Lyden av noe stort

– Det låter så deilig!

Gitarist og vokalist Øystein Greni sitter ved det store miksebordet i det trefargede kontrollrommet til FA-studio og gliser. Sammen med bassist Nikolai Hængsle og trommis Olaf Olsen har han nettopp svettet og slengt med den lyse luggen i den store salen til Templet; Frelsesarmeens storstue på Kommandør T. I. Øgrims Plass i Oslo.

Det er hit Bigbang – et av landets mest kjente rockeband – har kommet for å spille inn det nye albumet Le Californie. Den store plattformen i gudstjenestesalen har fått tykke, mørkelilla draperinger på veggene for å dempe klangen og få den riktige lyden. Bak ruver det store korset til menigheten.

– Vi har også dempet med skillevegger, slik man gjør i de store studiorommene i Los Angeles, hvor vi har spilt inn mye tidligere. Den utrolig jevne frekvensresponsen i rommet til Templet gjør at innspillingene våre låter helt fantastisk, sier Greni.

Les mer om Krigsropet her

– Jeg har noe av utstyret som passer vår musikk aller best, med gamle båndspillere, plateklang, kompressorer og slikt. Når man blander det med alt det fine utstyret som allerede er her, og spiller inn i rommet til Templet, så får vi det beste studioet i verden.

– Du er vel spissformulert nå?

– Nei, nei. Du får ikke bedre lyd til klassisk poprock-plater enn du får her nå. Det kan jeg love alle. Det er helt vilt.

Rom i verdensklasse

Bigbang debuterte med albumet Waxed i 1995, har markert seg som et ledende liveband i flere år og blitt spellemannsnominert en rekke ganger. Bandet har tidligere spilt inn i studioer som Capitol i Los Angeles, hvor legender som Frank Sinatra og Paul McCartney har etterlatt sine spor, og i Sound City hvor blant andre Red Hot Chili Peppers og Johnny Cash har stått foran mikrofonen.

– Rommet i Templet er kanskje enda bedre, sier Greni.

– Og folk vet det ikke. Jeg skjønte fort at det var et kjempepotensiale her, og det er tempelsalen som utgjør hele forskjellen, med en signatur som har blitt en viktig del av lyden på plata.

Bigbang er ikke den eneste profilerte aktøren som har benyttet seg av studioet de siste par årene. Knut Reiersrud har nylig omtalt studioet som det beste han har vært i. Studiosjef Christer Slaaen jobber regelmessig som gitarist for flere kjente artister, noe som igjen har ført til at navn som Jarle Bernhoft, Ulrikke Brandstorp, Daniel Kvammen og Darling West har spilt inn musikk i det tradisjonsrike studioet som ble startet opp i 1979, samtidig som det tilknyttede hovedkvarteret til Frelsesarmeen ble bygget.

Morgan Evja var den første sjefen for FA-studio:

– Kommandør K.A. Solhaug hadde en visjon om at sang og musikk var viktig for Frelsesarmeens eksistens både eksternt og internt, og nettopp sang og musikk har alltid vært et viktig kommunikasjonselement for Frelsesarmeens evangeliseringsarbeid, sier han.

– I stedet for å leie seg inn i andre studioer, mente man det var en stor fordel å ha tilgang til sitt eget, som også kunne brukes til opplæring. I tillegg var dette en tid hvor nærradioene kom for fullt, og dermed ble det bygget et nærradiostudio i tilknytning til musikkstudioet, med flere sendinger i uken tidlig på 1990-tallet.

I løpet av FA-studios førtifire år har over 140 produksjoner blitt innspilt både av interne og eksterne krefter, deriblant HMS Kongens Gardes musikkorps, NRK, Frelsesarmeens Territoriale Hornorkester, Mannsambandet, Den Norske Opera og Ole Paus.

– Studioets særpreg er at man i tillegg til et godt bygd akustisk studio, også har tilgang til tempelsalen for opptak av større grupper og orkestre, sier Morgan.

– Lokalet er også svært godt egnet til akustisk musikk, slik som jazz, kor, symfoniorkestre, brassbands og janitsjarorkestre. Ikke mange slike studioer finnes i Norge i dag.

FA-studios nåværende sjef, Christer Slaaen, har med Bigbangs innspilling erfart at også rock gjør seg godt i tempelsalen. Han møtte Øystein Greni tilfeldig hos en gitarmaker, og forteller at han har vært fan av bandet siden tenårene.

– Jeg husker godt den første Bigbang-konserten jeg så, på Martins Pub i Lillestrøm. Jeg var vel femten år og stod på første rad mens jeg nistirret på Øysteins gitarspilling. Etterpå var det rett hjem for å prøve å få til de samme tingene. Jeg har lekt med tanken på hvordan femten år gamle Christer hadde reagert hvis noen hadde fortalt ham at han skulle jobbe med Bigbang i studio som voksen. Jeg hadde nok ikke trodd på det.

Analogt

Innspillingene har også bydd på lærerike opplevelser for Christer som studiotekniker:

– Det er naturlig å trekke frem tapemaskinen. Bigbang har alltid tatt opp på den gode, gamle måten, altså fra liveinnspilling til tape. Mens da jeg begynte med studioarbeid var den digitale overgangen for lengst et faktum, sier han.

– Men nå har jeg endelig fått dykke inn i det sagnomsuste tapeuniverset som så mange har snakket om, og jeg må si at jeg elsker det. Øystein har vært en fremragende læremester i å hjelpe meg med å forstå hvordan man opererer, håndterer og vedlikeholder disse gamle maskinene. Etter to uker med ren tape-produksjon har jeg fått selvtillit til å tilby egne produksjoner på tape, hvilket er en stor bonus rent sonisk, men også attraktivt for studioet rent markedsmessig. Færre og færre studioer kan tilby begge deler, både tape og digitalt.

Så vidt Christer vet, hadde det aldri blitt tatt opp rock i tempelsalen før Bigbang kom, og det var noen usikkerhetsmomenter i forhold til hvordan det ville låte i den store salen:

– Men etter en del manøvrering, modifisering og plassering av både moltonstoff, skillevegger og mikrofoner, fant vi frem til et sound som slo oss i bakken. Storsalen er et rom som låter fantastisk, selv med høye trommer og vrengte forsterkere. Å bli bedre kjent med det store innspillingsrommet har vært et sterkt ønske for meg lenge, og det har vært utrolig gøy å erfare at vi har et av verdens mest vellydende rom til disposisjon.

Han poengterer at studioet også disponerer såkalte «tørre» og mindre rom uten klang, som gir flere alternativer for innspilling. Utstyrslista er lang med verktøy fra API, Neve, Otari, Coles, Amek og annet.

– Jeg vil si studioet også har en X-faktor med at utseendet er skikkelig «old school», selv om selve utstyret består av nytt og gammelt. Man får følelsen av å tre inn i en tidsmaskin når studiodøra åpnes, og jeg har flere ganger erfart at denne vibben har en positiv påvirkning på musikerne.

Frelsesarmeen i DNA-et

En av musikerne som har en forhistorie med både Templet og Frelsesarmeen, er Bigbang-bassist Nikolai Hængsle.

– Jeg vokste opp med foreldre som var korpsledere i Åmot korps (Frelsesarmeens nærmiljøkirke). Jeg gikk ikke i barnehagen, men løp rundt i gangene under formiddagstreff på tirsdagene, smiler han.

– Mange av landets beste musikere har trådd sine musikalske sko i kirkelige sammenhenger. Var det slik for deg også?

– Ja, for i menighetene er jo sang og musikk helt sentralt. De unge får tilgang til utstyr, plattform og et publikum å spille for. I kristne miljøer er det i det hele tatt vanlig å synge sammen, og på alle familietreffene i min oppvekst var det slik.

– Hvordan har det vært for deg, med din bakgrunn, å spille inn plate i FA-studio og Templet?

– Det er mange år siden jeg var en del av miljøet, men det er selvfølgelig veldig spesielt, og sitter i DNA-et på en måte. Tre generasjoner før meg var engasjerte i Frelsesarmeen, og jeg tilbrakte mange somre på Frelsesarmé-kongress i Ekeberghallen.

Nikolai hørte naturlig nok mye strengemusikk og hornorkestre i oppveksten, men også musikk i retning av heftig gospel.

– Bandkultur var ikke så vanlig i Frelsesarmeen på 1970-tallet, men fattern spilte i blåserekka til et band med noen langhåra offiser-kids i Sandvika som het Con Dios, som blant annet oversatte låter fra Andraé Crouch til norsk, sier musikeren før han vender tilbake til kontrollrommet for mer studiojobbing.

– Det har vært flott å spille inn her med Christer.

Album og TV-opptak

Tilbake i kontrollrommet smyger trommer og bass i gang en ny låt, før et gitarriff i karakteristisk Bigbang-stil drar det hele i gang.

– Jeg har bedre feeling på det første opptaket, sier Nikolai som sitter i studioets mørkebrune skinnsofa sammen med trommis Olaf Olsen.

Tekniker Christer får båndmaskinen til å rulle tapen tilbake. Det suser mens det analoge studioverktøyet spoler:

– Vær så god. Overturn take 1.

Låta triller ut av de store høyttalerne på nytt, og Greni synger over de instrumentale opptakene:

It’s getting hard to stop

Turn it around

Vokalisten forteller at oppholdet i FA-studio er det beste bandet har hatt, og sier gode ting om studiosjef Christer, som han mener har egenskapene som en dyktig tekniker og produsent skal ha.

– Det aller viktigste er menneskeforståelsen, å være rolig, til stede og observant. Han har jo spilt i band i mange år, og har veldig orden på studioet, noe som faktisk er litt uvanlig. Det er en fantastisk blanding av egenskaper som jeg er dypt imponert over.

– Hva er tematikken til albumet dere har spilt inn?

– Det er ingen generell hovedtematikk på Le Californie, men allikevel er den estetisk og spirituelt en slags hyllest til hva drømmen om California var og fortsatt er for en frossen gutt som vokste opp på Bislett på 80- og 90-tallet.

Denne våren dukker bandet også opp på TV- skjermen på programmet NRK-scenen, hvor artister spiller en minikonsert på sted som betyr mye for dem.

– Valget var enkelt, siden jeg mener Templet er et av de beste rommene i hele verden å spille musikk i. Ekstra stas at Templet Hornorkester og Oslokoret ble med. Vi tok også opp lyden på analog tape med Christer bak spakene, og det ble med all ydmykhet kjempebra.