Medmenneske i Moss

– Vær så god, sier Sten Rune og smiler varmt mens han overrekker en av de mange handleposene med tørrvarer og middager til en i køen utenfor.

Det kommer stadig flere mennesker på matutdelingen her. Noen er ukrainske flyktninger, andre er nordmenn som ikke klarer å få endene til å møtes. Flere av dem går fram og tilbake flere kilometer fra Moss sentrum til Jeløya der Frelsesarmeen ligger. Noen kjenner på skam for å møte opp her. Da er det godt å treffe noen som er tryggheten selv og gir noen gode ord med på veien.

– Ha det riktig godt! sier soldaten til en dame som tar imot posen med begge hender. Han skulle så gjerne bedt folk inn på en matbit, kaffe og samtale slik det ble gjort før.

– I det gamle lokalet, når det ikke var så mange som trengte matposer, inviterte vi alltid folk inn til frokost. Kona, som også er aktiv i Frelsesarmeen, hadde dekket bordet så fint. Vi spiste sammen med dem som kom, pratet og hadde det så hyggelig. Det er dessverre ikke mulig nå når det kommer så mange, sier han, og tar tak i neste handlepose.

Les mer om Krigsropet her

Selv om de frivillige på kjøkkenet har pakket flere hundre matposer, blir det ikke alltid nok. Da må døra stenges i ti minutter mens enda flere poser pakkes. Denne dagen er Sten Rune i full sving i flere timer før han kan sette seg ned.

– Hva sitter du igjen med etter en slik matutdeling?

– Det er mange inntrykk. Det er trist at det er så mange som trenger hjelp. Det er situasjonen i landet som gjør at det blir slik, med økte priser og renter. Men det er mange herlige folk som kommer hit. Vi blir jo kjent med den del av dem.

Han vet at hjelpen nytter. Da han nylig stod grytevakt, kom en mann bort til ham med et håndskrevet brev til lederne av Frelsesarmeen i Moss, Marit og Bjørn Løvdahl. Mannen takket for de fine julegavene han hadde fått til barna sine.

– Det var rørende. Og det er mange slike historier. Alle som får mat, er så fornøyde.

I skrivende stund jobbes det med å få til en annen løsning på matutdelingen i Moss, i samarbeid med kommunen og andre aktører. Sten Rune håper det i framtiden vil bli mer tid til den enkelte som oppsøker Frelsesarmeen, men han vet at det alltid er behov for frivillige krefter.

– Hvis noen vil gjøre en innsats, er det bare å spørre. Det er plass til flere.

Det faste holdepunktet

Helt fra han var barn fikk Sten Rune gode opplevelser i kristne miljø. Han hadde venner både i pinsemenigheten og på bedehuset. Gode minner, som fra sommerleirer og utlodninger, er det mange av.

Veien inn til Frelsesarmeen begynte da han møtte hun som nå er kona hans. Hun gikk på Frelsesarmeen, og da begynte han også å gå der.

– Da vi giftet oss, fortsatte vi å gå på møter i Frelsesarmeen.

Et av ungdomsmøtene, eller «ungdomshøytid» som det het da, på Frelsesarmeen i Askim, ble ekstra spesielt for ham.

– Jeg hadde en kamp inni meg. Men så var det en som reiste seg og vitnet. Jeg husker ikke i dag hva han sa, men ordene traff meg rett i hjertet. Da gikk jeg fram og ble bedt for. Etterpå var jeg veldig lettet. Alt falt på plass. Det var da jeg virkelig tok imot evangeliet og ble frelst, forteller han.

Favorittbibelverset er Johannes 3,16, som sier at Gud elsker menneskene og ønsker å gi dem evig liv, har fulgt ham helt siden ungdomsdagene.

– I livets opp- og nedturer er det troen som har vært det solide holdepunktet. 14. november 1976 ble han frelsessoldat, og han har siden vært aktiv møtedeltaker. Menighetsfellesskapet på Frelsesarmeen i Moss betyr mye for Sten Rune, og han trår til som frivillig når det trengs.

– Det er mange folk på møtene, og jeg kan ikke få rost lederne våre nok. De stiller virkelig opp. Fellesskapet i korpset (nærmiljøkirken) er helt topp. Vi er på talefot alle sammen, smiler han.

Soldaten går gjerne bort til dem som våger seg inn på et møte for første gang.

– Det er artig å bli kjent med nye mennesker. Jeg er glad for å se alle barna og ungdommene her også, sier Sten Rune.

Favorittsangen hans er «Løftene kan ikke svikte».

– Det er fordi det er sant det som står der.

«Himmel og jord kan svinne,
høyder og berg forsvinne.
Men den som tror skal finne:
Løftene de står fast.»