Lykke ved leirbålet

Solen trenger gjennom høye furutrær ved Bugodtdammen i Skien. I Frelsesarmeens hytte skal en speidergruppe med seks barn og fire voksne kose seg på overnattingstur.
Et obligatorisk bål er tent på uteområdet.
– Velkommen! Slå deg ned, smiler Beate Eriksen, speiderleder For Frelsesarmé-speiderne i Bamble og Porsgrunn.

Hun peker mot noen benker dekket med saueskinn, som omkranser det store bålet. Flammene danser rundt en kullsort kjele som varmer vann til kaffen.
Latter høres i bakgrunnen. Tre gutter leker ved en huske laget av en bøyle.

– Nå er det min tur, se så fort det går! roper Alexander.
Sondre og Sander smiler.
– Skal vi lage en hytte?
– Ja, se, det treet der er helt perfekt! Guttene løper mot det utvalgte treet og begynner å bære frem lange greiner. Hytta skal inneholde inngangsparti, kjøkken, og ett rom til hver.

Jentene, Enja og Sofie, vil heller sitte i fred og leke med bamsene de har tatt med.

For mer informasjon om Frelsesarmeens speidergrupper, se fabu.no.

Glad i god mat

Beate går bort for å sjekke maten som varmes opp. Det er tomatsuppe med makaroni og brød til.

– Akkurat dette er ikke så mye å skryte av, det er bare en enkel lunsj.

Hun er nemlig utdannet kokk, og speiderne i Bamble og Porsgrunn har blitt kjent for å lage alle mulige spennende retter når de er ute på tur med Beate.

– Vi har blant annet helstekt gris på bål, og laget skikkelig lammerett, der speiderne fulgte prosessen fra A til Å, med slakt og hele pakka. Jeg tenker det er fint at man vet hvor maten man spiser kommer fra, da lærer man å ha respekt, og takknemlighet til dyret.

I dag skal ingenting helstekes på bålet, men senere skal gruppen lage deilig wok med grønnsaker og nudler.

– Det er viktig for oss å lage god mat, fordi mat er noe som bringer folk sammen! Når man skal tilbringe en natt ute i skogen, må man ikke bare spise pølser, det går faktisk an å lage skikkelig gourmetmat på bål! smiler Beate.

Det ryker av tomatsuppen. Hun heller suppe oppi pappskåler og drysser en god mengde makaroni på toppen.

– Da er lunsjen klar!

Sultne speidere samler seg fort rundt bålet, og får servert en skål hver. Barna sluker i seg maten.

– Det er masse mat om man vil ha mer altså, humrer Beate.

Speiderlederen

Beate har vært speiderleder i 14 år, og har sett mange speidere komme og gå. Hun forteller at det å se barn blomstre, vokse opp og ta lederroller når de får rom til det, er veldig fint.

– Det er spesielt å se at noen av de jeg hadde i speidergrupper da de var små, nå har vokst opp og giftet seg! Det er en veldig fin ting.

Hun forteller at noen barn har vært vanskeligere enn andre, men at det har vært fint å se at det har gått bra med dem.

– Da kan jeg ikke unngå å tenke at vi kanskje hadde noe med det å gjøre, at det gikk så bra. Det er en viktig rolle vi har her som ledere. Jeg tror det er mange som hadde kommet litt skjevt ut, om det ikke hadde vært for speideren, sier Beate.

Hun skryter av kullet de nå er på tur med.
– Dette er en ordentlig god gjeng, vi har det veldig fint!

Lærer førstehjelp

Speiderne her går i andre- og tredjeklasse, og er mellom åtte og ni år.

Sondre har vært speider siden han gikk i førsteklasse, og synes det er det gøyeste i verden. Han viser stolt fram speiderskjerfet, og ber om hjelp til å rulle det skikkelig.

May Helene Jacobsen, ansatt i Frelsesarmeen, kommer bort for å hjelpe, og benytter muligheten til å vise de som har lyst, hvordan man gjør det. Enja og Sondre følger nøye med, og får beskjed om å holde hver sin kant av skjerfet.

– Sånn gjør man det! Nå kan de som vil, komme bort hit, så skal vi øve litt på førstehjelp, sier hun, og legger seg ned på bakken.

Barna står rundt May Helene og diskuterer. De er enige om at man bør sjekke pusten først. Enja kommer tett opp mot munnen, for å lytte. Noen foreslår at man også kan bruke briller, et speil eller glass, for å se om noen puster.

– Så bra! Det er helt riktig, men om man ikke har noen av de hjelpemidlene, så er det Enja gjør helt riktig, smiler hun.

Så vrir og vender de på speiderlederen, for å få henne i stabilt sideleie.

Sofie har kun vært speider i tre måned- er, og er på sin aller første overnatting. Hun har tatt med seg bamsene Gina, Sukkerspinn og Lykke. Hun tar frem termosen og heller kakao i en kopp, alle får en sipp hver.

– Er bamsene gode venner?

– Nei, de prøver egentlig å spise hverandre! sier hun og gliser.

– Hva gleder du deg aller mest til på denne turen da?

– Å spise godteri i kveld, det gleder jeg meg til!

Fant trygghet som speider

Beate, Jan Gerhard Abrahamsen, og Kjartan Vasshus sitter rundt bålet og drikker kaffe, mens barna løper rundt og leker. Pappa Kjartan er lærer og friluftsentusiast. Han synes det er hyggelig å bli med sønnen Sondre på speidertur.

– Speiderne i Frelsesarmeen har betydd utrolig mye for oss, og den jobben de gjør er helt fantastisk, sier han.

Han forteller at sønnen var veldig sjenert som liten gutt, og var usikker. Sønnen var heller ikke interessert i fotball, eller andre aktiviteter. Foreldrene undersøkte forskjellige speidergrupper for sønnen, men det var ingen som hadde grupper for barn i førsteklasse.

– Da vi fant ut at Frelsesarmeen hadde det, prøvde vi det ut med én gang. Sondre elsket det! Han bare løp rundt og kunne være seg selv. Smilet var bredt, og han begynte å prate – masse, humrer han.

Han skryter av lederne, sier de er utrolig flinke med barna. Her har de mulighet til å utvikle seg og være nysgjerrige i trygge rammer.

– Sondre har hatt en utrolig utvikling. I tillegg elsker han å ta merker, da blir han skikkelig stolt, smiler Kjartan.

– Jeg har tatt ni merker, jeg! skyter Sondre inn.

– Blant annet knivmerke, stjernekik- kertmerke, kunstmerke, og godterimerke. Da laget jeg egne karameller, sier han og smiler bredt.

– Hva er det gøyeste med å være speider da?

– Å være på tur! Sitte rundt bålet sammen, sånn som dette.

– Og spise godteri! skyter Sander inn før han spurter inn i skogen for å fortsette å bygge hytte.

Får lære nye ting

Jan Gerhard kommer bærende på mer ved, og legger én og én kubbe på bålet. Han har vært speider i over 30 år her i Skien, og er stolt av det stedet her har blitt.

– Det er flott å se barn bli litt kjent med naturen, og like det! Være nysgjerrige, stille spørsmål og utforske, sier han.

Alexander og Sebastian kommer løpende bort.

– Jan Gerhard! Kan du lære oss å hogge ved? spør de i kor.

Ingen av guttene har holdt i en øks før, så det skal de selvsagt få lov til.

– Så klart! Kom an! svarer han.

Han bruker god tid, og viser guttene nøye hvordan man skal holde i øksa og hvor man skal treffe.

Alexander holder godt fast i øksa.
– En, to, tre!
Han slår den ned og vedkubben splittes i to. Alexander ser opp på Jan Gerhard med store øyne, og et smil som strekker seg fra øre til øre:
– Jeg klarte det! sier han stolt.

– Bra jobba! Nå er det Sebastian sin tur, sier Jan Gerhard og gir øksa videre til Sebastian.

Tid for middag

Solen begynner å trekke seg ned mot horisonten. Borte ved bålet har Beate og Enja begynt å kutte grønnsaker til middagen. Speiderlederen rekker Enja en fjøl og en kniv, og viser henne hvordan man skal kutte for å unngå å skade seg.

May Helene roper på alle barna og ber dem samle seg borte hos henne. De skal øve på en fremføring de skal ha på søndagsmøtet neste dag.

Beate forteller at de skal ha en felles frokost på Frelsesarmeen før gudstjenesten.

– Men først skal vi ha en deilig middag. Så skal vi kose oss med å spille spill inne i gammen i kveld, varme oss ved bålet der og spise snacks! smiler hun.