Hjemme på Soldammen

– For noen er det enormt trygt å komme hit. Andre lengter tilbake dit de kommer fra. Men det tar som regel ikke lang tid før de som flytter inn kaller dette for «hjem», sier Lisbeth Sjemmedal, enhetsleder ved Frelsesarmeens barne- og familievern, Soldammen.

Vi møter henne og avdelingsleder Vidar Dalheim i et av husene som rommer både kontorer, arbeidsrom og musikkrom.

– Barna bor i de to husene der borte, forklarer Lisbeth og peker over tunet.

I løpet av de 20 årene som har gått siden barnevernsinstitusjonen ble etablert, har 66 barn og ung-dom hatt dette stedet som hjemmet sitt i en periode.

Som en familie

De rødmalte trehusene på gården i Hølen ligger tett inntil hverandre, omkranset av granskog og store jorder, og minner mest av alt om en norsk utgave av Bakkebygrenda. Her er det både kosete katter, kaniner og hester i stallen. Gårdstunet på Søndre Kardet er en av de tre avdelingene som ligger under Soldammen, og har plass til seks barn mellom åtte og femten år. I Hølen sentrum ligger en annen avdeling med fire ungdomsplasser, mens den tredje er plassert i Drøbak og har plass til fire ungdommer mellom tretten og nitten år.

– Vi prøver å ha en familiestruktur sånn at barna i størst mulig grad skal få følelsen av normalitet. Barna som er under 12 år bor hovedsakelig i hovedhuset, mens de som er eldre bor i kårboligen, forteller Lisbeth.

Når seks barn skal bo og fungere sammen, blir det naturligvis utfordringer.

– Men vi har alltid høy bemanningskapasitet på ukedagene og i helgen, og alltid tre hvilende nattevakter. De ansatte praktiserer noe de kaller medleverturnus, forklarer hun.

Det betyr at de som skal jobbe flytter inn på gården i to-tre dager.

– Det gir større stabilitet for barna, og dessuten er dette en ordning de ansatte trives godt med. I tillegg praktiserer vi også langvakter på barneavdelingen.

Aktive dager

De første årene ble barna som bodde på Soldammen undervist i en egen skolestue på gården. I dag blir alle integrert i de lokale skolene.

– Vi prøver å legge opp til dager som er mest mulig identiske med det andre barn har, sier Vidar Dalheim.

Det betyr at barna blir hentet på skolen ved 14- tiden. Deretter får de mat, før det er leksetid. For de minste barna er det et høyt fokus på aktiviteter, og både musikk, svømming og ridning står på programmet gjennom uken.

– Men barna har også mye egentid til frilek, eller om de vil sitte med en iPad, sånn som andre barn. Det er nok mer likt et vanlig hjem her enn det man kanskje tror, med tanke på at dette er en institusjon, sier Vidar.

For barna må lære seg at det ikke alltid skjer noe, og at det å kjede seg også er en del av livet.

– Vi er opptatt av å forberede barna på det livet som kommer etter Soldammen. Derfor er vi blant annet nøye med å ikke legge opp til et pengeforbruk som en fosterfamilie ikke vil være i stand til å følge opp, forklarer Lisbeth og legger til: – Men vi har et unikt område her, og er heldige som kan bruke naturen rundt oss.

Hest som terapi

Barna som kommer til Soldammen har ulik bakgrunn og ulik bagasje. Noen har vært i flere beredskapshjem eller fosterhjem, men har ikke klart å slå seg til ro. Da kan tiden på Soldammen bli en god opplevelse.

– For noen barn kan det være godt å ha et opphold på institusjon. Her er det flere voksne å spille på, samtidig som barna får en pause i relasjoner, forteller Lisbeth.

Barn som har vokst opp i hjem med rus eller omsorgssvikt strever ofte med å knytte kontakt med andre mennesker. Flere av barna som kommer til Soldammen har ulike traumer på grunn av det de har opplevd.

– De kan ha utfordringer med samspill og det å forstå og tolke hverandre, forklarer Vidar.

I tillegg er det mange av barna som strever med å ha tillit til andre.

– Det handler mye om å kunne stole på. Mange av barna her har ingen grunn til å stole på voksne, sier Lisbeth.

Hestene på gården en viktig rolle. De store dyrene har nemlig vist seg å ha positiv effekt på barn og unge med ulike traumer og tilknytningsforstyrrelser. Og de tre hestene på Soldammen har trofast båret på hemmelighetene som har blitt hvisket til dem i mange år. Den eldste hesten er 23 år og de andre to 21 og 5 år. Sistnevnte er «mor og datter». Nå ønsker Lisbeth at enda flere barn og unge i området kan få oppleve samvær med hestene.

– Vi ønsker oss veldig en ridehall som kan benyttes av flere som har behov for terapiridning, samtidig som lokalsamfunnet kunne fått nytte av det. Da kan flere benytte seg av tilbudet, og barna på Soldammen har en fin anledning til å bli kjent med andre barn og unge i området.

Tilbake til Soldammen

For et barn som bor på institusjon er det vanlig å bli værende i rundt to år, og man forsøker å finne et permanent bosted før den tiden har gått. Så flyttes barna videre i fosterhjem eller tilbakeføres til familiene sine. Men ikke alle barn har det sånn, og for Daniel ble løsningen å bli boende på Soldammen til han flyttet for seg selv som 19-åring. Da hadde han bodd der siden han 10 år gammel kom til gården for aller første gang.

– Jeg husker ikke så mye fra starten. Men jeg syntes det var ganske strengt her og mange regler å forholde seg til. Det gjorde at jeg testet en del grenser, forteller Daniel (21).

Utenfor vinduene i det røde trehuset er solen i ferd med å forsvinne bak tretoppene. Dagen blir snart til kveld. Det er lenge siden Daniel har vært i dette rommet. For 10 år siden var det dette som var hjemmet hans i noen år før han flyttet videre til ungdomsavdelingen i Drøbak.

– Det er rart å være tilbake. Det føles som det er veldig lenge siden, sier han og tar av seg den gule arbeidsjakka og henger den over stolryggen. Han har en lang arbeidsdag bak seg som anleggsgartner i Asker, før han satte seg i bilen sammen med miljøterapeut Ine Hansen for å møte Krigsropet. Daniel ser seg rundt i det lille rommet med skråtak. Langs veggene står to trommesett.

– Jeg husker jeg spilte på de trommene. Og så spilte jeg en del gitar og skrev noen tekster, sier han og peker på instrumentet som står i den ene kroken.

Aktive dager

Da Daniel kom til Soldammen første gang, hadde han bodd flere ulike steder, både i fosterhjem og i beredskapshjem. Det var fint å flytte inn på en institusjon der det var andre barn, og med flere gode voksenpersoner som alltid hadde tid, forteller han.

– Jeg merket fort at det å bo her var noe jeg opplevde som både tryggere og nærere.

Dagene på Soldammen hadde faste rytmer og mye program. Barna ble integrert på den lokale skolen og hadde vanlige skoledager. Når de kom hjem, fikk de mat og gjorde lekser, før det var aktiviteter. Selv drev Daniel med mye forskjellig. Han beskriver seg selv som en veldig aktiv gutt.

– Det gikk mye i BMX-sykling og bowling. Men det var slalåm som ble min greie og noe jeg drev med nesten hver dag, sier han og legger til at de ofte dro til Kongsberg for å stå på ski.

Timene i bakken ga både mestringsfølelse og glede, selv om han aldri var med i organisert idrett eller konkurrerte.

Rotløs og urolig

Til tross for både struktur og mye aktivitet ble det likevel en del tull. Daniel forteller at han var mye sint, uten at han forstod hvorfor.

– I løpet av årene jeg bodde her prøvde jeg ofte å slå meg ut. Det ble endel bøll fordi jeg kjedet meg. Men jeg visste ikke hvor jeg ville, forteller han.

Og den dagen han skulle videre i en fosterfamilie, viste det seg at det heller ikke var det riktige for ham. Han hadde bodd så mange ulike steder at han ikke lenger holdt telling. Alle oppbruddene hadde gjort at han hadde vanskeligheter med å slå seg til ro. Samtidig orket han ikke tanken på å flytte mer.

– Plutselig forstod jeg hvor fint det var å bo på Soldammen. Hvor godt det egentlig fungerte for meg å bo nettopp her. Det var her jeg ville være. Etter det falt han mere til ro. Soldammen ble hans normal, og det han kalte «hjem». Men helt problemfritt var det fortsatt ikke.

– Jeg trivdes ikke på skolen og hadde veldig få venner.

Hver morgen dro han på skolen, men daglig endte det med at han skulket de fleste timene. I tillegg endte han ofte i krangler, både på skolen og hjemme. Først da han begynte på videregående, løsnet det. Han følte seg mere voksen, og for første gang fikk han gode venner som det var fint å være sammen med.

Livet ble fint

De første ti årene av livet hans var preget av mye uro. Foreldrene klarte ikke å gi ham den omsorgen han trengte, og Daniel ble stadig omplassert til nye familier før han kom til Soldammen.

– Jeg vet at det ikke er min feil det som skjedde, at det ikke var min skyld at jeg kom hit. Derfor velger jeg å ikke tenke så mye på det som har vært.

I dag har han nesten daglig kontakt med faren, og det er også et nært og godt forhold mellom Daniel og de fire halvsøsknene. Moren hans døde for kort tid siden.

– Jeg vet ikke hva jeg hadde vært hvis jeg ikke hadde hatt Soldammen og de som jobber her. Det de ansatte gjorde var så viktig. De var alltid rundt meg og de har hjulpet meg med alt jeg står for i dag, sier Daniel.

Han synes livet er blitt fint. I dag er han i full jobb i et firma som driver med vei og anlegg. Med gode kolleger og et bra arbeidsmiljø.

– Nå er det ikke lenger noe problem å knytte kontakter eller få venner, sier han og må smile litt ved tanken på hvordan det en gang var. Etter å ha leid en egen leilighet en periode, har han akkurat valgt å flytte sammen med kjæresten. Det er godt å stå på egne bein. Fint å ha noe å gå til. Og noen å komme hjem til.