Hvorfor drikker Jeppe?

Eindride Eidsvold har ikke alle svarene. Men han er farlig god til å spille full. I folkekomedien Jeppe på Bjerget drikker han så grådig av flaska at tuten brekker, og øl og sikkel renner nedover haken i strie strømmer. På Nationaltheatrets scene ser vi mennesket på sitt aller ynkeligste, i dets mest fornedrende øyeblikk. Det gjør noe med skuespilleren.

– Jeg har stor, stor kjærlighet for folk som har problemer, en ømhet for folk som sliter. Selv er jeg heldig som har et liv der jeg er privilegert. Det er lett å ha en kjærlighet og empati for dem som ikke har det slik, for dem det lugger for, de som har noen svarte skygger og styggen på ryggen, sier Eidsvold.

– Vi er ferdig med den tiden da man tenker at rusmisbruk er selvpålagt, noe man har fortjent.

Les mer om Krigsropet her

Der er han enig med regissøren, danske Christian Lollike, som mener Jeppe heller innpå fordi han har krigstraumer og lider av PTSD (post traumatisk stresslidelse): «Jeppe kan ikke arbeide og drikker hele tiden fordi han er hjemsøkt av indre mareritt og demoner.»

Hvem herser med hvem?

Hva er det med denne forfyllede bonden på den danske landsbygda som fortsatt berører publikum? Lovordene haglet etter premieren. «Ikke et kjedelig øyeblikk», mente Vårt Land, mens Dagbladet betegnet det som «en sår forestilling». «Latteren setter seg fast i halsen. Det er et kvalitetstegn», skrev Aftenposten.

Norskfødte Ludvig Holberg (1684–1754) skildrer menneskets sårbarhet, skrøpelighet, forfengelighet og fordommer. I dette dramaet fra 1723 tar han opp flere moralske dilemmaer: Hvordan blir mennesket når det får makt? Baronen kjeder seg, leker med et menneske i ubalanse og utnytter ham, mens Jeppe som innbilt baron herjer med tjenerskapet. Men er det den rike eller den fattige som er verst? Kanskje blir alle et egoistisk råskinn når de får for stor makt?

Hva handler stykket om? Her er kortversjonen: Etter å ha blitt mishandlet av kona, tvinges Jeppe til byen for å kjøpe såpe. Men ti traumatiske år som soldat og hjemkomsten til en voldelig og utro ektefelle, har gjort ham sårbar og gitt ham et betydelig rusproblem.

Stupfull havner han i en grøft der den lokale baronen og hans følge bestemmer seg for å gjøre mannen et pek. De plukker ham opp, og legger ham i baronens seng der Jeppe våkner med hangover og tror han har havnet i Paradis. Så går han på limpinnen og tror han er baron.

– Endelig kan han slippe ut udyret som finnes i ham. Jeppe kjenner gleden ved å bestemme, sette tonen og forlange. Det er ganske kostelig. Han går fra det stakkarslige til å bli storkeiser. Han blir akkurat som makthaverne og kanskje litt verre, sier Eindride Eidsvold.

Hoffet må derfor kvitte seg med ham, de skjenker ham på nytt og plasserer ham i grøfta. Da han igjen våkner, blir han liksom arrestert, tiltalt for å ha brutt seg inn hos baronen. Jeppe henges i galgen, før han i siste minutt frifinnes og fortsetter sitt utrøstelige liv, forsynt med en god slump penger, mens mor Nille får beskjed om å være snillere mot sin mann.

En kjempetragedie

– Det er alltid morsomst med roller der folk bærer på noen feil, noe som gjør litt vondt. Jeg liker roller som er litt slemme. De er mye tydeligere enn de fromme og snille. Eller ekstremister, de er det gøy å framstille. Da tar jeg i bruk noe av det som virrer nede i oss alle, som forakt og misunnelse, diktatoren i oss. Jeg tror vi alle kan kjenne på det iblant, sier Eindride Eidsvold.

Han er nettopp ferdig med dagens prøver, og legger bort manus, fylt av gule tusjstreker. Nå rusler han bort til galgen og tar tak i repet. Her har han hengt kveld etter kveld siden premieren 15. februar.

– Denne klassikeren representerer en egen tradisjon, de italienske, folkelige del’arte-forestillingene. Det ligger komiske elementer i stykket. Som når Jeppe prøver å ta livet av seg når han er beruset. Fire ganger prøver han, men får det ikke til fordi han er så full.

På scenen legger ikke skuespilleren noe imellom når han framstiller et menneske på vei mot stupet. Kanskje er det derfor han har fått hovedrollen. Regissøren mener Eidsvold er en som tør utfordre oss. Han er heller ikke den som stryker folk etter hårene.

– For å være litt kynisk og uempatisk, er det mange som mener de er et offer. Det gjør også Jeppe. Hvor langt folk er villige til å gå når det gjelder rus, løgn, bedrag, stjeling og umoralskhet? Det eneste som gjelder, er å skaffe seg rusen. Barn, foreldre, kjæreste kommer i andre rekke. Men vi viser ikke det så tydelig her. Viser vi da et glansbilde av en alkoholikerhistorie?

Han rister på bestemt hodet.

– Det er virkelig ikke noe glansbilde å ha folk i familien eller omgangskretsen som er truffet av det. Jeg har selv venner og bekjente jeg ikke orker å ha kontakt med fordi det skjer noe med dem i det øyeblikket de drikker. Man kan dessverre ikke gå rundt og være sosialarbeideren hele tiden, heller. Jeg har vært i situasjoner der jeg har konfrontert mennesker. Alkoholisme og rus i det hele tatt er en kjempetragedie.

Hvem har skylden?

Publikum ler både med og av Jeppe, men alvoret ligger hele tiden under. Det gjør litt vondt når den forslåtte mannen i første akt kjemper med sine indre demoner. Skal han lytte til magen og ta en dram til, eller skal han høre på ryggen som vet den vil få bank.

«Tving din natur, Jeppe», står det i originalen.

– Er det så enkelt?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeppe innrømmer at han er tørst, men han har ikke trukket slutningen at han er alkoholiker. Han har vært soldat, bærer på traumer og opplever at han selv ikke tjener penger eller er noe. Det er hans grunn, oppsummerer Eidsvold.

Han er klar over at debatten har svingt om årsakene til rusavhengighet.

– I dag ser man på det som en sammensatt sak. Jeg tror veldig mange driver med selvmedisinering fordi de bærer på noe, de har traumer, får ikke til livet sitt og blir ikke sett. Eller som forskningen viser: Du kan arve psyke og traumer fra dine foreldre. Jeg tror ingen ønsker å være alkoholiker. Det er jo så utrolig urettferdig: Noen kan ta seg to glass, og så blir de alkoholiker fordi kroppen reagerer på den måten. Andre kan drikke i årevis uten at det skjer noe med dem.

Men Jeppe mener han har grunner nok.

– Hva tenker du om «den slemme quinde», som Jeppe kaller kona etter at hun har prylt ham?

– Hun er jo voldelig. Det er ekstremt traumatiserende. Her er det en som er utsatt for vold over flere år, både fysisk og psykisk.

Eindride Edisvold fikk et lite innblikk i konsekvensene da moren hans i flere år jobbet på et krisesenter.

– Hun fortalte ikke så mye, men jeg forsto plutselig omfanget. Det var så enormt mye større enn det man hadde hysjet ned tidligere. Jeg er kanskje ekstremt naiv, men jeg håper at menneskeheten blir bedre, at folk er flinkere til å kommunisere med ungene sine og ektefellene sine. Kan man snakke sammen, har man langt på vei tatt bort noen av grunnene til at noen vil ruse seg.

Livsrus

Selv tror han på å sette inn gode alternativer til rusen. Noe som gir et glede-kick. Isbading står høyt i kurs.

– Det er «den nye vinen», i overført betydning. Du får et sjokk og en hormoninnsprøytning, en livsrus som er ganske sterk. Man åpner noen porer inni seg og kjenner at verden er litt større og rikere. I min enfoldighet tror jeg på gleden av luktene, å få bruke sansene, å få gå sammen med noen en tre-fire timers tur. Jeg sier ikke at det blir mindre alkoholisme av det, men det gjør noe med deg. Plutselig ser du at det finnes noe annet.

Han stopper opp, vet at det kan oppfattes vel enkelt.

– Jeg snakker ikke om dem som sitter dypt i det. Her handler det om å forebygge, finne et annet rom som du enten er trygg i eller har glede av.

For noen år siden ble han hardt kvestet i en utforkjøring på ski. Og i fjor hang livet i en tynn tråd da han fikk legionella.

– Livet etterpå er et bonustrack. Jeg unner alle å ha en nær-døden-opplevelse. Du kan aldri komme tilbake til livet og si at ting er kjedelig. Du får en ærbødighet når små fugler synger, for morgenlyset, alt du tok som en selvfølge. Livet er skjørt. Jeg prøver å ha på meg «takknemlighets-hatten», for jeg har en kropp som virker, jeg kan gå i naturen, oppleve snøføyka, klemme på ungene og kjæresten min. Jeg føler meg veldig blessed, smiler han.

– Hele livet skal ikke være en fest, men det handler om holdningen du har til livet. Min selvmedisinering er å være ute i naturen. Jeg tror ikke jeg har anlegg for alkoholisme, men jeg har absolutt anlegg for å ruse meg på å være ute.