Ny åpenhet om historien

Silje har sammen med Marta Maria Espeseth og Per Arne Krumsvik fra Frelsesarmeen sett nærmere på hva som fins i arkivet i kjelleren på dagens hovedkvarter. Det er veldig mye som er vel verd å ta videre vare på, og VID-arkivaren har latt seg begeistre.

– Vi er kjempefascinert av Frelsesarmeens historie, sier hun på vegne av seg selv og sitt samfunnsoppdrag.

Lettere tilgang for flere

– Frelsesarmeen har allerede samarbeid med flere forskningsinstitusjoner om forskjellige små og større prosjekter, understreker forskningsleder Marta Maria. – Men for arméhistorisk forskning har du liksom måttet kjenne noen, eller visst om noen du kan spørre.

Nå blir arkivet tilgjengelig på en helt annen måte. Noe er lett tilgjengelig også i dag, mens mye annet har vært godt gjemt eller glemt.

– Bokutgivelser og tidsskrift ligger digitalisert og katalogisert i Nasjonalbiblioteket. Dette gjelder for eksempel alle årganger av Krigsropet. Men det fins mye og variert arkivmateriale, og vi har ikke full oversikt, for vi har ikke sortert og ordnet alt. Det fins mye spennende og verdifullt som helt sikkert flere vil ha interesse av å gå inn i, forteller Marta Maria.

Les mer om Krigsropet her

Frelsesarmeen ønsker å bli forsket på. Prosjektleder Per Arne Krumsvik peker også på fordelen av å kunne forske på tvers av kirker og organisasjoner, slik det nå vil kunne gjøres hos VID i Stavanger.

– Flere vil levere materialet sitt, slik at forskerne får en oversikt over alt som finnes. Når de ser at Frelsesarmeen hadde ulike sosiale tiltak, da kan de samme sted se hva som fantes i andre kirker og organisasjoner. Hittil har forskere måttet reise rundt på ulike arkiver med ulik profesjonaliseringsgrad. Nå vil de få det meste på én flate, sier en entusiastisk Per Arne.

Et ordnet og katalogisert arkiv, digital katalog på nett i det som heter Arkivportalen, handlekorg i nettbutikk, lesesalen på campus i Stavanger – her blir det muligheter.

– Samlokaliseringen med høyskolen er gunstig også for våre egne forskere og studenter, supplerer Silje, og hun forventer at innhold fra Frelsesarmeen arkiv vil dukke opp i diverse fremtidige masteroppgaver.

Mange fascinerende godbiter

Arkivleder Silje ramser opp den ene godbiten etter den andre av hva hun har merket seg under hyllevandringen i kjelleren. Det første hun nevner, er fotografier tatt av Norgeshistoriens kanskje mest kjente fotograf, Anders Beer Wilse. Første halvdel av 1900-tallet reiste han på kryss og tvers over hele landet og dokumenterte Norge fotografisk:

– I arkivet her ligger det diverse fotografier av Wilse. De er av slumsøstre, barnekrybber og redningshjem for såkalte «falne kvinner», forteller Silje som er særlig fascinert av Frelsesarmeen som pionér på sosialt arbeid.

Silje uttrykker gjerne sin beundring for pionéren Othilie Tonning, oppvokst i Stavanger, dit arkivet nå er på vei. Hun trekker fram fritenkeren, kvinnesaksforkjemperen, hatten og sigaren, det kortklippede håret. Denne sterke og uvanlige personligheten var leder for Frelsesarmeens sosiale arbeid, og bidro til at Norge ble et bedre land for mange.

– Jeg har snakket mye med Marta Maria om hennes doktorgradsprosjekt om Othilie Tonning, sier Silje og snakker gjerne for dem begge:

– Vi er kjempefascinert av henne.

Kvinnesak på godt og vondt

Oberst Othilie Tonning, som blant annet ble hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull, representerer på samme tid noe av det beste og det verste ved Frelsesarmeens historie på temaet likestilling. Ja, hun var kvinne og mangeårig leder for Frelsesarmeens sosialarbeid. Men hun var ugift! Og det var kanskje en forutsetning for at historien ble som den ble?

Marta Maria bekrefter gjerne denne antakelsen, og hun legger til hvordan nettopp dette ble verre etter den første pionértiden:

– Frelsesarmeen hadde kvinner som ledere og forkynnere før stort sett alle andre kristne kirker og organisasjoner. Den eneste nevneverdige parallellen, det må i så fall være Haugebevegelsen. Men både blant haugianerne, i frikirkene og i Frelsesarmeen ble det mindre likestilling etter hvert. I Frelsesarmeen var kvinners rett til å forkynne og ha lederstillinger slått fast i grunnleggelsesdokumentene. Det var ikke tilfelle i frikirkene og haugebevegelsen. Likevel ble kvinnene gradvis mindre synlige, og særlig usynliggjort ble de gifte kvinnene.

Marta Maria har noe av forklaringen, men etterlyser mer forskning.

– Når det begynte å bli organisert og strukturert, så ble kvinnene borte. Dette er det gjort noe forskning på, men ikke nok.

Frelsesarmeen under krigen

Ingen arkiver har bare solskinnshistorier. Marta Maria understreker at forskning er å kaste kritisk lys på det man går inn i. Mye kontroversielt er makulert gjennom årene, men det kanskje aller mest interessante og kontroversielle er tatt vare på. Og det er fra krigshistorien.

– Vi har funnet pakker hvor det står: «Innsyn kun ved tillatelse fra territoriallederen!» Dette har Per Arne og jeg fått lov å åpne, sier hun ivrig.

De to ble gitt tilliten til å gå inn i materialet, for innstillingen var klar, nå skal arkivene åpnes og ut i lyset. De har nå sett utdypning og nye detaljer om det som også tidligere var kjent om Frelsesarmeen under krigen, daværende landsleder Joachim Myklebust og familien hans.

– Frelsesarmeen har jo en litt spesiell krigshistorie med en landsleder som ikke selv var medlem av Nasjonal samling, men hvor familien hans var aktive der, sier Per Arne.

– Vi fant materiale som viser at hele den norske Frelsesarmé-ledelsen gjorde opprør mot kommandøren. Det ble gjort skriftlig, undertegnet og sendt. I krigshistorien inngår altså både det stygge og sterke, sier Marta Maria.

Det skal nå ses på hele bredden av hva Frelsesarmeen gjorde før, under og etter krigen, spesielt med henblikk på jødene. Dette vil gå inn i en mye større sammenheng. Den norske kirke er i gang med et stort prosjekt hvor de ser på hvordan jødene ble omtalt i forkynnelse, i skrift og i alt det som kirken drev på med.

Frelsesarmeens forhold til jødene kan forstås i denne sammenhengen, men også i en bredere internasjonal armésammenheng.

– Vi må våge å være selvkritiske og våge å søke kunnskap. Nå er vi i gang med dette forskningsprosjektet sammen med Holocaust-senteret, som skal ha sine forskere inn i vårt materiale, forteller Marta Maria.

Personopplysningsloven gjelder

Veldig mye av arkivmaterialet vil altså bli gjort tilgjengelig på nett og i Stavanger. Men ikke alt blir åpent. Det fins noen begrensninger.

– Det er personopplysningsloven som gjelder, understreker arkivleder Silje Dragsund Aase, og forsikrer at de vil ivareta arkivet i henhold til norsk lov. Det fins taushetsbelagte opplysninger, og det er sperrefrister på 60, 80 og 100 år ut fra hvor sensitive opplysninger det handler om.

– Men så kan man alltids søke forskerinnsyn. Forskerne må da gjøre rede for prosjektene sine, de må gå med på å behandle materialet i tråd med forskningsetiske retningslinjer, og det kan bli stilt noen krav om anonymisering. Men har man gode begrunnelser, så får man innsyn, forsikrer arkivlederen, på lag med loven, historien og åpenheten.