Hest er best

– Kooooomme da, komme da, roper Lena Henriksen utover en stor innhegning.

Fire flotte, store hester reagerer umiddelbart og kommer løpende med manen flagrende i vårvinden. Bak dem ligger store jorder ned mot Glomma, hvor gårdens kuer rusler rolig rundt. Lena er hesteansvarlig sykepleier på Behandlingstunet på Fetsund, en behandlingsinstitusjon for mennesker med langvarig, alvorlig rusavhengighet. Den er en del av Frelsesarmeens rusomsorg. Her får pasientene individuell oppfølging av blant annet sosionom, sykepleiere, psykologer og fysioterapeut på den tøffe veien mot et rusfritt liv.

Firbeinte terapeuter

Lena har sammen med sekretær Nina Vartiainen blant annet ansvar for fire av Behandlingstunets viktige «ansatte». For gårdens hester bidrar ikke bare med god stemning og muligheter for turer i slede eller på hesteryggen, de er en vesentlig del av det terapeutiske tilbudet. Alle som vil, får delta på hesteassistert terapi. En av dem som har hatt stort utbytte av det, er Kenneth, som snart er ferdig med oppholdet sitt her. Nå står han og smiler til hestene som kommer mot ham. Fire hester som kommer løpende samtidig kan nok virke litt skummelt for noen, men Kenneth kjenner dem godt og tar imot dem med stor ro.

– Dette her er Skøyer`n, sier han, og peker på en brun vallak.

– Han er den som har minst sosiale antenner, ler Kenneth, mens Skøyer`n ivrig baner seg vei mellom folk og hester og stikker hodet fram over skulderen hans.

Rundt dem står Miller, Fenrik og Rånni Pånni, alle sammen er eldre, rolige hester. Behandlingstunet har plass til 27 pasienter, som bor her i ett år. De deles inn i tre team. Ett team er sammen med Lena og Nina og har ansvar for hestene, hønene og kattene. Ett annet team jobber med kuene og generell drift som plenklipping og snømåking. Den siste gruppa er inne og hjelper til med kjøkken og vask. Etter tre måneder rullerer de, slik at alle er med på
alle deler av gårdsarbeidet. Pasientene på hestegruppa gir blant annet hestene stell og mat og henter dem inn om kvelden, sammen med en ansatt. Slike oppgaver gjør at de får øve på å ha faste rutiner og struktur på dagene, som rusavhengige ofte ikke har.

For å drive terapi med hester må man ha erfaring og fagkunnskap både om dyrene og om arbeidet med denne pasientgruppen. For Nina og Lena var dette den perfekte kombinasjonen. Nina har vært med siden starten for 10 år siden, da gården ble gjort om fra å være dagsenter innen psykiatri til dagens behandlingsinstitusjon.

– Jeg driver med travhester privat, og etter en stund fikk jeg lov til å hente et par hester hit. I starten var tanken bare å ha dem med i den daglige driften, det er trivelig å drive med hest. Men etter hvert så vi at hestene var mye nyttigere i behandlingen enn vi hadde trodd, forklarer hun.

For sju år siden begynte Lena å jobbe her, også hun driver med hest privat. De fikk flere kurs for å lære mer om hesteassistert terapi før de tok i bruk opplegget, som foregår både enkeltvis og i grupper. Hestene går alltid løse rundt på banen under terapien. Under gruppeterapi er det alltid flere hester med for at det ikke skal bli for mye på én. For også de blir slitne av terapi – blir det for mye, kobler de ut og slutter å engasjere seg.

– Vi inviterer pasientene til å gjøre ulike ting sammen med, eller i nærheten av, hestene. Det kalles alltid invitasjoner, ikke oppgaver. Det er viktig at pasientene hele tiden har styringen, blir det for mye, er det alltid greit å si nei. Det er viktig å øve på å sette grenser for seg selv, forklarer Nina.

Speiler følelser

Bare det å være i nærheten av de store dyrene og kjenne varmen, lukten og pusten kan være en viktig del av terapien. Det bidrar til å åpne sansene og øve på å være til stede her og nå. Ganske ofte inviteres pasienten rett og slett til å sitte på en stol og se på hestene som går rundt dem. Nina og Lena følger hele tiden nøye med, først og fremst på hestene.

– Hestene speiler pasientens følelser veldig tydelig. Det er veldig sterkt for mange å oppleve, sier Lena.

Hun forteller om en pasient de hadde nylig, som hadde sterk angst. Da de begynte terapitimen gikk hesten et godt stykke unna, stilte seg i et hjørne og begynte å hyperventilere.

– Vi begynte nesten å bli bekymret for om den var syk. Men etter en liten stund så hesten bort på pasienten og begynte å gjespe igjen og igjen. Det er noe hester gjør for å berolige.

En annen pasient satt rolig på en stol. To hester kom og stilte seg på hver sin side og begynte å krangle over hodet på ham.

– Etterpå fortalte han at han hadde skikkelig tankekjør den dagen. Det så vi tydelig på hestene, forteller Lena.

Hvis en pasient blir stående litt utenfor under gruppeterapi, er det også veldig ofte en hest som stiller seg alene, utenfor flokken.

Etterpå har Lena og Nina samtaler med pasienten om tanker og følelser som kom opp da de observerte hestene. For samværet med dyrene kan bringe fram mange følelser. Både på grunn av tryggheten og varmen de avgir, og det at de speiler følelsene til hver og en. Det er spesielt viktig i terapi med mennesker med rusavhengighet, for mange har brukt rusen til å stenge følelser ute i mange år. Det som skjer hestene imellom kan også
gi utgangspunkt for samtaler. Skøyer´n, for eksempel, skjønner ikke alltid de sosiale kodene. Hvis han ikke oppfører seg, kan de andre hestene stenge ham ute en stund.

– Da spør vi for eksempel: «Hva skjedde i deg da du så den ene hesten bli utestengt? Hva følte du da hesten ble tatt inn i gruppa igjen?».

Sikkerhet først

Selv om hestene er trygge og rolige, er sikkerhet alltid i høysetet. Lena og Nina sørger blant annet for at det alltid er lavt støynivå i stallen og ikke for mange folk til stede samtidig.

– Noen pasienter er veldig urolige. Da ser vi noen ganger at hestene blir urolige de også, og begynne å tråkke litt. Hvis det skjer, ber vi pasienten om å gå ut og gjøre andre oppgaver en stund, sier Lena.

Samtidig er det å være våken når man er sammen med store dyr også viktig læring.

– Man må jobbe rolig og samtidig hele tiden være våken og følge med. Det er noe de kan overføre til livet senere, sier Nina, og plukker opp en av gårdens to katter som har kommet bortom for å få kos.

De er omplasseringskatter som bare har vært inne tidligere. Nå lever de det glade katteliv med full frihet på gården. I bakgrunnen høres rolig klukking, stadig avbrutt av en ung hane som øver seg på hanegal med skingrende røst.

– Han der er skikkelig i stemmeskiftet, sier Nina og ler.

Hun henter fram høy som lokker hele flokken på rundt 30 høner og haner ut av hønsehuset. Mange ulike hønseraser er representert, felles for alle sammen er at de stammer fra Lenas kontor.

– Der har vi en rugekasse. Nå er vi spente på noen egg som vi håper klekker i neste uke, smiler Lena.

Kyllinger og høns er også en viktig del av tilbudet på gården. For selv om de ikke kan brukes i terapi slik som hestene, betyr de mye for en del pasienter. Noen synes hestene blir litt store, de liker seg ofte veldig godt hos hønene og kan sitte hos dem i timevis.

– De følger med på eggene som snart skal klekkes og tar vare på kyllingene.

Høner kan være ganske tøffe med hverandre, noen pasienter kommer bekymret løpende til oss og spør hva som er galt når de har oppdaget en høne som mangler noen fjær. De blir glade i dem, det er lettere å knytte seg til dyr enn mennesker. Dyrene skuffer aldri. Så håper vi at de tar med seg
den erfaringen av å våge å bli glad i noen videre i livet, til andre relasjoner, sier Nina.

Givende dager

Nina er ikke i tvil om hva som er det beste med jobben hennes:

– Det er å bli kjent med alle menneskene. Jeg lærer så utrolig mye av dem. Blant annet om hvordan det er å være rusavhengig, å bli uglesett og føle skam. Og om hvor utrolig tøft det er å prøve å komme tilbake til et vanlig liv. For noen er det ikke engang snakk om å komme tilbake, de begynte å ruse seg så tidlig at de aldri har opplevd noe vanlig voksenliv. De er kanskje i 40-årene og skal prøve å være del av en normal voksenverden for første gang.

Også Lena synes det å bli kjent med så mange ulike mennesker er noe av det beste med jobben. Og atmosfæren, varierte dager med mye tid ute, og det å jobbe med dyr.

– Dette stedet gjør noe med deg, det er vanskelig å forklare, sier hun.

Men jobben har også utfordrende sider. Det tøffeste er å se dem som ikke klarer det.

– Det er vanskelig å se mennesker vi har blitt så godt kjent med, tilbake i rusen – de er helt ugjenkjennelige, sier Nina.

Men likevel er det alltid håp. Noen klarer bare en kort periode i behandling før de gir opp, men etter en stund er de klare for å søke seg hit på nytt. Andre fullfører året, men havner likevel tilbake i rusen. Men også de får nye sjanser. Noen av dem klarer å holde seg rusfrie etter et nytt år på Behandlingstunet.

Rustet for livet

Kenneth er blant dem som ser lyst på livet etter ett år på gården. Nå leier han Miller med seg ned til banen der han har tilbragt mange timer i terapi.

– Nå ser jeg lyst på framtiden. Det gjorde jeg overhodet ikke for halvannet år siden. Helt forberedt kan man aldri være, men jeg er så godt rustet som det er mulig å være for å reise herfra. Jeg er stolt av fremskrittene jeg har gjort her, forteller han.

Han husker godt den aller første hesteterapitimen han hadde. Han syntes det var skikkelig merkelig å få beskjed om å sitte på en stol og se på hestene. Men snart merket han at det gjorde noe med ham.

– Rusavhengighet er også en følelsessykdom, og disse damene er superflinke til å gi oppgaver som hjelper oss å finne fram til de tingene. Det å være sammen med hestene gjør noe med deg, det er vanskelig å beskrive. Som rusavhengig kan man også kjenne mye på skam og skyld. Da er varmen og omsorgen fra hestene god, forteller han.

– Ja, det er det som er så fint med hester. De bare er. Hester dømmer ingen, sier Nina.