Hjerterommene

– Velkommen!

Stemmen høres fra kontoret til kaptein Laila Granseth, leder for Frelsesarmeens kirke og nærmiljøsenter i Skien.

Offiseren jobber med å sette sammen og skrive ut nærmiljøkirkens aktivitetsprogram. Barnesang høres i det fjerne, og med jevne mellomrom banker frivillige på døren med spørsmål knyttet til forberedelsene til matutdelingen neste dag.

Laila svarer med et smil, og fortsetter med det hun holdt på med.

– Det er mye liv her, og det er vi så takknemlige for!

Tirsdag til søndag er det fullt opplegg på huset. Her kan man få med seg Etter Skoletid, Frelsesarmeen-brass øvelse, Familiemiddag, småbarnssang, hobbyaktiviteter og lek, Tweens, Åpen barnehage med babysang, «Strikk, mat og prat», matutdeling med åpen kafé, frokost for rusavhengige på lørdager og gudstjeneste på søndag.

Aktivitetene er åpne for alle, og man må ikke være kristen eller medlem for å delta. Tilbudene drives av en god blanding ansatte og frivillige. I dag står ansatte Martha og Maria for Åpen Barnehage og Etter Skoletid, mens Laila gjør klart til «Strikk, mat og prat».

Åpen barnehage

Når Krigsropet kommer for å hilse på, er det tid for lunsj. Fire barn med foreldre sitter rundt et langbord og skravler hyggelig sammen.

Mamma Sarah sitter mellom datteren Eliana (3) og sønnen Abel Johannes (1). Med den ene hånden redder hun en vannflaske som Abel prøver å rulle av bordet, mens hun åpner en boks med syltetøy for datteren med den andre. Mellom slagene får hun i seg noen biter med mat selv.

Sarah og mannen flyttet til Skien for ett år siden, da mannen fikk ny jobb. Tobarnsmoren var i mammaperm i en ny by, og ønsket å finne gode tilbud som hun kunne ta med barna på. Så fant hun Frelsesarmeen.

– Vi ble så godt tatt imot her, og menneskene er så fine! Barna elsker å komme hit, derfor kommer vi tilbake hver uke, smiler hun.

Når Eliana har slikket alt syltetøyet av brødskiven, legger hun den fra seg og klatrer ned fra stolen. Hun ser opp på moren med store blå øyne og et lurt smil:

– Jeg vil leke!

Abel hopper opp og ned i stolen sin, med klar beskjed om at han også vil leke. Sarah tar en siste bit og finner så veien til lekerommet med barna. De andre familiene følger etter.

Rommet for de små er fullt av mor- somme ting. Det er klatrevegg, sklie, en liten ballbinge, minikjøkken og et langbord fylt med male- og tegnesaker.

Vidar (5) sitter ved siden av pappa som maler over håndflaten hans. Når et tykt nok lag med maling er påført, trykker Vidar hånden ned på et ark. Han ser opp med et stort glis og viser stolt frem resultatet.

– Er det gøy å få lov til å grise litt?

– Ja, veldig! svarer Vidar.

Mamma Lisa Catharina forteller at de har kommet på Åpen barnehage hos Frelsesarmeen siden januar, og at de trives veldig godt.

– Det er et flott tilbud, og de ansatte er så flinke, sier hun.

Maria Daland, ansatt i Frelsesarmeen, sitter og tegner sammen med lille Julie (2) på fanget. Mamma Anette sitter ovenfor og plukker opp fargeblyantene som blir kastet over bordet. Men det blir til slutt et lite kunstverk av linjer og sirkler i forskjellige farger.

Maria forteller at det i dag er ganske rolig, da de kan ha opp mot 20 familier innom på Åpen barnehage.

– Det er veldig populært, og vi hører ofte at dette tilbudet betyr mye for familiene som kommer hit, sier hun.

En tøff oppvekst

Da Laila kom til Frelsesarmeen i Skien i 2016 var det bare én ansatt på huset, med babysang, speidergruppe og ungdomsklubb som tilbud. Syv år senere har de seks ansatte, 39 frivillige fordelt på de ulike aktivitetene, og fullt program seks dager i uken.

— Det har skjedd mye, og det er så moro! Jeg har en så flott jobb. Hvem kan ha det bedre enn å være offiser? Du møter alle slags mennesker, du kan bygge opp ting og forvandle så mye. Jeg har det som plommen i egget! Noe av det fineste er menneskemøtene, det å få møte folk der de er.

Laila har et hjerte som brenner for Jesus og for mennesker.

– Et hjerte for mennesker har jeg alltid hatt, men hjertet for Jesus, den måtte Han jobbe hardt for!

Hun er fra Hedemarken og er nummer to i en søskenflokk på fire.

– Jeg kom ikke fra et kristent hjem, ikke i det hele tatt. Hver fredag og lørdag drakk mamma og pappa. Mamma var ikke periodedranker, men det var pappa. Etter at moren min døde da jeg var 15 år, ble det verre. Han klarte å holde på jobben sin, men drakk mye og var veldig sint.

Eldste søster hadde flyttet ut, så Laila ble «mor» for de to brødrene på ti og ni år. Hun hadde også ansvar for faren deres.

– Jeg laget mat, var på foreldremøter, og da jeg var gammel nok til å låne bil, tok jeg brødrene mine med på ferier. Det var ikke lett, men det som er fint, er at alt som jeg opplevde da, har jeg fått bruke i jobben min. Jeg tror ikke det var ment at jeg skulle ha det sånn i barndommen, men jeg bruker det for alt det er verdt i jobben.

– Pinsen handler om at vi alle kan få ta imot Den hellige ånd. Hvordan opplever du at Den hellige ånd jobber gjennom deg i Frelsesarmeen?

– Jeg er «litt annerledes», og det tror jeg Frelsesarmeen trenger. Når jeg møter ungdommer hører jeg ofte, «men du kan ikke være pastor, du har jo humor!», ler Laila.

– Jeg har kjent at det er viktig at jeg er helt meg selv i arbeidet mitt. Jeg havner ut i det og kan prate før jeg har tenkt noen ganger. Jeg har litt «røff humor» og har måttet ringe folk opp noen ganger for å beklage. Men da har jeg bare hørt latter i andre enden og blitt fortalt at det var befriende.

Hun smiler og rister på hodet:

– Kanskje jeg havner skikkelig utpå en gang, men det får jeg bare ta!

Kampen om hjertet

Når Laila skal fortelle om hvordan hun ble kjent med Den hellige ånd, må hun først fortelle om «mannen Gud gav henne» – Fred.

– Jeg har alltid drevet med musikk, og er en skikkelig brass-dame. Da jeg var 21 år, kom det plutselig inn en ny og kjekk dirigent i orkesteret jeg spilte i. Det var mannen min.

Det sa bare klikk ved dette aller første møtet, og har vært dem siden.

– Nå har vi vært gift i over 30 år.

Fred var «helfrelst og oppvokst i Frelsesarmeen». Laila var «helt anti» og avviste alt som hadde med Gud å gjøre.

– Svigermor tok med seg barna på møter, men jeg ville ikke høre om det en gang. For meg var Jesus som tusser og troll – jeg trodde ikke på det.

Laila er glad i å synge, og det ble en døråpner. Mannen foreslo at hun kunne synge i koret i Frelsesarmeen, og det takket hun ja til. Mens da de ba til Gud, ble hun direkte uggen.

– Jeg orket ikke, gikk bare ut. Jeg trodde ikke på Gud, det ble jo bare feil at jeg var der. Men korlederen forsikret meg om at det ikke var noe problem, og at jeg ikke måtte be om jeg ikke ville. Det var greit for meg.

Ved at Laila var aktiv i koret, og barna var med på aktiviteter i Frelsesarmeen på Lillehammer, ble hun ofte sittende i benkeraden på gudstjenester. Hun likte måten oberst Kolbjørn Engøy talte. Han begynte gjerne med noe som var relevant for tiden, og bygget andakten rundt det. Obersten hadde også en fantastisk stemme.

– En gang ble jeg rørt til tårer da han sang. Det var Den hellige ånd som jobbet og jobbet i meg.

Troen kom sigende, slo rot og ble hennes.

Varmen i hjertet

Laila forteller om to spesielle opplevelser hun har hatt med Gud:

En gang hadde datteren til en venninne blitt syk med leukemi. Laila tenkte at hun måtte be for henne, det var jo det folk gjorde når noen ble syke. Hun gikk inn på toalettet der ingen kunne se henne, og så ba hun. Noen dager senere hadde jenta fått uante krefter.

Øynene blir blanke.

– Det måtte bare være Gud.

En annen gang var hun i en setting med Frelsesarmeen der det skulle snakkes om Gud til en gjeng der de aller fleste ikke var kristne.

– Jeg tenkte bare: «Uff, hvordan skal dette gå, ingen er kristne der, og så skal de snakke om Jesus?» I det øyeblikket kjente jeg at noen prikket meg på skulderen og sa: «Ja, men jeg er her».

Men det var ingen bak henne.

– Da sa jeg «ja» til å bli offiser i Frelsesarmeen. Jeg hadde fått nok av å kjempe imot, og gikk frem og knelte. Jeg sa: «Greit Gud, jeg gir meg. Men da skal du jammen være ved min side hele tiden!» Og det har han vært.

Laila beskriver følelsen av å overgi seg som en utrolig lettelse. Den hellige ånd «hadde jobbet hardt for henne», sier hun, og da hun endelig slapp taket, kom det en ubeskrivelig fred og varme i hjertet hennes.

Strikk, mat, prat

Inne på kafeen sitter en gruppe med damer og strikker. Noen jobber med sokker og gensere som skal doneres til fengselet, andre strikker ting til seg selv. Skravla går, og stemningen er god. De har nettopp kost seg med en varm lunsj, og nå går Laila rundt med nykokt kaffe og deler ut rullekake.

Strikkekafeen er noe damene gleder seg til hver uke. Under pandemien ble de aller fleste sittende alene hjemme og ble svært ensomme.

– Dette betyr veldig mye for oss alle, det er så fint å komme sammen og strikke, spise og kose oss, sier Anne Marie Skifjell.

Damene rundt bordet nikker i enighet.

Noen har vært her i mange år, andre er ferske medlemmer av gruppen. Tidligere ansatt, Heidi Nokevje Moi, har med seg sønnen Erik, på tre måneder.

– De skal tidlig krøkes, smiler hun og ser ned på ham.

På strikkekafeen er det både andakt og sang, ledet av Laila. Utover det, deler de strikkeoppskrifter og snakker om livet. På et bord står det en god blanding av nyttige premier: Vaffelblanding, sjampo, stearinlys og mye annet.

– Nå er det loddtreking! Skal vi se hvem som vinner i dag, sier Laila.

Damene legger fra seg strikketøyet og finner ivrig frem loddene sine.

Lever ut troen

Laila forteller at hun og mannen snart skal flytte til Oslo.

– Jeg skal ta over Grønland korps, Frelsesarmeens nærmiljøkirke, og være en brobygger der. Det er viktig for oss å være nærmere barna våre i denne tiden. Da er vi bare to timer unna de eldste sønnene våre, og så er vi en halvtime unna han yngste. Det at vi flytter til Oslo blir bra for oss, sier hun.

Ekteparet har vært gjennom noen heftige prøvelser sammen. Fred har overlevd både hjerteinfarkt, tre typer kreft og tarmslyng. Men for noen år siden ble han diagnostisert med en uhelbredelig parkinsonlignende sykdom, og er nå hundre prosent pleietrengende.

Det blir stille.

– Det er tøffe tak, men jobben holder meg på plass. Gud bærer meg, han har vært ved min side hele veien.

– Hvordan har troen din blitt formet siden du kjente den prikkingen på skulderen den dagen?

– Troen min har blitt mye dypere. Nå som mannen min har blitt så dårlig, så kjenner jeg at jeg blir båret gjennom det hele. Jeg hadde ikke klart den situasjonen jeg er i nå, om jeg ikke hadde hatt Gud som bar meg og styrket meg og gav meg kraft hver eneste dag. Kraft til å stå opp og stå i det jeg gjør. Han har holdt ordet sitt, sier Laila.

– Jeg tror også at jeg har blitt mer frimodig. Jeg er ikke den som står på appelsinkassa på torvet og roper «halleluja!» Men jeg lever ut trua mi hver dag.