– Jula blir tannløs uten påsken!

– Påskens innhold er avslutningen av juleevangeliet, og kristendommen blir tannløs uten den, insisterer hovedrolleinnehaveren i oppsetningen Jesus Christ Superstar.

Hver kveld på Folketeateret supplerer Aksel Hennie historien om den lille nyfødte i krybben, med å være den voksne mannen som dør en brutal død – akkompagnert av heftig rockemusikk.

Fortsatt verd å snakke om Dobbeltalbumet Jesus Christ Superstar kom ut sommeren 1970. Året etter kom den første sceneversjonen, og i 1973 kom filmen. Musikalen fra Tim Rice og Andrew Lloyd Webber både engasjerte og provoserte. Verden rundt ble det alt fra entusiasme til protester. Jesus og fremstillingen av ham ble heftig diskutert.

Temperaturen rundt nyoppsetningen i Oslo er lavere, men oppmerksomheten er fortsatt stor. Det er et imponerende stjernegalleri på scenen, musikken er fortsatt like god, og temaet fortsatt verd å snakke om. Eller hva sier hovedrolleinnehaveren?

Å få en av Norges mest anerkjente skuespillere med på en prat om Jesus, viser seg å være en usedvanlig enkel oppgave.

Trebarnsfaren må bare først aktivisere de to minste som skal vente litt hos pappa på teateret. Hverdagslogistikken må gå i hop, men snart har vi Aksel Hennies fulle oppmerksomhet.

– Du var vel forberedt på å snakke mye i media om dypere ting da du sa ja til rollen som Jesus?

– Ja, men det som likevel har overrasket meg, er at det kan bli en forsidesak at jeg er kristen. Det mener jeg er nærmest alarmerende.

Livssyn som verktøy

Aksel rister oppgitt på hodet før han fortsetter.

–Tenk at det er en nyhet at jeg har et kristent livssyn, jeg som ble født i 1975 mens kristendommen fremdeles var vår statsreligion! Det forteller noe om hvor stor avstand vi har fått til religion og verdisyn i dette landet.

– Hvorfor er det alarmerende?

– Jeg tror vi mennesker trenger verktøy for å ha noe å attakkere verden med. Uten et livssyn tror jeg vi kan føle oss hjemløse, aleine og forvirra. Det behøver ikke nødvendigvis å være en religion, men det er det for meg. Jeg kommer fra en familie hvor vi har rettet oppmerksomheten vår mot kirken når vi møter det store i livet, både godt og vondt, i sorger og gleder.

Aksel smiler litt og tar oss som snarest med på ett av sine mange kirkebesøk.

– Jeg har hatt kjærlighetssorg i Las Vegas. Og hva gjorde jeg da? Jo, da fant jeg en kirke akkurat ved inngangen til den gamle bydelen. Det var mye som skjedde der, mye lyd og mye mennesker. Men jeg fant den roen som jeg finner i kirker overalt. Den roen som kommer av at mennesker til alle tider har kommet dit med sine liv.

Kontakten med noe dypt og grunnleggende, den beskriver han best med en liten svipptur innom elektrikerfaget.

– Jeg gjorde som jeg alltid gjør, jeg satt helt stille en stund før jeg gikk ut og kjente at jeg var blitt roligere, jeg var blitt jorda.

Tanker slipt gjennom tusener av år

Det er ikke bare ulike medier som vil ha sin bit av Aksel Hennies tanker om Jesus og om kristendom. Også venner og bekjente tar temaet fram. «Er du personlig kristen?» er et av spørsmålene han får.

– Jeg forstår ikke termene, sukker han.

– Hva er det motsatte? Upersonlig kristen?

– For meg handler det om å lene meg på noe som smarte folk før meg har tenkt. Ikke i går. Ikke i forrige uke. Men gjennom tusener av år er tankene blir slipt, debattert og snakket om. Mange av tankene handler om andre ting enn det vi mennesker intuitivt går etter. Det handler om oppofrelse, om å vende seg bort fra egoisme.

– Du har sagt: «Jeg tror på tilgivelse, kjærlighet og omtanke for andre». Det er i grunnen Frelsesarmeens teologi i et nøtteskall og passer veldig godt i juleheftet av Krigsropet.

– Ja, det er det jeg tror på, utbryter Aksel Hennie spontant i møte med sin egen trosbekjennelse.

– Tilgivelse er et helt sentralt ord for meg. Men jeg synes ikke det er lett. Hat kommer lett til meg. Misunnelse og sjalusi, også. Men hver gang disse tilbøyelighetene eller syndene sniker seg inn, så vil jeg ta et oppgjør med dem. Det er dette det betyr for meg å ha et kristent livssyn.

Noen har møtt ham med innvendinger. «Du lever ikke kristent, Aksel», har han fått høre. Men han vil velge merkelappene sine sjøl, akkurat som andre også må få gjøre.

– Jeg tror nettopp dette er en grunn til at mange vegrer seg for å kalle seg kristne. De føler at de blir plassert i en bås, og der kjenner de seg ikke hjemme. Jeg kan forstå det, og folk må få velge akkurat hva de vil. Jeg er ikke opptatt av at andre skal gjøre som meg, men jeg velger det som min familie og min historie er tuftet på. Det ligger som en bunn i meg.

God kraft med håp i seg

Man blir ikke en prisbelønt skuespiller hvis man tar lett på den grunnleggende jobben med å forstå manus. Aksel Hennie har gått dypt inn i Bibelen og i kristen-dommens forståelse av hvem Gud er.

– For meg gir det mening hvis jeg forklarer ordet Gud med god kraft. Det løser alt for meg. En god kraft har skapt jorda, og Jesus er sønn av en god kraft. Han har godhet i seg. Han har håp i seg. Gud er en god kraft.

– Eller kjærlighet? Hva med å tenke at vi kom fra kjærlighet og vi går til kjærlighet?

– Jo, men kjærlighet er ikke nok. Tenk på et ekteskap. I tillegg til kjærlighet må det være basert på et godt valg og en god vilje: Tro, håp, kjærlighet, valg og vilje.

Aksel spriker med alle fingrene på høyre hånd, en finger for hvert av de store ordene.

Det sier seg selv at Norges aktuelle Jesus-figur er mest opptatt av Det nye testamentet hvor det voldsomme dramaet utspiller seg i evangeliene. Men har også gjort seg noen tanker om forholdet mellom de to testamentene.

– I det gamle testamentet møter vi ofte en krigersk og hevngjerrig Gud. Det er ikke den gode kraften jeg snakker om. Vi ser en fornyelse i det nye testamentet, en modernisering. Jeg leser Bibelen som en historie om hva som kan springe ut av en god kraft. For meg er det helt uinteressant om Maria var jomfru eller ikke. Det er dybden i fortellingen som er viktig, det at muligheter kan bli født ut av en umulighet.

– Tror du kristendommen ville gitt mer mening for folk hvis de kjente like mye til påskehistorien som til juleevangeliet?

– Ja, det er klart det blir tannløst når man går glipp av slutten. Dette er jo ikke to fortellinger, men en sammenhengende historie. Hvem er det som bare leser første kapittel av en spennende bok?

Både religiøs og åndelig

Selv om mange mangler den grunnleggende kunnskapen om Bibelen som var vanlig før, er ikke spiritualitet eller åndelighet fremmed for dagens mennesker. Aksel Hennie møter mye av det, og han omtaler seg selv både som religiøs og åndelig.

– Men for meg er åndeligheten farget av mitt grunnleggende kristne livssyn. Jeg har en muslimsk venn som ber fem ganger om dagen. Det syns jeg er fint, men ...

En liten tenkepause, og så trekker han det hele veldig nedpå, til det nære og hverdagslige.

– Livet består for det meste av hverdager med familie, barn, jobb og venner. Det kan gå lang tid mellom hver gang jeg tenker noe særlig på det religiøse. Det bare ligger der som en naturlig ting.

– Du ber ikke regelmessig?

– Nei, sånn er det ikke for meg. Men de gangene det smeller i livet, de gangene det blir alvor, traumer, ja, da blir jeg overrasket over hvor raskt jeg snur meg mot troen og finner min styrke der.

Den totale ensomheten

Døra til teatersalen har glidd opp og ut kommer lyden av piskeslag.

– Det er understudy-prøver, forklarer Aksel og innrømmer at han veldig gjerne vil inn og se på. Det er han som skal være Aksels vikar, som øver nå. Det nærmer seg ett av de mest dramatiske øyeblikkene.

Jesus skal snart rope ut: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

– Det er den totale ensomheten som griper meg mest, sier Aksel alvorlig.

– Den lille gutten som blir fullstendig forlatt av sin egen far.

Så slutter kanskje ikke jula til påske likevel? For den gripende historien med de innebygde mysteriene lever videre den dag i dag. Det skjer i kirker og Frelsesarmélokaler, ved julegrytene, på teaterscener, og i tankene til alt fra hovedrolleinnehavere til lydhørt publikum.