Maratonløperen

– Takk skal du ha. Du får beskjed når det er ferdig, sier Gunn-Monica Leier til ei dame som leverer inn en pose med skittentøy på Frelsesarmeens lavterskeltilbud for rusavhengige, Fyrlyset i Oslo. Posen får et nummer og blir registrert i et datasystem.

– Jeg stortrives som frivillig her. Dette er flokken min.

Gunn-Monica småprater med flere mens hun går gjennom kafeen der slitne gatetravere får etterlengtet varm middag, og går videre ut i bakhagen som åpenbarer seg som den rene oasen. Hun setter seg på en benk ved et bugnende blomsterbed, mens de flittige små arbeidsbiene til rusomsorgens arbeidstiltak Bi-Jobben summer fredsommelig utenfor kubene sine.

– Her bodde jeg i to år da jeg var på ettervern, sier hun og peker mot sjette etasje.

For hun har selv oppsøkt Fyrlyset og liknende tilbud for å få mat, dusj og klær.

Hun kan ikke helt sette fingeren på hva det var som gjorde at hun begynte å ruse seg. Hun var en rastløs sjel, med ubearbeidede traumer i bagasjen. Hun visste ikke hvordan hun skulle håndtere følelsene. Det ble enklere å ruse seg. Først på alkohol, så amfetamin. Som 22–åring overlot hun sin tre år gamle sønn til guttens far, og forlot hjemstedet i nord til fordel for et beintøft liv som narkoman i hovedstadens gater.

– Jeg ønsket ikke å utsette familien min for det livet jeg visste jeg kom til å leve.

Ferden i mørket

I Oslo gikk hun fort over på heroin. Det førte bare én vei; rett ned – i mange år.

– Livet som heroinavhengig var et evig jag etter penger og dop, samtidig som jeg prøvde å bevare verdigheten som kvinne. Det er et stygt og brutalt miljø. Likevel er det noe fint der, man prøver å passe på hverandre. Men man er jo narkoman, så det er en selv som står i fokus.

Etter hvert fikk hun en datter som hun frivillig overga til barnevernet.

– Jeg ville ikke at hun skulle være hos meg noen år og bli skadet av det. Samtidig hadde jeg et sterkt ønske om at hun skulle komme til en fosterfamilie nærmest mulig hjemstedet mitt, slik at hun kunne vokse opp i nærheten av familien min. Det fikk hun, og det er jeg glad for.

Rusen var en bevisst flukt. I begynnelsen ville hun ikke slutte, og da hun ønsket det, var hun for nedkjørt og avhengigheten for sterk. Hun så ikke noen vei ut. Et utall avrusningstilbud ble forsøkt, men det var bare på Frelsesarmeens Gatehospital hun kjente at hun ble tatt på alvor. Der fikk hun forståelse og omsorg og hjelp til det hun trengte der og da.

Verdens råeste dame

Det var der hun møtte den hun kaller «verdens råeste dame»: Marit Myklebust – tidligere ordfører i Eigersund, nå offiser i Frelsesarmeen og daværende leder av Gatehospitalet.

– Hun er virkelig en dame som gir alt for deg. Hun er den typen som tar på seg joggesko og leter etter deg om du har stukket av.

Da verdens råeste dame skulle ta fatt på nye oppgaver som leder av Frelsesarmeens behandlingsinstitusjon for rusavhengige, Behandlingstunet i Fetsund, sa Gunn- Monica: «Om jeg noen gang skal bli nykter, skal det skje der Marit er». Men hun fortsatte på rusferden. Den slitne kroppen, som blant annet hadde overlevd tre dager i koma på grunn av abscesser på lungene, var nesten bare skinn og bein. Til slutt var hun så syk og tynn at bo-oppfølgerne hennes ga klar beskjed: «Du må i behandling, ellers vil du dø».

Hun husker ikke selv at hun signerte på søknadsskjemaet til Behandlingstunet, så da hun plutselig fikk en telefon med beskjed om å møte til inntakssamtale, var forbauselsen stor. Men hun møtte opp, og på «tunet» var gjensynsgleden stor da hun så Marit igjen. Her fikk hun omsorg, ansvar og en realitetsorientering.

– Marit gir deg det lille ekstra, men hun er også tøff. Du får ikke noen falske håp om at alt skal bli lett. Hun gir deg en ekte forståelse av hva som kreves for å bli rusfri.

Plutselig var det regler å forholde seg til. Kyr, hester og hus å ta ansvar for. Alle hadde faste oppgaver. Hadde man ikke perm i helgen, måtte man jobbe da også.

– Det var ikke noe slaraffenliv, ler hun.

Blandingen av omsorg og klare krav ble redningen. Også da hun begynte å ruse seg igjen og og reiste fra «tunet». I den kommunale leiligheten ble livet som før - i mange måneder. Da hun en dag passerte Gatehospitalet på sin ferd for å kjøpe dop, ble beina tunge som bly. Hun gikk saktere og saktere. Til slutt ble hun stående. Hun orket ikke mer. Det var så vidt stemmen bar da hun ringte Marit. Den rusavhengige var sikker på at hun hadde mistet plassen sin. Hun visste at det var nulltolleranse for rus på «tunet».

– Kan jeg få lov til å komme tilbake? ba hun.

– Jeg har ikke skrevet deg ut, svarte Marit.

En ekstra dag bak murene

Men tilbudet kom med to krav. Først måtte hun være en måned på Gatehospitalet, og deretter sone for bøter hun var ilagt av politiet. Gunn-Monica grep sjanse nummer to med begge hender. På Gatehospitalet trappet hun opp på Subutex, mens hun i fengselet trappet ned på medisinen. Da det nærmet seg løslatelse, ga hun Marit beskjed om at hun ville bli utskrevet kommende søndag. Da hørte hun høylytte protester i telefonen: «Nei, du er nødt til å bli i fengselet til mandag!»

– Marit kunne ikke hente meg før etter helgen, og hun visste at jeg sannsynligvis ville ruset meg igjen om jeg ble løslatt på en søndag.

Gunn-Monica våget ikke å gjøre annet enn det hun fikk beskjed om.

– Jeg er sikkert den eneste personen som har bedt om en dag ekstra soning. Jeg måte søke om det. Ingen av de ansatte hadde hørt om det før, humrer hun.

Tidlig mandag morgen stod Marit utenfor fengselet og ventet på henne.

– Siden da har jeg holdt meg rusfri, sier hun med en stemme som kjemper mot tårene.

Mens noen lever godt på medisiner som demper russuget, ønsket Gunn-Monica å slutte med alt hun var avhengig av. Det ble et søvnløst helvete med kramper og frysninger – i seks uker. Men den sta nordlendingen kom seg opp den kneika også. Etter endt opphold på Behandlingstunet, takket hun etter noe nøling ja til ettervern. Det var da hun fikk bo i en leilighet på Fyrlyset gjennom Frelsesarmeens prosjekt Bosatt. Det var mye som skulle på plass; økonomi, tanker og relasjoner. Sakte, men sikkert ble livet mer stabilt. Hun er glad for at hun og sønnen har et veldig nært bånd og at forholdet til datteren stadig utvikler seg.

–Jeg elsker familien min; barna, mamma, bonuspappa, søsken og venner. Det hadde vært vanskelig å ha et godt liv hvis de ikke hadde tatt imot meg.

Hun tar en pause, for å klarne stemmen og blikket. Selv om hun ikke så moren ofte i de aller verste årene, føltes det likevel alltid som om hun stod fjellstøtt ved siden av henne.

– Mamma har sett meg med sprøyta i armen og med hodet ned i søppeldunker på jakt etter panteflasker. Likevel skammet hun seg aldri over meg.

Mil etter mil

Etter hvert ville Gunn-Monica se om hun var i stand til å holde seg rusfri og samtidig være frivillig på Fyrlyset.

– Det var jeg, heldigvis, for her kan jeg bidra med min kunnskap. Jeg har ingen utdannelse, men jeg har doktorgrad i å være narkoman. Jeg føler at jeg gjør en god jobb, og når en rusavhengig sier: «Du skjønner ikke hvordan jeg har det», kan jeg svare: «Jo, det gjør jeg faktisk».

I tillegg til å ha noe meningsfullt å gjøre, var det gjennom jobben at hun fikk begynne å trene opp igjen kroppen. Det er egentlig bare de fast ansatte på Fyrlyset og Feltpleien som får trene gratis på et treningssenter i byen med egen instruktør, men Gunn-Monica fikk lov til å bli med. Det ble både styrketrening og løping på tredemølle. Det ga mersmak.

– Man blir så deilig mentalt utlada. Det er godt for kroppen. I begynnelsen var det jo sånn at hvis vi skulle løpe i et kvarter, klarte jeg bare fire minutter og måtte gå resten. Men jeg kjente likevel på mestring over at jeg klarte å fullføre.

Hun tar seg brått til ansiktet: – Å, nå begynner jeg å gråte igjen, sier hun mens hun smiler og tørker tårer samtidig.

– Mestringsfølelsen over å kjenne at du klarer å bruke kroppen, selv om du har ødelagt den i så mange år, er nesten ubeskrivelig.

Hun begynte å løpe litt på egenhånd, og leste at Oslo Maraton skulle ha et løp: «Tre for alle». Hun tok sjansen, meldte seg på og begynte å trene for å se om hun klarte å løpe tre kilometer. Løpet ble gjennomført med glans. Ambassadører for Oslo maraton fikk høre litt om historien hennes, og ga henne massiv støtte. Og da God morgen Norge på TV2 snappet opp at hun hadde meldt seg på løpet «Ti for Grethe», ble hun invitert som gjest sammen med treningsinfluenser Stine Hartmann.

– Jeg spurte Stine om hun ville delta i løpet sammen med meg, noe hun takket ja til. En av programlederne mente da at vi likeså godt kunne melde oss på halvmaraton. Så da blir det sånn.

Gunn-Monica vet at hun er i stand til å løpe 21 kilometer, for i vår løp hun og Stine fram og tilbake fra Bjørvika til Fornebu – i «pessvær».

– Det var en syk mestringsfølelse, og åtte dager senere løp jeg mitt første offisielle løp, «Perseløpet» i Eidsvoll. Der slo jeg min egen rekord med nesten ti minutter.

Han som bar henne

Etter tv-programmet har støttemeldinger rast inn. De som rører henne mest, er fra folk som er i ferd med å bli rusfrie, eller fra pårørende som får håpet tent. Kanskje kan deres sønner og døtre også klare å snu livet? Gunn-Monica tror svaret er ja, men at det er viktig å ha noe å erstatte rusen med.

– Man må ikke løpe en halvmaraton, men jeg har stor tro på å komme seg ut i naturen.

I helgen gikk hun pilegrimstur sammen med folk fra Frelsesarmeen i Lillestrøm. For det er ikke bare den fysiske helsen som nå er god. Hun har fred på innsida og har blitt frelsessoldat.

– Jeg vokste ikke opp med kristen tro, men jeg deltok på gudstjenester og «Tro og tilhørighet» da jeg var på «tunet», og da valgte jeg også å bli tilhørigmedlem i Frelsesarmeen. En dag tenkte jeg: «Det må jo ha vært Gud som bar meg gjennom de verste prøvelsene. Hvis ikke, hadde jeg faktisk vært død». Plutselig kjente jeg en helt ubeskrivelig ro. Jeg bare visste at Gud var med meg. Etter den opplevelsen ble det riktig for meg å bli soldat.

Nå er livsveien god å gå på, og hun har lært seg å ta en dag om gangen. Hvis hun kunne sagt noe til den slitne Gunn-Monica som kavet gatelangs, ville det vært disse ordene: «Ikke gi opp håpet!» Det samme vil hun si til alle som sliter med rus i dag.

– Det er håp uansett hvor mørkt det ser ut. Selv om du ikke har familie, er det alltid noen som vil hjelpe deg, som vi her på Fyrlyset. Ber du om hjelp, er det noen som tar den hånda du strekker ut.

Hun knytter joggeskoene ekstra stramt, klar for dagens løpetur gjennom bygatene. – Og Gud er med deg uansett hvor mørkt det ser ut. Det har jeg personlig fått erfare.