Gjennombruddet

– Jeg kjenner meg veldig igjen i bibelhistorien om Josef, hvor alt går galt i begynnelsen, men likevel har ringvirkninger som ender i noe godt som er mye større enn meg selv og min egen historie, sier professor og brystkreftforsker Håvard Søiland (59).

Josef var gutten som ble solgt som slave til Egypt, men som med Guds hjelp endte opp med å redde utallige mennesker under en forferdelig hungersnød. Det er langt fra oldtidens Egypt til 1970-tallets bondeliv på Jæren, men 11 år gamle Håvard hører fortellingene på søndagsskolen. På bedehuset boltrer moren Gudrun seg, full av liv og engasjement.

Noe er allikevel galt i familien Søiland. Moren begynner å be for sine dager, som hun er redd skal bli korte. Sønnen forstår ikke hvorfor moren etter hvert blir lagt i en sykehusseng, hvorfor gård og jorder byttes ut med kliniske og sterile pasientrom.

Gutten – som til daglig strever med alvorlig mobbing og sliter i skolefagene – mister henne i det som trolig er eggstokkreft, en septemberdag i 1973. Han vet ikke på det tidspunktet at familien er bærer av et gen som vil koste flere liv. Han vet heller ingenting om kampene han skal kjempe med Gud, eller hvordan hans egne erfaringer kan skape grobunn for håp til kvinner med brystkreft.

– Jeg gråt og ba hver kveld i ett år, om at Gud skulle bringe mor tilbake.

Bønn og forutanelse

Troen til Håvard blir sterkere og sterkere mens han ber, og Gud gir den morløse gutten et slags bønnesvar, når storesøster Ruth flyttet hjem igjen til gården.

– Hun ble min reservemor som stelte for meg og laget mat, og ikke minst tok en god brodd av traumet, forteller han.

– I tillegg fikk jeg et nærmere forhold til min far, da jeg lå på mors side av sengen om kveldene, hvor vi hadde mange gode samtaler og jeg kunne sovne i fars armer.

Livet består av en rekke hendelser som på mystisk vis knytter seg sammen og berører hverandre. En tenåring som blir offer for et vådeskudd en sommerkveld i juli – halvveis reddet av at beltespennen kom i veien – skal overleve mot alle odds, og få ord fra en tante om at Gud har en plan for livet hans.

– Jeg hadde store indre blødninger, og ingen har vel verken før eller senere kjørt i 130 km/t på rødt lys gjennom Sandnes sentrum, forteller Håvard.

– 25 liter blod ble pumpet inn i kroppen min. Pulsen gikk ned til null, og jeg var i praksis død. Likevel var det en assistentlege som ikke ville gi meg opp, som satte klyper på noen lumske blodårer i bekkenet, ba dem fylle opp hjertet med blod, og pulsen kom tilbake.

Les mer om Krigsropet her

Da han fremdeles hadde vært ved bevissthet, hadde femtenåringen bedt til høyere makter med et løfte om å følge Guds veier hvis han overlevde. Han får vite at både familie og bedehus har mobilisert til bønn, og på dagen for utskriving kommer tante Liv på besøk, med en forutanelse om en fremtid for nevøen som misjonslege.

– Jeg ante ikke hva en misjonslege var, men hun fikk rett. Jeg begynte etter hvert på legestudier, traff Marit, fikk fire barn, og dro deretter til Etiopia for Norsk Luthersk Misjonssamband og jobbet på sykehus i byene Arba Minch og Gidole.

Troen som brister

På misjonsmarken behandler operasjonslegen Håvard alt fra keisersnitt til spyd i buken, fra skuddskader til avrevne armer, i en hverdag som går i ett. Det er noen mil mellom sykehusene, og pasienter blir ofte fraktet på primitive bårer, som fire mann byttet på å bære.

– Mens jeg er i Afrika, dør Ruth, min reservemor og søster. Det var et tilbakefall av brystkreft som tok henne. Det viste seg senere at kreften var forårsaket av et gen kalt BRCA1, som også gjorde at mor ble syk.

Lillebroren blir knust, og på toppen av Gidole-fjellet banner og skriker han til Gud i fortvilelse, lynende sint. Og troen forsvinner som en bristende såpeboble.

- Hvordan opplevdes det å være en misjonær uten tro, samtidig som du stod midt i sorgen?

– Det var helt absurd. Selve håndverket mitt kunne jeg fortsette å gjøre, men jeg holdt ikke flere andakter for pasienter, og sluttet å be og lese i Bibelen, sier han.

– Familien min støttet meg så godt de bare kunne, men jeg var utrøstelig.

Samtidig får 36-åringen en visjon. Mens familien forbereder returreisen til hjemlandet, kikker han en kveld opp på den afrikanske stjernehimmelen, og tenker at det må være mulig, på et molekylært nivå, å oppdage tegn på tilbakefall av kreft såpass tidlig at det kan behandles før det er for sent.

– Men jeg trodde det ville bli like vanskelig som å lete etter en ukjent stjerne blant millioner, og jeg visste at et eget forskningsteam ville være helt avgjørende.

Fotsporene i sanden

Tilbake i Norge får Håvard jobb på Stavanger Universitetssykehus, og skifter beite til gynekologi. Kort tid etter – i 2004 – opplever familien igjen kreftdødsfall, denne gangen tykktarmskreft som treffer storesøster Gudveig.

Resignasjonen overvelder broren, men senere tennes et håp når hans visjon om forskning for å hindre krefttilbakefall blir fanget opp av kolleger som jobber innen brystkreft. Jærbuen får etter som årene går et nytt mot, samt et forskningsteam og støttemidler.

I forskningens pilotfunn oppdager legene kreft-DNA fra to blodprøver, nesten et år før pasientene får tegn på tilbakefall, noe universitetssykehuset karakteriserer som banebrytende.

– Vi har samlet 1000 tidligere brystkreftpasienter som vi tar regelmessige blodprøver av. Med avanserte og finjusterte instrumenter kan teamet på nanonivå oppdage ett enkelt molekyl som kommer fra en såret kreftcelle.

Det innebærer at forskerne på et molekylært nivå kan finne ut at kreften har begynt å komme tilbake. Håvard forteller at metoden kan redde liv, eller i alle fall forlenge det.

– Hvis man for eksempel oppdager dette et år i forveien, så kan man jobbe med å forhindre seks doblinger av kreftcellene, doblinger som ellers ville gjort at det oppstår så mange mutasjoner at man ikke lenger kan helbrede pasienten.

Det er ikke bare i karriereveien at ting endrer seg for jærbuen. Troen på Gud var ikke et tilbakelagt kapittel allikevel.

– Det skjedde etter at jeg flere ganger leste historien Fotspor i sanden.

I den klassiske fortellingen møter vi en mann som drømmer at han spaserer langs en strand sammen med Jesus, og ser bilder fra sitt eget liv. Han oppdager at når ting var som verst, var det kun ett par fotspor i sanden. Han forstår ikke dette, for Jesus hadde jo lovet å gå sammen med ham. Da forteller Jesus at fotsporene ikke er mannens, men Jesu egne, fra de gangene han bar mannen i armene sine. Håvard kjenner seg igjen, han forstår, og blir fylt av takknemlighet over å selv ha blitt båret.

– Selv når troen var borte, og selv om jeg var sint på Gud, så bar han meg – uten at jeg visste det. Det samme gjorde familie og venner under perioder hvor jeg har vært utmattet av alt dobbeltarbeidet med både legegjerning og forskning, i tillegg til traumene. Gud sendte blant annet en kollega av meg som også hadde erfaring fra Etiopia. Han trøstet, leste i Bibelen og ba for meg.

Det var med på å gjenoppbygge troen, og jeg ble inkludert i en kristen mannsforening.

– Tror du Gud spilte en rolle i visjonen du fikk i Etiopia om ditt forskningsarbeid på brystkreft?

– Det er et godt spørsmål, og man skal ikke se bort ifra det. Hvis vi lykkes i arbeidet med å forebygge brystkreft, så er metoden overførbar til alle andre kreftformer.

Det gode

Bibelens Josef ble kastet i en brønn og mistet familien i flere år, Håvard ble mobbet og har mistet mor og søstre. Josef reddet skarer fra sult og død, Håvards forskning kan potensielt gi mennesker på verdensbasis et nytt håp, deriblant hans egen datter.

– Hun bærer genet som har ført til kreft for hennes tanter og bestemor, og det har forsterket min motivasjon.

Professoren understreker at nettopp familieerfaringene har vært både katalysator og drivkraft i forskningen.

– Det er ikke Guds feil at onde ting skjer i verden, det er det andre krefter som sørger for, men Gud kan manøvrere effekten av det vonde over til noe godt, som er til hjelp for både en selv og andre mennesker, forklarer han.

– Mine egne erfaringer er ikke derfor mindre tragiske, og vi kan ikke helbrede all kreft i verden, men det vi kan gjøre, er å hjelpe en brystkreftrammet mor slik at hun kan få flere år sammen med barna sine.