Livsfortellingen

Midt i idylliske Røros ligger det rødmalte huset til Frelsesarmeen. Marie Skuland åpner døren og forsikrer om at både varmeovnene og kaffen er satt på. I et år har hun vært leder for Frelsesarmeen her. Huset er både arbeidsplass og hjem.

Les mer om Krigsropet her

– Det er jo så praktisk, og jeg trenger ikke større plass, smiler hun.

Nesten hver dag skjer det noe her på Frelsesarmeen, og hun gleder seg stort over å ha fått en ungdomsarbeider som holder ungdomsklubb en gang i uka.

– Det som er viktig for meg som offiser her, er å se de menneskene som kommer til meg, sier hun.

Røros er foreløpig siste stopp på en innholdsrik karriere, ikke bare som diakon og offiser i Frelsesarmeen, men også som utsending for Norsk Luthersk Misjonssamband. Misjonstanken hadde hun med seg fra barndommen, fra bedehusmiljøet i sørlandsbygda Holum.

– Min tanke var å bli misjonær fordi jeg kjente på et kall. Men hva jeg skulle utføre i det kallet, visste jeg ikke. Jeg trodde ikke det kunne være noe annet enn å reise ut som misjonær.

Møtet med de svartkledte

Hun flyttet til Oslo og begynte på Fjellhaug Bibelskole, men misjonsmiljøet i Oslo ble litt annerledes enn i hjembygda. Hun, som tidlig hadde fått ansvar i menigheten og ledet ungdomsmøter som 12-åring, følte seg uviktig og anonym i den store Misjonssalen. Der var det mange dyktige sangere og talere, og de hadde helt andre ressurser enn hun var vant til.

– Jeg følte at det ikke var bruk for meg der. Det stemte jo ikke, men jeg var ikke så frampå at jeg sa: «Her er jeg, bruk meg til noe.»

Marie, som hadde utdannet seg til hjelpepleier, hadde opp gjennom årene blitt kjent med folk i Frelsesarmeen. En soldat mente hun hadde passet ypperlig i Frelsesarmeen som slumsøster. Marie var skeptisk, men ble likevel med ham på et møte på Majorstua.

– Det var litt skummelt å se alle disse svartkledde menneskene som satt på plattformen. Jeg følte de kunne se tvers igjennom meg. De var hyggelige, men pågående, humrer Marie.

Hun ble likevel med i «Lysforeningen» til Frelsesarmeen på Majorstua, en forening der formålet var å samle inn penger til strømregning og praktiske ting til menigheten. Marie trivdes i miljøet, men kjente på en indre uro. Misjonærtanken hadde ikke sluppet taket. I 1984 valgte hun å bli soldat på Majorstua. Rett etterpå fikk hun spørsmål om å bli utsending for Misjonssambandet, til den norske skolen i Nairobi, for en toårsperiode. Hun takket ja og trivdes med oppgaven som «husmorassistent», som i praksis var å ta seg av barna på internatskolen.

– Jeg hadde jo mer kjennskap til Misjonssambandet enn Frelsesarmeen, så det gikk fint.

Men det var et stort ansvar for en 26-åring. Da hun kom tilbake til Oslo, ble hjelpepleieren tipset om at det var ledig stilling på Frelsesarmeens botilbud for rusavhengige i Oslo, Heimen Vernehjem. Den fikk hun. Igjen ble hun spurt om hun ville bli utsending for Misjonssambandet. Da slo noen ord slo ned i henne: «Hvorfor reiser jeg ut når jeg har misjonsmarka rett utenfor døra?» Marie bodde i Urtegata der svært mange av hovedstadens rusavhengige vanket på Frelsesarmeens kontaktsenter. Noen bodde i samme blokka som Marie selv. Hun ba likevel om betenkningstid. Imens skulle «lynet slå ned» i Maries liv og føre til at hun ble værende i Norge.

Møtet i rulletrappa

Historien er som tatt rett ut fra en romantisk film. Hun var på vei ned rulletrappa på kjøpesenteret Oslo City. Bjørn Ingar Nilsen var på vei oppover i rulletrappa ved siden av. Hun kjente ham ikke, men visste at han jobbet på Fyrlyset, Frelsesarmeens lavterskeltilbud for rusavhengige.

– Han banket gjerne på vinduet og hilste når Marie gikk forbi Fyrlyset og han stod og smurte brødskiver. Jeg visste at han hadde vært syk. I det vi passerte hverandre, spurte jeg hvordan det gikk med ham. Da snudde han, og kom ned til meg i enden av rulletrappa. Han tenkte vel at han måtte smi mens jernet var varmt, ler Marie.

Samtalen ved enden av rulletrappa, førte til middagsinvitasjon på Grand Hotel og søt musikk.

– Jeg var jo skeptisk fordi jeg visste at Bjørn hadde en turbulent bakgrunn som rusmisbruker i 17 år. Han hadde kommet seg ut av rusen og jobbet for Frelsesarmeen. Men så mange år med rus, gjør noe med en.

Bjørn og Marie ba mye. Skulle det bli dem? Marie fikk en del negative reaksjoner, særlig fra de yngre. Flere av de godt voksne i Frelsesarmeen var støttende.

– Jeg kjente at det var noe ekte her, men jeg ville det Gud ville ha meg til å gjøre, ikke det andre mennesker ville.

Denne sommeren var hun på besøk hos noen og ba intenst over at Gud måtte gi henne et råd. Skulle hun satse på forholdet til Bjørn eller ikke?

– Så slår jeg opp Bibelen og finner dette, sier Marie mens hun setter pekefingeren på verset i Jesaja 43,18– 19 og leser: «Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden! Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram».

– Jeg kastet Bibelen på senga. Dette passet for godt. Det kunne ikke stemme.

Hun gikk ned trappa for å spise frokost. På ei hustavle på veggen lyste akkurat det samme bibelverset mot henne.

– Det gjorde så sterkt inntrykk på meg. Det ble en bekreftelse på at det skulle være oss – koste hva det koste vil.

Lykkelige og krevende år

Marie og Bjørn ble gift, og etter hvert fikk de sønnen Yngvar. De hadde ulike ordre til slumstasjoner i Frelsesarmeen, både i Oslo, Lillehammer, Gjøvik og Tønsberg. I tillegg jobbet Marie i hjemmesykepleien. Frelsesarmeen hadde da en avtale med kommunene om at slumsøstre kunne jobbe i hjemmesykepleien. Avtalen sikret midler til Slumstasjonen. Bjørn og Marie var et godt team.

– Bjørns sterke sider var å få inn penger til arbeidet og holde inspirerende foredrag om Frelsesarmeen. Som tidligere amatørskuespiller var han dyktig på å deklamere, smiler Marie.

Men Bjørn hadde ødelagt en skulder, og måtte ta hele 14 operasjoner. I perioder ble Marie alene både med ansvaret for Yngvar og for jobben.

– Selv om Bjørn var syk, ville han ikke være det, og det kunne være en utfordring. Når han var frisk, tok han slumstasjonsarbeidet. Da var det han som hadde regnskapet, gikk på hjemmebesøk og hadde samtaler med dem som kom på døra.

Bjørns tankegang var at han og kona skulle være tilgjengelige 24 timer i døgnet. Ble de oppringt midt på natta, måtte de stille opp. Det kunne være krevende samtaler, for eksempel med folk som ikke ønsket å leve lenger.

– Nå har jeg blitt mye flinkere til å takle slike situasjoner og avtale en tid for samtale neste dag. Noen trenger også et konkret gjøremål som får fokuset bort fra det å ta livet sitt. «Kan du skifte dekk på bilen min i morgen?», spurte jeg en som hadde selvmordstanker. Det kunne han. Da det var gjort, gjorde vi stadig nye avtaler. Men den gangen ble det mange timer i telefonen midt på natta.

Til tider kunne livet i Frelsesarmeen virkelig by på dramatikk, særlig når Marie skulle beskytte folk som andre var ute etter.

– Før ringte folk ofte Slumstasjonen når de var i en vanskelig situasjon. I dag ville de nok ringt politiet eller psykiatrien. En av de største utfordringene var at jeg i perioder stod alene med slike vanskelige ting.

Marie gjorde så godt hun kunne i flere farlige situasjoner.

– Ei natt jeg skulle beskytte ei kvinne, husker jeg at jeg tenkte: «Her er vinduene så nær bakken. Man kan lett skyte gjennom disse vinduene, eller komme inn og skyte meg». I denne saken ble også politiet kontaktet, hele tre politidistrikt ble koblet inn, det var tøffe greier. Når ustabile folk har skytevåpen, er det jo farlig.

Det var mange slike situasjoner.

– Var du ofte redd?

– Nei. Jeg er ikke laget slik. Jeg er kanskje litt for lite redd.

Det fineste og det vanskeligste

Det har vært både gleder og utfordringer.

– De største gledene var jo at vi fikk Yngvar, og at vi elsket jobben vår og hverandre. Bjørn var Frelsesarmeen ett hundre prosent. Han gikk alltid uniformert og var Frelsesarmeen utad, uansett hvor vi var. Det som var den største utfordringen, var da han ble syk og måtte ofte på sykehus.

Og da paret var utstasjonert i Tønsberg, årene som Marie beskriver som både de beste og de verste, kom den tragiske beskjeden om at Bjørn hadde fått uhelbredelig kreft.

– Å ha et lite barn og en syk mann, det er utfordrende. Når man står midt oppe i det, så er det jo det normale. Men det var vanskelig å skulle jobbe både i hjemmesykepleien, på slumstasjonen og samtidig være mor og kone.

Når hun kom hjem fra jobb i hjemmesykepleien, og hadde hentet Yngvar på skolen, stod det ofte folk på døra som trengte hjelp fra Slumstasjonen. Da måtte hun ta med seg Yngvar og dra på butikken for å kjøpe mat til de trengende, før hun kunne gå hjem og lage middag til familien.

– Har utfordringene preget deg i måten du møter andre mennesker på?

– Det tror jeg nok. Du vokser jo i krevende tider, og det ligger ikke noe bitterhet i forhold til arbeidsoppgaven. Jeg ble sett av Frelsesarmeen. De var veldig opptatte av at vi skulle ta vare på oss selv. Men Bjørn var jo ikke den som tok vare på seg selv, fordi han følte at han hadde sviktet så mye de årene han ruset seg. Han hadde så mye å ta igjen.

Øynene til Marie fylles av tårer mens hun forteller at i tiden før Bjørn døde, fikk sønnen Yngvar god støtte av en sosiallærer. I ettertid fortalte læreren Marie at Yngvar en dag hadde et konkret spørsmål. Kunne hun skrive ned alt det fine han hadde i tankene sine hvis han fortalte det? Låse det ned i en skuff, og gi ham nøkkelen? For da kunne han komme og låse opp og lese noe fint når han trengte det. Om ferier, sol og glede. Noe som bare var godt. Slik ble det.

– I denne perioden visste han ikke om pappa levde når han kom hjem fra skolen. Hvordan skal man skjerme et barn når situasjonen bare er sånn? Det hadde ikke vært noen løsning om han bodde et annet sted, det hadde bare blitt verre. Heldigvis hadde vi gode naboer. Yngvar kunne komme og gå som han ville.

Hun forteller også om Bjørns venn Tom som trofast stilte opp de siste to årene mannen hennes levde. Bjørn slapp å være alene når hun var på jobb.

Mørket

Hun var 41 år da hun mistet sin store kjærlighet. Yngvar var ti år da han mistet faren sin. Marie hadde satt seg selv på vent den siste tiden Bjørn levde. Hun hadde mobilisert alt for at de rundt henne skulle ha det best mulig. Men da mannen døde, hadde hun ikke mer å hente fram og gikk inn i en dyp depresjon. Da hadde hun og Yngvar flyttet til Mandal, til et hus hun hadde arvet.

– Hvordan artet mørket seg?

– Mens Yngvar var på skolen, satt jeg i en stol foran en avslått tv. Jeg bare satt der og stirret ut i lufta, forteller hun.

Foreldrene og søsknene var også i sorg over at Bjørn og søsteren til Marie nylig var gått bort. I tillegg hadde de alle noe tungt i bagasjen. Maries bror hadde tatt livet sitt noen år tidligere. Da Marie ble deprimert, ble foreldrene livredde for at de skulle miste enda et barn. Hun prøvde å skåne familien for sin egen sorg og depresjon, men hun var så alene, for hun hadde jo akkurat flyttet fra nettverket sitt i Tønsberg. Men skritt for skritt kom hun seg ut av mørket. Hun hadde tatt etterutdanning i psykiatri, og gjenkjente de ulike fasene hun nå gikk igjennom, og hun visste at det blant annet var viktig for en sørgende å klare å gjøre noe for å ta vare på seg selv. Hun gikk derfor på kurs, og ba også om å få passe den ett år gamle jenta til fetteren sin. Den lille jenta hadde sine rutiner. De gjorde Marie godt. Etter hvert fikk hun grep om hverdagen igjen. Hun begynte som diakon i Frelsesarmeen i Mandal.

Men da det aller verste mørket slapp taket, meldte bekymringene og angsten seg. Hvordan skulle hun klare seg økonomisk? Hvordan skulle livet videre bli?

– Det verste var å miste oversikten. Jeg kunne ha katastrofetanker.

Veien videre

Livet gikk sakte, men sikkert videre. Moren hennes var nærmeste nabo, og Yngvar kunne gå til henne når han ville. Han trivdes på skole og fritidsaktiviteter. Marie jobbet deltid som diakon og deltid som hjelpepleier for kommunen. Da Yngvar ble 18, og barnetrygden falt bort, søkte hun permisjon som diakon. Hun måtte rett og slett ha en bedre betalt stilling for å få hjulene til å gå rundt. Marie jobbet derfor i flere år som nattevakt for psykisk utviklingshemmede.

– Hele tiden var jeg aktiv soldat i korpset.

Og for ti år siden kjente hun at den velkjente uroen. Kanskje var det på tide å bli offiser igjen og be om forflytning? Kort tid etter at hun hadde luftet disse tankene for de ansvarlige i Frelsesarmeen, var hun på plass som leder for Frelsesarmeen i Mo i Rana. Behovene ble mange og flere enn hun hadde sett for seg. Frelsesarmeen fikk nytt lokale, de overtok rusomsorgen i byen fra en annen organisasjon og integrerte arbeidet i det nye lokalet. Samtidig begynte flyktningene å strømme over grensa gjennom Storskog. Frelsesarmeen ble tildelt midler til å drive integreringsarbeid.

– Vi hjalp hverandre. Flyktningene var jo faktisk med og hjalp til med å flytte over i det nye lokalet.

Etter syv år kom Maries uro tilbake. Da hadde Frelsesarmé-menigheten vokst. Fra å være eneste ansatte i Frelsesarmeen, var de nå blitt en stab på fem. Hun ringte til en kollega som da hadde ansvaret for Røros, og fortalte om uroen. «Så merkelig. I dag har jeg svart ja til ny ordre, og det blir stående tomt på Røros», lød svaret.

– Så slik kom jeg hit, og her kan jeg gjerne være.

Hun gleder seg over arbeidet som sakte, men sikkert vokser.

– Det er veldig viktig for meg at folk blir glad i denne boka her, sier Marie og løfter opp Bibelen.

Hun tror noen har en konstant dårlig samvittighet for at de leser for lite i den.

– Det skal ikke være en tvang å lese Bibelen, men det er viktig å vite hva som står der. Derfor bestemte jeg meg for å starte en bønnegruppe her på Røros.

De første gangene møtte ingen opp. Marie begynte å gjøre andre ting på det tidspunktet, men plutselig banket en dame på vinduet og ville bli med på bønnestund.

– Jeg spurte om vi kunne lese i Bibelen sammen, så vi leser en time hver onsdag. Og nå har vi blitt fire stykker.

Hun vet det er mye som kan være utfordrende. Det er derfor hun er så glad for å ha nåden; den utømmelige kilden til tilgivelsen. Muligheten til å begynne på nytt i morgen.

– Jeg sier som Olga Harsjøen som lærte meg opp på slumstasjonen på Gjøvik: «Jeg er storforbruker av Guds nåde!» ▪