– Hollywood-filmer har preget forestillingene mine om straffanger

Inne i en stor gymsal med trefargede vegger, drar medieprofilen en rad med blå stoler bortover gulvet. Han plasserer stolene i en halvsirkel, mens kameraer rigges til noen meter unna.

Leo befinner seg i Ila fengsel- og forvaringsanstalt i Oslo, og inn i gymsalen kommer en liten gruppe gående – mennesker dømt for drap, drapsforsøk, voldtekt, grov vold.

Alle han skal møte i løpet av seriens fire episoder, soner en forvaringsdom. Det betyr at man anses som så farlig for samfunnet, at man sitter inne helt til myndighetene stoler på at det er trygt å slippe en ut.

Det kan gå år, mange flere år enn hva den opprinnelige domsavgjørelsen tilsier. Flere dilemmaer er involvert; som hvordan den straffedømte skal vise at han eller hun har endret seg, eller hvordan samfunnet kan være sikre på endringen er reell og varig.

Her kan du se alle episoder av "Leo og de farlige".

– Jeg ville selv se hvordan livet var i forvaring, om vi lykkes i å skape endring i de som er dømt, og høre om hvordan de havnet bak murene. Jeg hadde mange spørsmål, sier journalisten selv.

"Noe av det mest sette i 2024 på tvers av sjangre" kunne vi lese etter at første episode av dokumentarserien satte strømmerekord på NRK i høst (vg.no), med over én million seere.

Ingen moralsk guide

Det har gått cirka halvannet år siden selve innspillingen av "Leo og de farlige", og Krigsropet møter Leo Ajkic på lille Burek Factory på Grünerløkka i hovedstaden.

41-åringen spiser opp siste rest av bureken og forteller om viktigheten av å vise frem systemet, og gi forvaringsdømte en mulighet til å snakke om refleksjoner, dagligliv, utfordringer og håp for fremtiden. Mennesker som en dag kan bli noens nabo.

Serien prøver å legge til rette for at seerne kan tenke selv, og gjøre seg opp sin egen mening, heller enn at jeg som programleder skal være en slags moralsk guide, forteller han.

– Jeg så for meg at jeg kom til å se masse ren ondskap når jeg gikk inn i fengslene, at man fikk møte Hannibal Lecter fra skrekkfilmen "Nattsvermeren", eller noe sånt. Jeg ble fort klar over hvor mye Hollywood-filmer har preget forestillingene mine om straffanger. Vi kunne prate hyggelig sammen. Samtidig er man klar over hva de har gjort.

Leo poengterer at selv om mennesker som sitter bak murene både skal og må ta ansvar for sine kriminelle – og i flere tilfeller rent grusomme – handlinger, så funderer han samtidig over hvordan oppvekst og miljø kan prege vendingene som livet tar.

Han forteller at noen faller fra i skolen, andre blir mobbet. Andre igjen lider under sterke klasseskiller. Årsaker som ikke unnskylder, men kanskje belyser.

Flere av de intervjuede forvaringsfangene – mennesker som foreløpig anses som for farlige til å settes fri – forteller om forskjellige erfaringer av utenforskap, av å ikke bli sett. Noen har alvorlige utfordringer med diagnoser. Problematikken er sammensatt og kompleks.

Hva skal til for at de kan bli samfunnsborgere som er trygge for både seg selv og sine medborgere? Leo Ajkic har ikke svarene, men er opptatt av at straff ikke bare skal handle om å være innelåst.

– Man bør straffes på en måte som både sørger for at en gjør opp sin gjeld til samfunnet, og at man lærer å tenke annerledes om hvordan man forholder seg til andre mennesker, sier programlederen.

– Dette er viktig, for hvis utenforskap spilte en viktig rolle i handlingene en er dømt for, så må jo kjærlighet og fellesskap være viktige grunner til at man lar være å begå tilsvarende handlinger igjen. Ingen velger seg utenforskap, men utenforskapet kan gjøre at man tar dårlige valg.

Belyser psykisk helse

De uthevede tekstene under er hentet fra dokumentarserien, hvor også utfordringer med psykisk helse belyses.

«Det er bygd ned så mange sengeplasser i psykiatrien, så vi har ikke noen plass å sende dem, så da blir de værende her». (Trude, seksjonsleder Trondheim fengsel)

«Et urovekkende funn er at den mest omfattende bruken av isolasjon ikke skyldes den innsattes egen oppførsel, men økonomiske eller praktiske utfordringer i fengselet». (Sivilombudet, 2019)

I "Leo og de farlige" møter seerne en forvaringsdømt som kjemper for å bli overflyttet til psykiatrien; en drapsmann som gjentatte ganger snakker om å ta sitt eget liv, som forteller at han har høyt fungerende autisme, samt ADHD. En gang rullet han seg inn i toalettpapir og satte fyr på seg selv.

En kvinne varsler stadig betjentene om at hun igjen holder på å drepe seg selv ved strangulering. En doskål kan knuses og bitene brukes til å skade. En er dømt for knivstikking, uten å huske hva hun har gjort.

Innsatte som sliter psykisk, kan bli satt på isolat for å beskytte seg selv og andre.

– På isolatet kan innsatte med psykiske utfordringer bli dårligere og kanskje farligere, tenker Leo.

– Fengselsbetjentene har ikke nødvendigvis verktøyene som skal til for hjelpe fangene, og noen får angstdempende medisiner i stedet for samtalen man trenger. Kanskje det kunne vært en idé å ha en egen behandlingsavdeling for psykisk syke i selve fengselet, så man ikke trenger å sende folk et annet sted, og ikke blir like avhengig av rene psykiatriske institusjoner. Vi trenger god forskning og sunn fornuft for å finne gode løsninger.

Tiden fremover

Leo Ajkic – som tidligere har frontet dokumentarseriene "Flukt" om flyktninger og "Rus" om rusproblematikk – er både glad og overrasket over at publikum på NRK tåler sendemateriale med alvorlig og ubehagelig tematikk, hvor fokuset ikke ligger på lokkende virkemidler, tilpassing til aldersgrupper eller annet, men på tematikken i seg selv.

I "Leo og de farlige"møter seerne blant annet forvaringsdømte som forteller rettsvesenet at de føler seg trygge på egen rehabilitering, at de er klare for å leve utenfor murene. Hvis ønsket oppfylles, vil dokumentarserien sameksistere med dem.

– De som sa seg villige til å bli filmet, vil være søkbare i all uoverskuelig fremtid. Hva var motivasjonen deres for å stille opp?

– Jeg har tenkt en del på akkurat det. De visste at det ikke ville påvirke selve straffesaken deres, og at serien kunne være med på å lage et større bilde av systemet, og vise det frem. Dette er mennesker som har akseptert det de er dømt for, sier Leo.

– Og nettopp fordi man blir så synlig, så var det viktig for oss at intervjuobjektene som har begått de mest alvorlige forbrytelsene, ikke var for unge, slik at de angrer på deltakelsen i ettertid, legger han til.

– Ønsker du å være med på flere produksjoner om lignende tematikk?

– Det er godt mulig at det kommer en ny sesong av "Leo og de farlige". Vi har møtt mennesker og jobbet med ting som ikke har blitt vist enda.