Livreddere i julenatten


– Vi passer på at folk er i live, sier Linda og Gabi. Frelsesarmeens oppsøkende tjeneste trosser kuldegrader og vintermørke. De leter etter utsatte mennesker.

Det knirker i snøen på brosteinene. To personer i parkas går med raske skritt gjennom sentrum. Men de haster ikke, de ser.

Nå stopper de opp på Stortorvet ved et av byens offentlige toaletter. Hasjdunsten siver ut. Miljøarbeiderne legger øret mot glasset og lytter.


– Hei, roper Linda Bekkevold.


Ikke noe svar. Gabi Udroiu hever stemmen:


– Går det bra? Vi er fra Frelsesarmeen.

– Ja, det går bra, lyder en rusten stemme innenfra. Det gjør det ikke alltid.


– Når det sitter fem stykker og setter skudd der inne, er det fælt. Det er helt ulevelige forhold, sukker Linda.

Hun tenker også på en kvinne de kjenner, som sitter i rullestol. Flere ganger har de funnet henne forkommen inne på toalettet blant sprøyter, våte doruller og brukerutstyr.

Det hender det er satt opp en plakat på veggen med teksten: «Toalettet er stengt på grunn av vandalisme».

Linda blåser oppgitt over formuleringen.

– «Vandalisme», er ikke det bare deres hverdag?

• Foto: Haakon Sand / Tekst: Marit Dehli-Johannesen / Artikkelen er hentet fra Krigsropets Julehefte 2022
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

To kvelder i uka året rundt er de ute i Oslo, ansatte fra Frelsesarmeens kontaktsenter på Grønland. Like før julehøytiden setter inn, trengs de kanskje mer enn noen gang.

Ikke alle på gata er like opptatt av ribbe og presanger. Ensomheten blir mer påtrengende.

– Brukerne våre sliter mer følelsesmessig nå før jul, og røde dager er tøffe, forteller Linda.

De vil vise at noen bryr seg. At det går an å finne gode veier videre. At det finnes steder å varme seg. De forteller om Frelsesarmeens tilbud. At det også i år vil bli julelunsj 24. desember for gatas folk.

– Det er skikkelig kaldt i kveld, hutrer Gabi og trekker jakka tettere rundt seg.

Han får snart opp varmen. Kveldsruta gjennom slaps og snø er lang. Sammen med Linda prøver han å finne mennesker som kanskje har gjemt seg, som ikke klarer å ta vare på seg selv. På ryggen bærer de sekker stappet med kaffekrus, termoser og matpakker.

Les mer om Krigsropet her

Klokka har passert sju om kvelden. Gatepatruljen har allerede vært ute noen timer. Men vakten er lang, de gir seg ikke før nærmere halv elleve. De teller og kartlegger før de til slutt trekker innendørs og fører rapport. Fokuset er gata og menneskene der; de som sliter med rusavhengighet og fattige tilreisende.

– Frelsesarmeen er de eneste i oppsøkende tjeneste som går i hele Oslo, ikke bare i sentrum. Vi har også bil og tar ofte en tur ut i skogen eller til strendene. Når folk etterlyser sine kjære, hender det at vi leter etter dem i marka, forteller Linda.

Sover mellom steinene

De setter kursen oppover Karl Johan. Det blir flere avstikkere: Inn i Kvadraturen, gjennom Oslo S, bort til Brugata, under bruer, bak kirker eller som nå; ned til trafikkmaskinen. Støyen drønner over dem. Linda og Gabi krabber under veibanen og skrever over store kampesteiner. Her er det spor av mennesker; et par pledd og en pute.

– Vi finner ofte folk mellom steinene. Romfolk lager seg reder her, sier Linda.

Det er trist å se. Noen sover ute i ti minus, sukker Gabi.

– Eller 15, sier Linda.

37 A3501 Gatelangs Oppsokende
Frelsesarmeen er de eneste i oppsøkende tjeneste som går i hele Oslo, ikke bare i sentrum. Med bil tar de ofte en tur ut i skogen eller til strendene.

De pleier å informere folk om at det finnes bedre alternativer. Frelsesarmeen åpner dørene til Templet og setter opp feltsenger når temperaturen kryper under ti grader. Flere organisasjoner har faste overnattingstilbud, og kommunen har leiligheter og hospits. Det frister ikke alle, noen velger å bo ute.

Gatepatruljen har kontakt med flere som hver natt finner seg et portrom eller legger soveposen ved en varmerist.

– Vinteren er en tung tid. Folk er mer slitne da fordi det er mørkt og kaldt, mener Linda.

Ikke alle de møter, har nok klær. Gabi glemmer ikke den gangen han møtte på haugen av kropper som lå hutrende nettopp her, under trafikkmaskinen.

– Vi vekket dem og ga dem pledd og varme ullsokker.

Han fikk store smil i retur. Romfolk som kommer til Oslo, kjenner landsmannen. Endelig møter de en som kan språket, en de kan betro seg til.

– «Gabi! Gabi!» roper folk. De er så glade i ham, sier Linda.

Andre vil gjerne ha del i kompetansen hans. Ansatte i kommunens uteseksjon har gått sammen med Gabi for å lære hvordan han nærmer seg romfolk, gjør dem trygge og bygger tillit.

Tett på mennesker

Med Frelsesarmeens store skjold på vinterjakkene, er det lett å få øye på Linda og Gabi under gatelyktene. Selv har de fått falkeblikk.

– Vi har fått trente øyne, det er en yrkesskade, ler de og myser opp mot Egertorget.

På lang avstand ser de Nikolai, han kjenner de godt. Under glitrende juleklokker bærer han sin selvlagede reklameplakat for =Oslos julebok.

– Jeg er godt kledd, jeg er jo fra Sibir, forsikrer selgeren, men tar gjerne imot en kopp varm sjokolade.

37 A3305 Gatelangs Oppsøkende
– Vinteren er en tung tid. Folk er mer slitne da, fordi det er mørkt og kaldt, sier Linda.

– Det er alltid hyggelig å se dere. Alle i Frelsesarmeen er som en familie for meg. Vil dere kjøpe boka, fleiper han.

Han vet de er på jobb og vinker teamet videre.

– Det er veldig lett å identifisere dem som trenger hjelp. Vi forstår fort når en person har et problem. Jeg har visuell hukommelse: Hvis vi passerer en mann på Oslo S, og han fortsatt sitter på benken noen timer senere, forstår jeg at han ikke er en som venter på toget, men en som kanskje trenger noen å snakke med, sier Gabi.

– Vi har erfaringen, vi ser det på holdningen, supplerer Linda.

Det er trist å se. Noen sover ute i ti minus.
– Gabi Udroi, miljøarbeider ved Fyrlyset, Fresesarmeens kontaktsenter

På dagtid jobber miljøarbeiderne inne på Fyrlyset der slitne gjester kan få seg en kaffekopp, litt mat og en dusj. Der kan de få vasket klærne sine, få nytt undertøy, eller få fornyet garderoben med sko og klær fra Fretex. Folk kan også få helsehjelp, eller en prat med sosionom og andre ansatte. Det er likevel noe spesielt med samtalene på gata.

– Vi kommer tettere på folk her. De er mer åpne for å snakke med oss ute, enn inne på kafeen, forteller Gabi.

– Da er vi på deres hjemmebane. Det samme opplever vi på hjemmebesøk, sier Linda.

For det hører med til jobben å ta en telefon til mennesker som trenger at noen stikker innom.

innsiden av miljøet

En kar står alene i buegangene ved Kirkeristen. Linda og Gabi er direkte, men spør vennlig om han har tak over hodet. Mannen forteller at han bor i en annen by.

– Det er ikke alle som vil fortelle hvordan de bor. Ikke fordi de skammer seg, det handler mer om at de bor ulovlig, kanskje i en leilighet der de ikke har hjemadressen sin, forklarer Linda.

37 A3583 Gatelangs Oppsøkende
– Det er litt kaldt i kveld. Sover du ute? Har du et sted å bo? spør Linda. Noen har laget en provisorisk seng under trafikkmaskinen

Hun kjenner miljøet og vet hvor skoen trykker.

– Jeg har selv vært på den sida og vet hva det betyr å være i situasjonen til mange av dem vi møter. Jeg har bodd på hospits, i diverse kommunale leiligheter, men også litt ute i sommerhalvåret.

Et av lyspunktene den gangen var Frelsesarmeens suppebuss. Hun visste når den kom, da var det godt å få en prat med hyggelig folk og helle i seg næringsrik suppe.

– 19. november i år feiret jeg ti år som rusfri. Jeg er totalrenovert, smiler hun stolt.

– Og jeg har ikke hatt én sprekk.

Da Frelsesarmeen startet Behandlingstunet i Fetsund, var hun den første pasienten.

– Da hadde jeg blitt kastet ut av min tredje kommunale leilighet.

– Jeg har selv vært på den sida og vet hva det betyr å være i situasjonen til mange av dem vi møter.
– Linda Bekkevold, miljøarbeider ved Fyrlyset, Fresesarmeens kontaktsenter

Linda fikk god hjelp på vei mot en nykter hverdag. Etter behandlingen ble hun frivillig på Fyrlyset kontaktsenter, fikk senere deltidsjobb og til slutt full stilling.

– Jeg elsker jobben min og kan ikke tenke meg noe annet. Nå og da går det bra med et menneske, da veier det opp for det triste.

Gabi nikker: – Det er leit når vi har hjulpet noen og blitt godt kjent, og så dør det mennesket. Men vi må bare fortsette.

Venner gata

Gabi har vært med på oppsøkende arbeid i åtte år. Linda har tre års fartstid. Frelsesarmeens team på fem medarbeidere tar også turer ut på dagtid.

– Hvorfor holder dere med dette år etter år?

– Vi er glade i å hjelpe folk, sier Gabi enkelt.

Det gjør inntrykk når noen tar tak i ham og takker for matpakken de fikk for flere år siden.

– Det er ikke sikkert jeg husker det, men de husker det og gir meg et smil tilbake. Det gir en god følelse.

37 A3270 Gatelangs Oppsøkende
– Hei, vi kommer fra Frelsesarmeen. Er du sulten? Har du lyst på en matpakke eller en kopp kaffe? Gabi og Linda deler ut til dem som trenger ekstra energi i vinterkulda.

Den første tiden på Fyrlyset, var han ute fire netter i uka fram til klokka 03.

– Da var det mange flere ute, forholdene er mye bedre nå, konstaterer han.

Frelsesarmeen og andre aktører har i mange år kartlagt forholdene i sentrum og spilt inn til Oslo kommune hva som trengs å gjøres. Det har gitt resultater. Kommunen har gjort et opprydningsarbeid og fått sårbare mennesker i hus. Likevel er det fortsatt behov for varme på gata. Linda og Gabi vil vise empati, at de er til å stole på.

– Vi snakker som venner. De vi treffer skal ikke være redde for at det de forteller går videre.

De ser at gatepatruljen fyller et behov. Det er mye ensomhet, og flere ber teamet om å komme hjem til dem. Kanskje er det den eneste gangen noen banker på døra deres.

– Så lenge folk vi møter er glade for å se oss, har vi gjort jobben vår, sier Gabi.

Men ikke alle stoler fullt på dem, noen har opplevd for mange svik.

«Hvorfor hjelper dere meg? Skal dere stjele penger fra meg?» snøvlet en mann som tviholdt i en busstolpe. Gabi fikk roet ham ned, tilbudt ham en plass i Fyrlysets bil og skysset ham hjem.

– Han var veldig fornøyd etterpå.

– Folk føler seg veldig trygge på oss. Vi ringer ikke politiet, bare hvis liv og helse er i fare, understreker Linda.

Det nytter!

De har ikke blitt hardhudet. Fortsatt gjør det noe med dem når de finner en som har satt overdose. Da ringer de etter ambulanse. Fotpatruljen har reddet flere fra døden.

De har funnet unge jenter liggende rett ut på gata, eller voksne menn som har satt sin siste sprøyte i et portrom.

– Jeg tror innsatsen vår nytter, selv om vi ikke kan vise til suksess-tall. Men det vi gjør, hjelper folk der og da. Det er innholdsrikt, gledelig og fargerikt, mener Linda.

37 A3387 Gatelangs Oppsøkende
– Vi snakker som venner. De vi treffer skal ikke være redde for at det de forteller går videre, sier Gabi og Linda.

– Og det holder oss friske, for vi går mye, sier Gabi og setter kursen mot Studenterlunden.

Der står det en han drar kjensel på.

– Det er lenge siden jeg har sett deg nå, ler Gabi og slår over på rumensk.

Mannen lurer fram et lite smil under lua. Han vokter kunstverket sitt, et eventyrslott i snø, som han håper noen vil premiere med penger.

– Jeg klarer meg ganske bra. Hver natt sover jeg hos Røde Kors på Majorstua, sier han.

Nå om kvelden er det lite utbytte. Stressede gavekjøpere har for lengst dratt hjem. Noen av dem kjenner nok på dårlig samvittighet, for før jul er de rausere med å fylle tiggerkrusene med mynt og sedler. Eller de vippser en sum.

Gabi blir stille, urettferdigheten slår ham. Han vet det kan være en tung tid når butikkene låses og alt blir stille.

– Mens jeg drar hjem til familien og lager pinnekjøttmiddag, sitter andre alene.

Miljøarbeiderne er likevel lettet over at pandemien har lagt seg. Det er mer folk ute nå, mer fellesskap.

– For oss i gatepatruljen er det lettere å finne fram til dem som trenger hjelp.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent