Inn i varmen på Perrongen

I Prinsens gate 2, et steinkast fra nasjonalhelligdommen Nidarosdomen, ligger en kafé som foruten å servere sine kanelboller, focaccias og cappuccinos, også ønsker å lage et avtrykk i byen. Den moderne kafeen har sitt tilholdssted i Frelsesarmeens røde byggverk, hvor det for 140 år siden ble drevet en perronghall for Trondheims togtrafikk. Armeen kjøpte den allerede omgjorte bygningen i 1916, og gjorde den om til et forsamlingslokale.

Stedet for god kaffe

Kallenavnet «Perrongen» hang ved lenge etter at togene hadde foretatt siste reis, og i oktober 2023 dukket Kafé Perrongen opp, hvor man fra uteserveringen kan følge den røde løperen inn til en franskinspirert og avlang bakgård, med lykter i taket og rom for hunden, før man entrer selve kafeen, hvor trestoler og sorte bord møter lysegrå vegger.

Langs kortveggen står et piano, og den ene langveggen okkuperes av produkter fra Frelsesarmeens arbeid for etisk handel, Others, samt et tidvis tilstedeværende pop up-sortiment fra Fretex.

Spiller til lunsj

Den andre langveggen vender ut mot gata, et sted man kan sitte med kaffekoppen eller laptopen og kikke på byens yrende liv. En gang iblant kommer lokale artister innom for å spille akustiske lunsjkonserter, og bak serveringsdisken finnes et eget rom som kan leies til møter og arrangementer, med mulighet for catering fra kafeen.  

– Se her. Disse eplene er plukket lokalt, sier Anders Granbo, daglig leder for Stedet Trondheim, tilknyttet Frelsesarmeens rusomsorg – og den overordnede paraplyen for både Perrongen, budtjenesten De ti bud, gatefotballen og sykkeltilbudet Pedalkraft med mer i byen. 

Hjertet i byen

Han viser frem en flaske med eplemosten Epleslang, laget av epler som har blitt plukket av kvinner og menn tilknyttet Stedet Trondheims arbeidstrening og aktivitetstilbud. 

– Vi ønsker at Kafé Perrongen skal være hjertet av Frelsesarmeen i Trondheim, et sted hvor besøkende kan få god kaffe og kvalitet i alle varer, sier Anders.

– Dette er et sted for alle, og vil også være et sted hvor mennesker som har vært ute av arbeidslivet i lang tid, kanskje over flere år, kan få arbeidstrening, sier Camilla Olsen, som er arbeidsveileder med ansvar for daglig drift i kafeen.

– Å jobbe på kafé handler om langt mer enn å lage kaffe. Vi har allerede et par stykker som etter å ha vært en stund på Perrongen, nå har gått over i fast jobb et annet sted. Det passer bra med navnet vårt, siden de ble sendt videre til neste «stasjon».

Kortreist og hjemmelaget

Arbeidsoppgavene på en kafé tar aldri slutt, og spesielt ikke hvis man lager maten selv, slik Perrongen har tatt seg mål av å gjøre. Bak disken brukes egen pesto og aioli i sandwichene, og ikke minst egen og valgfri brunostkaramell på de langtidshevede kanelbollene, til en pris som ligger under gjengs prisklasse. Kaffen kommer fra det lokale kaffebrenneriet Pala på Tiller,
og har så langt blitt drukket av alt fra VGS-elever til pensjonister, fra småbarnsmødre til studenter, fra katolske prester til frelsessoldater og tilfeldige forbipasserende fra busstoppet rett utenfor.

Rengjøring er viktig, og det samme er atmosfæren man bygger opp. En som er opptatt av å se menneskene som besøker Perrongen, og som er ansatt i varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet (vta-o), er den matkyndige Øystein. Han har bakgrunn fra steder som De Tre Stuer i Trondheim og Café Bare Blåbær. I tillegg er han dommer i Frelsesarmeens gatefotball.

Skjønner bagasjen folk bærer på

– Jeg skjønner bagasjen som spillerne bærer på, og det hjelper meg som dommer, forteller Øystein, som selv gikk på en smell i livet for flere år siden.

– Under lærlingtiden som kokk i 2008, havnet jeg på et kjempehektisk sted med mye utskiftninger og dårlig arbeidsmiljø. Jeg møtte veggen hardt, og ble innlagt på akuttseksjonen til Østmarka ved St. Olavs Hospital.

36-åringen, som den gangen var i starten av tjueårene, forteller at han havnet mellom to stoler. Når plagene ble for store, og han dro til legevakta med politi eller ambulanse, opplevde han å måtte diskutere med legene.

– Jeg ble innlagt på akuttpost, men legene fikk ikke gjort annet enn å ha en samtale og observasjon. Jeg prøvde å overbevise dem om at jeg ikke hadde det bra, men fikk høre at jeg virket for frisk og sosial. Dermed ble jeg utskrevet dagen etter, og kunne ende med å havne i ny runde samme kvelden.

Han forteller om gjentatte innleggelser hos psykiatrisk avdeling på Østmarka. På et tidspunkt ble det vurdert å overføre ham til Brøset sykehus, som hadde annen kompetanse.

– Men Brøset var mer beregnet for domfelte. Jeg var ingen kriminell, og hadde
ingenting der å gjøre.

I stedet fikk Øystein en opptur da han fikk tilbud om å bo sammen med en gårdsfamilie som et ledd i det kommunale konseptet Grønn omsorg. I to år gjorde han blant annet gårdsarbeid og assisterte en gutt med Downs syndrom som ikke hadde eget språk, før trønderen fikk beskjed fra kommunen om at Øysteins plass på gården ble for dyr.

– Da startet karusellen på nytt.

– Jeg prøvde å ta livet mitt ved bruk av mine egne medisiner og ble innlagt igjen.

– Hva var det som gjorde at du forsøkte å ta livet ditt?

– Jeg tror det handlet mye om at jeg følte meg alene, at jeg ikke følte meg sett og akseptert for den jeg var. Jeg følte at jeg ikke var god nok.

Fant tilhørighet

– Hvordan kom du først i kontakt med Frelsesarmeen?

– I 2011 fortalte en kompis meg om Frelsesarmeens gatefotball, og jeg ble med på oppstarten av laget Gøtz i Orkanger. I tillegg til å spille holdt jeg foredrag om mine erfaringer, og satt i utvalg som brukerstemme, forteller Øystein.

– Da jeg kom til gatefotballen, fant jeg tilhørighet. Jeg har ikke blitt innlagt siden.

Øystein tror at gatefotballmiljøet fungerte for ham, fordi han ikke måtte snakke om bakgrunnen sin, og at han ble sett av lederne. Det at han selv har kjent på utenforskap, har gjort ham mer oppmerksom på andre som kanskje opplever det samme.

Flere timer har blitt tilbrakt som frivillig på Kirkens SOS, og trønderen har flere ganger vært involvert i Verdensdagen for psykisk helse gjennom organisasjonen Mental Helse.

– Nå er du ansatt her på Perrongen. Hva håper du kafeen kan bety for de som kommer innom?

– Det skal være et sted man ønsker å komme, med god mat, lokale råvarer og byens beste kaffe!

Kaféarbeideren smiler og sier at man må ha litt ambisjoner. Han setter god kundebehandling høyt, og sammen med kaféleder Camilla Olsen drøfter han både matutvalg og mulige arrangementer.

– Det skal være et sted for Ola og Kari Nordmann, og vi tenker litt ekstra på studenter.

Ensomme i ny by

Anders Granbo og Marit Olsen, henholdsvis daglig leder og sosialfaglig leder på Stedet Trondheim, har investert mye tid i den tilknyttede Kafé Perrongen, og ønsker at kafeen kan utgjøre en positiv forskjell for studentene som sliter med ensomhet i tusenårsbyen.

Ifølge Studentenes helse og trivselsundersøkelse (Folkehelseinstituttet, 2022) oppgir rundt 40% av studentene at de har få eller ingen venner på studiestedet sitt. Perrongen ligger kort vei fra flere av campusene.

– Mange av de som kommer til Trondheim, har hørt rykter om «kjærestegaranti» og masse festing, og har store forventinger. Men mange opplever i stedet hvordan det er å være ensom i ny by, sier Anders.

Han forteller at det finns over 40 000 studenter i Trondheim, at Kafé Perrongen skal være en møteplass hvor alle som kommer innom, har noen å prate med. Man kan komme alene, og møte mennesker som ser deg.

– Vi har startet en prosjektgruppe hvor både studenter og nyutdannede er med, og håper vi kan få tent en gnist for gode ideer, sier Marit.

To kunder som har kommet innom denne dagen, er Sondre og Kristoffer. Begge har en kaffekopp i hånda, og gjester Perrongen for første gang. Førstnevnte har siktet seg inn på den nevnte eplemosten, siden han har vært med på å plukke selve eplene.
De er ikke selv studenter, men nevner problemstillingen rundt ensomhet på studiesteder, når Krigsropet spør hvilke tanker de gjør seg om Perrongen.

– Det er ikke lett å komme til byen uten nettverk, og Perrongen kan være en møteplass. For å få folk til å komme, tror jeg det beste er å rett og slett spre ordet. Jeg tenker i alle fall å komme tilbake hit, sier Sondre.

– Det føles åpent her, supplerer Kristoffer.

I tillegg til målsettingen om at Perrongen skal være en naturlig møteplass for alle i byen, ønsker Anders Granbo at kafeen også skal være et knutepunkt for alle Frelsesarmeens virksomheter i byen, som inkluderer barne- og familievern, sosialtjeneste, rusomsorg og kirke med mer.

Kvalitet som fellesnevner

– Det hjelper oss med å bli kjent på tvers av alt vi driver med på hver vår kant, legger Marit til.

Gjengen på Perrongen er spent på hva fremtiden vil bringe. De ser for seg muligheter innen alt fra stand-up til åpen mikrofon og strikketreff, og har idémyldring med de som kommer for arbeidstrening.

Marit vil for eksempel gjerne ha planteloppis, og gjentar poenget om at kvalitet skal være fellesnevneren for alt de tilbyr.

– Det vil gjøre at folk snakker om Perrongen, og det vil også gjøre at folka som er på arbeid her, blir stolte av arbeidsplassen sin.▪