Når barndommen blir utfordrende

Barna med to liv

Mange barn opplever at foreldrene blir skilt. Det går ofte helt fint, men mellom 20 og 25 prosent av skilsmisser regnes som høykonflikt. Hvis konfliktene varer over tid, kan det gi store belastninger for barna, ifølge Trine Eikrem. Hun er psykologspesialist og jobber i Familievernets spisskompetansemiljø for vold og høykonflikt i Bufetat. Det er mange sterke meninger om hvilken omsorgsfordeling som er best etter skilsmisse, skal barna bo en uke hos hver forelder? Eikrem mener det ofte er en god løsning, men at det ikke bør være en fast standard, fordi det fratar barna reell mulighet til å bli hørt.

– Vi kan ikke både si til barn at de har rett til å bli hørt, og samtidig si at vi på forhånd har bestemt hva som er best for dem, mener hun. Uansett omsorgsfordeling er Eikrem ikke i tvil om at det avgjørende for barna er om foreldrene samarbeider eller er i konflikt.

– Noen barn lever to totalt adskilte liv. Når de er hos den ene forelderen, kan de ikke besøke den andre eller stikke innom og hente ting. Noen forteller ikke om ting de har gjort i det andre hjemmet, i frykt for at foreldrene skal bli sinte eller lei seg. Da får de veldig lite hjelp til å lande og skape helhet i livet sitt, forteller psykologen. Ofte tør barna heller ikke fortelle hva de mener om små ting, som at de synes de har finere rom hos mamma, eller at de liker pappas middager best. De er redd det kan tolkes som at de er mer glad i den andre forelderen. Små kommentarer som «Nå ligner du veldig på moren din» kan også være veldig vonde hvis de vet at pappa ikke liker mamma. Relasjonene må få fortsette Når foreldre bor sammen, har barna en egen relasjon til hver av dem. Noen ting er det lettest å snakke med mamma om, andre ting forteller de til pappa. Kanskje er det ting de pleier å gjøre bare med den ene forelderen.

– Da er det viktig å huske på at disse relasjonene må få fortsette etter skilsmissen. Hvis barnet trenger å snakke med pappa om noe, eller det er viktig for dem å få mamma med på en aktivitet, bør det bære mulig uansett hvem barnet er hos den uka, understreker hun. For mange foreldre kan dårlig samvittighet for barna komme på toppen av en allerede vanskelig situasjon. Men de som bekymrer seg for hvordan skilsmissen kan påvirke barna, er som regel ikke de som er problemet.

– De vi prøver å nå, er de som leser om temaet og tenker: «Ja, nemlig, hvis ikke eks-partneren min hadde gjort slik og sånn ville dette gått bra». Jeg har stor forståelse for at dette er vanskelig. Det krever så utrolig mye å skulle være den voksne akkurat når man selv er i en krise og virkelig ikke vil være voksen. Men når foreldre er opptatt av egne følelser, og skylder på hverandre heller enn å finne måter å samarbeide på, lider barna under det.

Les mer om Krigsropet her

Den vonde virkeligheten

– Virkeligheten der ute er mye verre enn mange tror, sier advokat hos Barneadvokatene Trude Trønnes Eidsvold. Hun jobber blant annet som advokat for foreldre i skilsmissesaker og som bistandsadvokat for barn i saker om vold eller overgrep. Hun ser mange vonde historier. Noen saker havner hos advokatene fordi foreldrene skal skilles, men så viser det seg at det er vold, overgrep, rus eller psykiatri inne i bildet. Da har barna gjerne hatt det vondt lenge før skilsmisse ble et tema, noen ganger uten at de blir fanget opp av barnevernet.

– I konflikter mellom foreldre skal barn skånes, det er ikke deres konflikt. Men i de alvorlige sakene er vi langt forbi nivået der barn kan holdes utenfor det som er tema for konflikten, de lever i dette og har gjerne gjort det lenge, sier Trønnes Eidsvold. Barn forteller ofte ingen om hvordan de egentlig har det. Det kan handle om frykt og trusler, eller om skamfølelse eller lojalitet til foreldrene. Når Trønnes Eidsvold er advokat for en av foreldrene, er hennes kompass alltid barnets beste. Hva det beste er, er imidlertid ikke alltid klart:

– Vi ser saker der far beskylder mor for vold for eksempel, men mor er manipulerende og virker sjarmerende
utad og ingen tror på ham. Eller motsatt, at far blir trodd, og så viser det seg senere at det var løgn. Livet etterpå for disse familiene avhenger av at rettssaken ender i riktig avgjørelse for barna. Et sted de blir hørt Da Trønnes Eidsvold selv ble skilt for noen år siden, så hun hvor sårbare barn i brudd faktisk er.

– Vi hadde et fredelig brudd og samarbeidet godt, vi snakket med skolen og ga barna mulighet til å snakke med en terapeut, noe de ikke ville. Men jeg så hvor prisgitt barna er at foreldrene ivaretar dem. Det finnes ikke noe system som gjør at barn automatisk får hjelp. Har man et godt nettverk rundt seg, hjelper det veldig, men det er det ikke alle som har. Naboer, lærere og andre voksne kan bli svært viktige når det er vanskelig hjemme.
Men heller ikke det er alltid ukomplisert. Det kan være vanskelig å vite hvilken rolle man skal innta. Når barn ber om hjelp, kan det være noe annet som ligger bak den historien barnet faktisk forteller. Noen barn får god hjelp av helsesykepleieren på skolen, men det handler mye om personlig kjemi. Hvis barnet ikke liker eller føler seg ivaretatt av akkurat den helsesykepleieren, går de neppe dit for å snakke.

– Det ideelle ville vært at det fantes et godt utbygd hjelpeapparat, som var lett å oppsøke for barna. En åpen dør, et sted de vet de vil bli sett og hørt.

Skam og utenforskap

Frelsesarmeens barne- og familievern driver blant annet fosterhjem og institusjonsplasser. Men noe av det viktigste er å komme tidlig inn og hjelpe familier før situasjonen blir så vanskelig at det blir behov for slike tiltak. Enhetsleder for forebyggende tiltak, Bente Vaage, understreker at det kan være mange årsaker til at barn har det vanskelig. I mange av familiene hun møter, handler det om sosioøkonomiske forhold.

– Vi kommer i kontakt med unge foreldre, fysisk og psykisk syke, lavt utdannede uten jobb eller skoleplass, aleneforsørgere og foreldre med innvandrerbakgrunn. I tillegg har mange av familiene et svært lite sosialt og avlastende nettverk. Slike faktorer kan alene eller sammen gjøre at familiene har økonomiske problemer.
I tillegg merker barna det når foreldre lever med mye stress. Konstante bekymringer kan gjøre det vanskelig for foreldre å finne overskuddet til å sette gode grenser, eller til å sette seg ned og lese bøker og legge puslespill med barna. Barn er dessuten ikke særlig store før de begynner å merke at de ikke har det samme som andre. At andre barn får reise på ferie, gå på kino og teater, har egen mobil eller nettbrett og får være med på fritidsaktiviteter.

– Barn er ofte gode til å skjule slike ting, men mange kjenner mye skam og utenforskap. Frelsesarmeens forebyggende arbeid dreier seg mye om å jobbe med foreldrene. Når foreldre får det bedre og opplever mestring, får også barna en bedre barndom. Det kan handle om å finne en egnet bolig, eller få hjelp til å skaffe seg jobb og fast inntekt. Noen av foreldrene mangler også et nettverk av trygge voksne som kan lære dem om foreldrerollen. Da kan det være viktig med støtte, råd og veiledning.

Ro og stabilitet rundt barna

Ett av Frelsesarmeens tiltak for disse familiene, er Familiebosatt.

– Bolig er dyrt i Norge, og vi møter mange familier som bor i små og dårlige boliger. Mange har også korte leiekontrakter og må stadig flytte. Det gjør at barna vegrer seg for å integrere seg og prøve å få venner, de skal jo snart flytte uansett. Noen bor også i veldig usunne bomiljøer, sier hun. Familiebosatt hjelper derfor til med å finne varig og egnet bolig for å skape ro og stabilitet for familiene. I tillegg tilbyr Frelsesarmeen korttidsboliger i Oslo for familier med akutt behov for et sted å bo, og Home-Start, der frivillige besøker småbarnsfamilier og tilbyr støtte og avlastning. I tillegg har Frelsesarmeens nærmiljøkirker rundt i landet et vell av aktiviteter for barn, ungdom og familier. Vage mener det er viktig at voksne løfter blikket og er der for barn de kommer i kontakt med.

– Vi må våge å være medmennesker og spørre hvordan det går. Ikke av nysgjerrighet, men for å se og støtte barna. Andre foreldre kan også tale disse barnas sak i foreldreutvalg på skoler og i barnehager. Vi ser for eksempel at noen skoler arrangerer turer for elevene, turer som koster penger, der de som ikke har råd må bli hjemme. Foreldre kan bidra til at slike ting ikke skjer, sier hun.

Den åpne døra

Når livet er vanskelig hjemme, kan det bety veldig mye å vite at man alltid har et sted å gå, med trygge voksne å snakke med. Frelsesarmeens korps (nærmiljøkirker) kan for mange barn være et slikt sted. Siv og Eyfinn Joensen, ledere for Frelsesarmeens nærmiljøkirke i Sarpsborg, jobber kontinuerlig med akkurat det.

– Det viktigste vi kan gjøre for barn og unge, er å ha gode ledere på alle nivåer. Mennesker som tar alle godt imot, som ser og hører hver enkelt, og er hjertelige og ærlige, sier Siv Joensen. Det siste er helt vesentlig, mener hun. Hvis man ikke er ærlig og genuint interessert, blir det raskt gjennomskuet. Ærlighet innebærer også å være strenge når det trengs, på en kjærlig måte.

– Vi tør å ta de vanskelige samtalene med barna eller foreldrene, hvis barnet har en problematisk oppførsel, for eksempel. Noen ganger er det lite populært, menkjærlighet uten grensesetting er ikke bra.

Et åpent hjem

Frelsesarmeen i Sarpsborg har ulike tilbud til barn og unge. Her er det viktigste å være sammen, spille spill, ha filmkveld eller bake sammen.

– Mange barn blir overlatt til seg selv ganske mye. Derfor er vi ikke så opptatt av å sette i gang masse aktiviteter, men av å være et sted hvor alle vet at de blir møtt, sett og hørt, forteller hun. Det er viktig for henne at Frelsesarmeen er et sted med åpne dører og hjertevarme. Men det stopper ikke der.

– Jeg mener den samme tankegangen også må gjelde for våre egne liv. Derfor åpner vi også hjemmet vårt. Enten noen trenger en prat, har lyst til å komme til oss på middag, eller trenger et sted å bo for en periode. Alle barna og ungdommene vet også at de kan ringe oss når som helst. Jeg har lagret numrene til alle tidligere konfirmanter på telefonen, så hvis noen plutselig ringer, vet jeg med én gang hvem det er. De fleste samtalene får Joensen likevel mens de gjør ting sammen på Frelsesarmeen. Når barna blir godt tatt imot, vil mange etter hvert dele mer.

– Barn er veldig lojale, og vil ikke alltid fortelle. Noen ganger skjer det aldri, selv om vi er ærlige og sier at «jeg ser at du ikke har det bra». Men da skal de vite at vi alltid er der for dem, uansett. Vi er veldig forsiktige, vi skal aldri lure noen til å fortelle. Men ofte kommer ting opp etter hvert, gjerne i helt ordinære samtaler. Da gjelder det å stille de riktige spørsmålene. Hvis noen forteller noe om for eksempel eldre søsken, passer vi på å følge litt ekstra med på dem også. Joensen tror ganske mange i Frelsesarmeen tenker slik som dem.

– Det kan også påvirke flere til å strekke seg litt lenger. Jeg tror mange kan åpne hjemmet sitt for et barn eller en familie som trenger det. Det betyr så mye!