Mot en tryggere havn

– Håper dere ikke sitter for trangt, sier Samuel.

Passasjerene i varebilen rister på munnbindbekledte hoder. De kommer fra ulike land, som Afghanistan, Syria og Jemen. Mennene har blitt kjent med hverandre gjennom Frelsesarmeens fritidstilbud for mannlige flyktninger i Drammen, som ledes av Samuel Tekeste og Vegard Thorsen. Sistnevnte står sammen med flere deltakere og venter på dem en 20 minutters båttur unna. Fiskebåten «Einar» var en gave fra Einar Juels legat, og har bidratt til mange gode minner for deltakerne. Vanligvis er de rundt 20 menn som samles til ulike aktiviteter i regi av Frelsesarmeens tilbud. Nylig var hele gjengen på helgetur til Fredrikstad, der det også var mulighet til turer med «Einar». I dag skal det fiskes og muligens bades.

Les mer om Krigsropet her

– Det har kanskje blitt litt kaldt for bading, sier Samuel og kaster et blikk i speilet.

– Nei, nei, jeg skal i alle fall bade. Det går bra, forsikrer Adel fra baksetet.

Dette er en av de aller siste skikkelige varme sommerdagene. Idylliske sjøboder sees fra vinduene. Sjøen glitrer i sola langs den smale veien. Idyllen blir brutt av nyhetsoppleserens monotone radiostemme som forteller at «Folk kjemper desperat for å komme seg ut av Afghanistan etter at Taliban har tatt over nye områder». Det blir stille i bilen. Selv har passasjerene flyktet fra krig og undertrykkelse i ulike land.

Noen har familien sin igjen i konfliktfylte områder og lever i konstant frykt. De dystre nyhetene har blitt avløst av munter musikk, og gradvis kommer latteren og småpraten tilbake. For akkurat nå er det tid for å ta en pause fra det som tynger.

– Synd kokken vår ble syk i dag, men vi har med god mat, smiler Samuel.

Et sted å høre til

Det blåser friskt over bukta der Vegard, Hossein og Ismail står og venter på dem.

– Det er bare en ting jeg må forsikre meg om før det tas bilder, sier Vegard med alvorlig mine.

– Det har stått så mye i media om manipulering av bilder, så jeg må bare få sagt: Jeg har ikke noe imot manipulering når det gjelder bilder av meg! Gjør gjerne magen mindre. Jeg gir dere kunstnerisk frihet, bare det blir til det bedre.

Latteren runger. Sekker, fiskeutstyr og redningsvester fordeles broderlig, og alle vandrer bortover brygga der «Einar» ligger fortøyd og duver i bølgene.

– Torsken er freda. Den holder til på bunnen, ikke kast for dypt. For mye makrell er ødeleggende for økosystemet I Oslofjorden, så den kan vi fiske så mye vi vil av. Og er vi heldige, får vi en sjø-ørret på kroken, sier Vegard.

Ivrige hjelpere iler til for å ta opp fenderne, motoren starter som ei klokke, og nå tar «Einar» fatt på bølgene. Planen er å fiske litt midtfjords og så dra til Holmsbu og kjøpe is. Bak rattet forteller Vegard at dette tilbudet ble startet for over tre år siden. Initiativet kom fra kona hans, Lill-Torunn. Sammen med Samuel, som jobbet i Introduksjonssenteret for flyktninger, så hun behovet for et tilbud for mannlige flyktninger uten nettverk. For mens det finnes flere slike tilbud for kvinner, møtte de mange menn som satt alene med traumer og savn. Ofte hadde de dårlig økonomi og dårlige språkkunnskaper. Nå møtes rundt 20 menn til ukentlige aktiviteter, som kafébesøk, bowling og friluftsliv.

Vegard speider framover og holder stø kurs mot det beste fiskeområdet for makrell.

– Noen liker å fiske, andre liker å bade, mens noen bare liker å være på båttur. Det viktigste er å være sammen. Måltidet betyr mye. Vi har spist mange gode arabiske retter. Adel er blant dem som er veldig flinke til å lage mat.

I tillegg til faste aktiviteter på tirsdager, samles ofte gjengen til helgeturer og fisketurer. Ved å bli introdusert for ulike aktiviteter, er tanken at den enkelte skal finne sin interesse som de kan fortsette med. Vegard har sett stor endring hos deltakerne.

– Jeg merker det mest på humøret. Noen er jo helt uten nettverk når de begynner, men se nå, de er jo så blide alle sammen. Vi har også klart å hjelpe enkelte ut i jobb. Jeg har fått tilbakemeldinger om at folk skinner som en sol på arbeidsplassen, folk som for kort tid siden satt helt alene uten noe å fylle dagene med, og med så dårlig økonomi at de ikke hadde råd til tv. Jeg synes det er fint å kunne bruke det nettverket jeg har til å hjelpe dem som kanskje ikke hadde fått jobb ellers.

I mange år var Vegard økonomisjef i Frelsesarmeen og har alltid vært sosialt engasjert.

– Jeg får så mye igjen for å være med i denne gruppa på fritida. Jeg lærer mye om andre kulturer, og deltakerne
blir også kjent med norsk kultur og norske tradisjoner.

I fjor inviterte Vegard og kona hele gruppa hjem på julebord. Ingen av flyktningene hadde vært hjemme hos en norsk familie før.

Adels flukt

«Einar» har kommet fram til det stedet der det er litt grunnere. Her kan det komme en stim med makrell, om de har flaks.

– Markrellkebab? Markrellpizza? Adel, hva tenker du? Falafel med makrell? spør Vegard.

Adel gliser.

– Jeg er vegetarianer. Jeg vil heller bade, sier han og ser lengselsfullt mot sjøen. Men han har akseptert at han får vente med badingen til de legger til kai ved Holmsbu.

Mens de andre tar seg av fiskingen, finner Adel fram brus og wraps og forteller litt om hvorfor han, som er født og oppvokst i Syria, nå er bosatt i Drammen.

– Hverken Al-Quaida eller Assad-regimet er glade i kurdere, sier han forsiktig.

Som kurder tilhører han den største folkegruppen i verden som ikke har en selvstendig stat. Siden enkelte kurdiske grupper ønsker selvstendighet, blir alle kurdere sett på som en trussel. I byen han kom fra kastet Al-Quaida små kort inn i husene til kurdere. Alle visste hva det betydde. Hvis de ikke flyttet innen tre dager, ble de drept. At terroristene mente alvor, har han sett med egne øyne. Alt for mange ganger. Etter tre år på flukt fra Al Quaida, flyttet noen familiemedlemmer tilbake da hjembyen var tryggere. Adel kunne ikke det. Assad-regimet ville tvinge ham inn i militæret.

– Jeg vil ikke drepe mennesker, men hadde ikke noe sted å dra.

Han visste bare at han ville til et trygt sted, der han kunne jobbe og hjelpe familien. Han kom seg til Tyrkia, der det også er utrygge forhold for kurdere. For å komme videre til Hellas, måtte han sitte i en liten gummibåt sammen med rundt 45 andre mennesker.

– Jeg var veldig redd. Jeg var mest redd for barna. Ikke bare for at de skulle drukne, men jeg hadde tidligere sett at en båt med flyktninger ble beskutt.

Ferden gikk videre til Norge. Store sår på føttene etter den dramatiske flukten gjorde at han ikke kunne gå på ti dager. Etter to år på mottak i Bodø, fulgte tre år med midlertidig oppholdstillatelse, før han endelig fikk permanent opphold og flyttet til Drammen. Helt uten nettverk skulle han stable et nytt liv på beina.

– Det var tungt før jeg kjente noen.

I introduksjonsprogrammet traff han Samuel som jobber i Flyktningetjenesten. Det var slik han ble invitert med i gruppa. Gjennom den har han ikke bare fått gode venner, men også hjelp til å skaffe seg fast jobb.

– Med en gang jeg ble med her, ble alt mye bedre, smiler Adel.

Han blir avbrutt av jubelrop fra den andre enden av båten.

– Fisk!

Lykken er kortvarig. Det viser seg å være en liten torsk som straks slippes ut igjen. Men snart jubles det igjen. Og denne gangen er det faktisk en makrell, og snart dras enda en fisk over ripa. Nå er det Ismails tur til å juble. En kjempestor makrell sees nær vannflata.

– Å nei, den glapp! Gi meg en ny reke til agn, sier han, klar for å prøve fiskelykken på nytt.

Bruker sin egen historie

Samuel vet så godt hvordan det er å leve med vonde opplevelser, savn og usikkerhet. For 10 år siden måtte også han forlate hjemlandet og for en god stund etterlate familien der. Han beskriver Eritrea som Afrikas Nord-Korea, et lukket samfunn, der det ikke tas hensyn til menneskerettighetene, og hvor det heller ikke er religiøs frihet. Fordi han var protestant, ble han fengslet. Den eneste muligheten han så til et liv i frihet, var å rømme fra fengselet.

Samuel bruker sin egen historie til noe konstruktivt, og har studert internasjonale menneskerettigheter, konflikthåndtering og kulturforståelse. Samuel møtte Lill-Torunn på et arrangement i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse. Sammen startet de et aktivitetstilbud for mannlige flyktninger på Frelsesarmeen i Drammen. Nå er Samuel ansatt i 20 prosent, og resten av arbeidstida jobber han i Flyktningetjenesten som kartlegger den enkeltes situasjon og henviser de aller sykeste videre. Likevel er det mange som blir sittende uten tilbud.

– Vi inviterte de mest sårbare av disse til gruppa. Vi prioriterer de som er mest ensomme. Enkelte har alvorlig sykdom som kreft eller har store psykiske belastninger. Uten språk og nettverk er man innestengt i seg selv, mener Samuel.

I gruppa bygges det nettverk mellom deltakerne. Erfaringer deles. Hvis det begynner en ny i gruppa som bare snakker arabisk, og ikke kan si et ord som Vegard forstår, blir en av de andre arabisktalende utnevnt som tolk og støtteperson for vedkommende. Slik hjelper de hverandre, og norskferdighetene kommer overraskende fort på plass. Når deltakerne blir kjent, avtaler de også ofte å møtes utenfor gruppa.

– Tidligere hadde de ingen som de kunne fortelle sine historier til. Alle ønsker å bli sett, da blir man stolt over den man er, sier Samuel.

Hans egen historie gjør at flyktningene fort viser ham tillit. Han kjenner igjen mange reaksjoner. I møte med nye deltakere vet han med én gang hvor de er i prosessen med å bearbeide fortiden og tilpasse seg nåtiden.

– Hvis depresjon og angst tar overhånd, gir man til slutt opp. Jeg forteller dem at vilje og innsats er nøkkelen til å gå videre.

Utrygt å snakke

Også Ismail deler gjerne litt av sin historie mens han fremdeles håper på at storfisken skal bite på igjen. Selv om familien hans hadde bodd mange tiår i fødelandet hans, Saudi Arabia, hadde ingen av dem rettigheter der. De flyttet derfor til Jemen, der Ismail bodde det meste av livet. Uroligheter gjorde at han ikke kunne fullføre utdannelsen. Også han ble fengslet helt uten grunn. Etter ni måneder ble han deportert til fødelandet, uten mulighet til å returnere til Jemen. Store spenninger mellom ulike folkegrupper var nytt for ham, og siden han snakket en annen dialekt enn majoriteten, var han konstant redd for å møte folk.

– Jeg prøvde å tilpasse meg, men fikk angst og depresjon. Det var utrygt å leve, utrygt å snakke. Jeg hadde ingen steder å gå, jeg måtte ut.

Ismail hadde reist gjennom 16 land i løpet av ett år, da han kom til Norge.

– Jeg kunne skrevet en bok om den reisen. Kanskje gjør jeg det en dag. I noen land ble jeg fengslet. I andre land måtte jeg gjemme meg i skogen.

Det var ikke lett å komme til Norge, søkklastet med påkjenninger, og så møte nye utfordringer. Han slet både fysisk, psykisk og økonomisk. Nå går han på skole og trives i fellesskapet her i gruppa.

– I begynnelsen trodde jeg kanskje at diktatur var spesielt for Saudi Arabia, men nå har jeg møtt mange fra andre land som har opplevd samme type diktatur. Dessuten er det fint å gjøre aktiviteter sammen. Selv om vi bor i samme by, visste vi jo ikke om hverandre før vi møttes i gruppa.

Storfisken lar seg ikke lure to ganger, og Ismail må gi opp jakten, men bak i båten er fiskelykken større, og gutta sier seg fornøyd med tre makreller.

– Nå drar vi videre, roper Vegard, og alle fiskestenger tas inn.

Snart er båten framme ved Holmsbu. Stedet ser ut som en sørlandsperle i sommersola. Gutta fortøyer båten og går mot restauranten de vet har den beste isen.

Savn, bekymring og håp

Praten går livlig mens mennene tar isen med seg ut. Sola er på vei ned, og gruppa skal til sjøkanten igjen for å se om Adel våger seg ut i vannet. På vei bortover kaia forteller Jihad at han flyktet fra Syria til Libanon. Kona og de tre barna er fortsatt der. Han håper på familiegjenforening. I ett år har han ventet på svaret.

Selv om han smiler, viser øynene et glimt av intens smerte.

– Jeg savner familien så veldig.

Hossein skjønner hvordan han har det. Hans familie er igjen i konfliktfylte Afghanistan. Han er bekymret for dem.

– Det er farlig å mene noe annet enn det Taliban gjør. Kristne har det spesielt vanskelig.

Han forteller om hemmelige bibelgrupper, hemmelige steder der de ber. Stedene må stadig byttes med nye. Har noen mistanke om at kristne samles et sted, kan det settes opp kameraer. Selv om han er bekymret for mange i hjemlandet, klarer Hossein likevel å engasjere seg for at folk her i landet skal få det bedre. Som medhjelper på Frelsesarmeen i Langesund er han blant annet med på matutdelinger.

– Det er veldig hyggelig å være med der, forteller han.

Endelig skal Adel få bade, selv om sola har gått ned. Han har fått med seg Ismail, og begge står på svaberget en stund. Men så hopper de. På land hoier de andre entusiastisk. Friskusene kommer seg på land og slår følge med de andre mot «Einar». Motoren startes. Fenderne tas inn. Lanternene skrus på. Adel hutrer under håndkleet.

– Jo, det var kaldt, innrømmer han, men det føles bra nå.

Smilet når øynene. For når man har et varmt fellesskap i båten, tåler man å fryse litt.