Høyt og lavt i ferien

Høyt og Lavt klatrepark, på toppen av Holmenkollåsen i Oslo, er stedet du kan ta med hele familien hvis du ønsker å ha det gøy med klatreløyper, zipliner og taustiger – eller bare utfordre høydeskrekken litt.

Og nettopp hit er det Home-Start, et familiestøtteprogram driftet av blant andre Frelsesarmeen, har tatt turen med litt over 20 familier denne torsdagen i ferien.

Den berømte «holmenkolltåken» ligger tett når vi kjører oppover de bratte svingene på vei til klatreparken, men har allerede måttet gi noe tapt for solen idet vi stopper på den store parkeringsplassen rett ved det ikoniske Tryvannstårnet.

Instruktørene fra Høyt og Lavt fester hjelmer og klatreseler på de som skal få prøve seg mellom tretoppene. Nå er de klare for dagens utfordringer.

Litt lenger inn på området er flere andre instruktører i gang med å gi praktisk opplæring til dem som har fått på seg klatreutstyret:

– Pass på at dere fester karabinen foran disse stopperne, slik at hvis dere faller, så detter dere ikke så langt ned. Og bare én person i taustigen av gangen! I ziplinen fester dere selen fast slik, fortsetter instruktøren, og viser hvordan man gjør det for ikke å falle ned eller skade seg på annen måte.

Alle skjønner at det er viktig å følge med.

– Hvis dere ikke kommer dere helt bort til den andre enden av ziplinen, eller ikke klarer å gripe fatt i tauet på andre siden, slik at dere glir tilbake ut på wire’en, så må dere dra dere selv inn. Det er tungt, men det klarer dere. Hvis dere er kommet for langt utpå, og dere absolutt ikke orker å hale dere selv inn, er det lov å rope på hjelp, så kommer vi. Men ikke før det er helt nødvendig, understreker instruktøren.

Vi skjønner at vi ikke skal misbruke tilbudet om å rope på hjelp i tide og utide, men ha det som siste utvei.

Det er likevel trygt å vite at de ikke lar deg henge der, hvis du ikke klarte det.

Mestring og opplevelse

De fleste ser ut til å ha fått med seg i alle fall essensen i alle instruksjonene, nok til å ikke kræsjlande på første forsøk.

En stemning av forventning og spenning ligger i luften. Oscar ser definitivt ut til å glede seg mer enn han gruer seg.

Han har allerede fått på seg fullt klatreutstyr, og har nettopp hatt første runde med opplæring.

– Jeg falt ikke! stråler han, samtidig som han gjør oss oppmerksom på en annen gutt som visstnok ikke hadde klart seg like bra, men får god trøst av de voksne omkring.

Og det er jo dét det handler om både i klatreparken og i livet ellers; å komme seg på beina igjen etter å ha gått på en smell. Og at det er greit å få hjelp av andre til å gå videre. Eller å glede seg over at man klarte det!

Oscar ser ut som han er klar til å ta fatt på utfordringene som venter i klatreløypa på ordentlig.

Frivillige hender og hoder

Malene Jerpstad og Erlend Bakken fra Home Start ser også ut til å være fornøyd så langt. Å ha ansvaret for litt over 80 personer er litt av en logistikkutfordring. Heldigvis er det flere frivillige som trår til.

– Vi er helt avhengige av den innsatsen de frivillige gjør, forklarer Malene, som er koordinator for Home-Start-tilbudet Frelsesarmeen drifter for bydelene Nordre Aker og Ullern.

– Vi er alltid på utkikk etter nye, samtidig som vi jobber kontinuerlig for å beholde de gode vi har. Det er viktig at de frivillige som melder seg er trygge voksne som kan bli en trygghet for familiene, legger hun til.

For å bli frivillig i Home-Start må du gjennomføre et forberedelseskurs. Så gjelder det å finne frivillig til rett familie.

– Som regel går det fint, og det er god kjemi mellom dem. Det er viktig. Den innledende fasen er helt grunnleggende for at arbeidet skal lykkes og familiene får den støtten de trenger. Når en familie har fått en familiekontakt, får begge parter god oppfølging av Home-Start, sier Malene.

– Det er blant annet her jeg kan trå til, skyter avdelingsleder i Home-Start, Erlend, inn.

En av hans oppgaver er å veilede og følge opp både ansatte og frivillige, i tillegg til å ha ansvar for drift og økonomi for de 12 bydelene i Oslo, som ligger under Frelsesarmeens Home Start-tilbud. Bydelene Frogner, St. Hanshaugen og Vestre Aker er det Sanitetsforeningen som tar seg av.

– Så det er mange mennesker involvert. De frivillige og koordinatorene har veldig selvstendige roller, og kan av og til komme opp i utfordrende situasjoner. Da er det viktig at de har noen å snakke med, noen å spille ball med, noen å dele tanker og følelser med. Det er grunnleggende at den som hjelper, og som skal være den sterke man kan lene seg på, også har noen å gå til, sier Erlend.

Avlastning og hverdagsstøtte

Hva er det så Home Start kan hjelpe til med?

– Det handler mye om avlastning og emosjonell støtte, forklarer Malene.

Det er familien som forteller hva de trenger hjelp med og som sammen med den frivillige avklarer hva de trenger hjelp til.

– Ofte er det en følelse av å være overveldet av alt som er nytt, særlig for flyktningfamilier. De har forlatt alt som var kjent, ofte i hui og hast, og kommet til et sted der alt er nytt: språk, kultur, mennesker, skole, offentlige institusjoner. Da er det godt å ha noen som kjenner systemet og kan språket, sier Marianne Morfjord, koordinator i Østensjø og Alna.

– For mange familier handler det om sårbare perioder i livet. Det kan være sykdom hos foreldre eller barn, aleneforeldre eller følelsen av å ikke strekke til. De fleste familiene har mangel på nettverk som kan bidra i hverdagen. Hvis det er situasjoner av mer alvorlig karakter, som for eksempel traumer etter vold eller krig, så henviser vi også videre slik at de får profesjonell hjelp. Målet er at familiene som trenger mer hjelp blir henvist til riktig instans, sier hun.

En av dem som har opplevd krig på nært hold og måtte flykte, er Akseniia fra Odessa i Ukraina. Hun og familien kom til Norge i januar i år.

– Hvordan merket dere at krigen var kommet til Ukraina?

– Egentlig gikk livet stort sett sin vante gang. Det første vi merket var flyalarmene som begynte å gå. Først bare sporadisk, så oftere og oftere – hver uke, hver dag, og til slutt både dag og natt.

Så begynte rakettene å falle.

Den første landet i en liten landsby like i nærheten av der de bodde.

– Vi så at den falt – eksplosjonen rett etterpå og røykskyen som steg til værs. En kollega av meg ringte og fortalte fortvilet at datteren hennes hadde vært i et bygg som ble truffet. Hun hadde falt fra én etasje til en annen da bygningen kollapset. Takk og lov så overlevde hun, men fikk store skader, både fysisk og mentalt, forteller Akseniia.

– Da begynte vi å tenke på om det ikke var på tide å dra. Flyalarmen gikk hele tiden. Man kjente seg aldri trygg.

Etter hvert kom også dronene. Strømmen forsvant flere ganger om dagen, i lange perioder.

– Det ble nesten umulig å være på jobb og få utført noe som helst, og vanskeligere og vanskeligere å være hjemme – i en mørk og kald leilighet uten varmt vann. Da bestemte vi oss for at nok var nok. Vi tenkte likevel at dette ikke kom til å vare så lenge, så vi dro til det nærmeste nabolandet, Romania. Vi var hele tiden innstilt på å reise tilbake når krigen sannsynligvis snart tok slutt. Men etter nesten ett år i en slik mellomtilstand mentalt, skjønte vi at planene om å vende tilbake til hjembyen, ikke kom til å skje med det første.

– Vi begynte å se oss om etter et sted vi kunne tenke oss å bli. Valget falt på Norge, forteller hun.

Pusterom midt i utfordringene

I dag bor familien på fire på Grünerløkka. Men snart flytter Akseniia, Artem, Nikol og Arinna til en større leilighet på Alna, siden søsteren til Akseniia med familie kommer.

Mor i huset har allerede lært seg noe norsk og jobber på Rema 1000. Der trives hun. I Ukraina var hun butikksjef i en stor matvarekjede. Det er ikke helt det samme å jobbe i kassa, men hun er takknemlig for at hun har jobb.

Ektemannen er fisker av yrke og har jobbet som det i mer enn 18 år før de kom til Norge.

– Vi valgte faktisk Norge fordi det er en stor fiskeindustri her. Men problemet er bare at vi ikke kan velge selv hvor vi bosetter oss, det er det kommunen som bestemmer. Vi havnet i Oslo, og her er det ikke så mange muligheter for fiskere. Jeg skulle veldig gjerne kommet ut i jobb så snart som mulig. Det er ikke noe særlig å gå hjemme hele dagen. Man føler seg lett til overs og på utsiden av samfunnet. Jeg ønsker å bidra, sier Artem.

Da er det godt å komme seg ut på et slikt arrangement som Home-Start har i klatreparken i Holmenkollåsen denne dagen. Det å få et pusterom midt i utfordringene, gjøre noe sammen som familie, dele gode opplevelser, bli kjent med tilbudene og mulighetene i byen de bor i.

Man skal ikke undervurdere betydningen dette har for familier som på en eller annen måte sliter i hverdagen, eller som prøver å bygge opp en ny tilværelse fra ingenting.

Da kan kanskje en slik høytflyvende dag gi nytt pågangsmot til å takle de utfordringene som måtte komme.