Kanskje er menighetslokalet i Hokksund en begynnelse. Etter maleøkten, setter hun alltid over kaffen og åpner dørene.

– Hvis noen har lyst til å snakke om bildet jeg har malt, har jeg en anledning til å fortelle. Noen kan sette opp en vegg og si at «de Jesus-greiene er jeg ikke interessert i». Det kan jeg kjenne meg igjen i fra før jeg ble frelst. Men de kunstneriske uttrykkene sniker seg forbi, smyger seg bak den stengte døra og inn i hjertet.

Handler om å våge

Anita Lillian Askevold fra Ålesund sliter litt under workshopen:

– Jeg har ingen peiling på tegning, ingen anelse.

Mona er bortom og oppmuntrer henne, og snart lander en gul rektangulær form ned på papiret, en Freia sjokoladeplate.

– Denne ville jeg tegne, så jeg ikke skulle bli fristet til å kjøpe en, sier Anita.

Hun er glad for at hun tok sjansen på å være med på workshopen:

– Det var veldig morsomt! Senioruka er helt fantastisk, den er bare å anbefale!

Mona kjenner at hun er på rett spor:

– Det er viktig for meg å starte noe i dere. Vi må trene. Så lenge vi er her på jorda, er det ikke for sent.

Karstein Kristiansen, som leder SPAtex (Fretex) i Murmansk, har fått mersmak.

– Jeg kan tenke meg å videreutvikle noen av teknikkene. I Frelsesarmeen i Russland bruker de mange kreative metoder i arbeidet, som maling og keramikk. De lager ting som samler folk til felles aktivitet.

Han liker hvordan Mona bruker både egen kunst og andres bilder i forkynnelsen.

– Dette er stoff som både unge og eldre kan bruke senere for å hente ut det kreative, framelske sider ved seg selv og få fram det evangeliske budskapet.

Liv G. Gundersen er enig: – Det var så mange som ikke turte å komme på workshop’en fordi de mente de ikke kunne tegne, men det var ikke hensikten. Det går an å lage noe som sier det vi vil si. Og bilder taler til oss.

Major Liv G. Gundersen som maler med kaffe for første gang i sitt liv.
– Det går an å lage noe som sier det vi vil si. Og bilder taler til oss, sier major Liv G. Gundersen som maler med kaffe for første gang i sitt liv.

Opp av kjelleren

Det er akkurat det Mona vil belyse. Hun har opplevd at mennesker begynner å gråte i møte med noen av motivene hennes.

– Guds ånd kan tale direkte til oss gjennom et bilde. Jesus er også en stor kunstner, han maler bilder med ord. Han forstår at vår evne til å forstå er begrenset så lenge vi er på jorda, sier hun og tenker på alle liknelsene Jesus fortalte.

Selv jobber hun figurativt og maler fram sitt indre, for å kommunisere Gud.

– Jeg er egentlig veldig sjenert, så bilder og tekst er en del av min stemme. Det er sånn jeg prater. Noe av mitt kall er å oppmuntre andre til å bruke sin stemme. Kunst og kreativitet er ikke bare pauseinnslag i livet, men har sin egen verdi. Vi må også tørre å tenke at noen kan trenge det vi har i skuffen.

Derfor har hun satt i gang tegne-grupper i Hokksund, og på Facebook deler hun «Tankestreker». Der formidler hun mye håp. For Mona vet hvordan det er å miste energien og livsgleden.

– Jeg var nyutdannet offiser, gikk rett i kjelleren og ble sykmeldt. Det skyldtes flere forhold, blant annet en sykehusinnleggelse i ferien, og ting fra fortiden. Livet er uforutsigbart, angst og depresjon er en del av det som kan ramme et menneske. Ingen har noen garanti for at alt går rett fram. Men jeg har Gud, et sted å gå med smerten og elendigheten. Han tåler hele oss.

Lenge slet hun med skamfølelse over å ikke klare tjenesten.

– Til slutt tenkte jeg at «jeg har vært gjennom mye, men Gud slipper ikke». Da slapp skammen. Jeg hadde også ledere som forsto hvor jeg var og ba meg om å ta vare på meg selv.

Hun fikk etter hvert en ny ordre og muligheten til å gå langsomt, godt hjulpet av de stille tidene under koronaen. Det ble god tid til å male. Den første påsken stilte hun ut Getsemane-bilder utenfor korpset. I tillegg skrev hun tankestrekene som gikk videre ut til andre.

– Jeg skriver det jeg har trengt å høre selv. Gud er den samme om det er svart, eller livet går på skinner. Og han er nær.

Hun finner fram et bilde inspirert av Johannes åpenbaring 3,8: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør som ingen kan stenge».

– Jeg fikk dette verset av veilederen min på Modum. Den gangen visste jeg ikke om jeg klarte å komme tilbake i jobben som frelsesoffiser, men det var Én som hadde nøkkelen. Det gjorde en urolig verden tryggere.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER