L Inda gatefotball 1

Oppreist

Linda Mosaker var sikker på at hun skulle dø med flaska under armen. Men langt inne i seg visste hun at noen passet på henne.

• Foto: Petter Berntsen / Tekst: Marit Dehli-Johannesen / Artikkelen er hentet fra Krigsropet 40/20
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Jeg har så gnagsår på hælene at jeg får ikke på meg skoene, ler Linda og stryker over ømme hæler.

Kroppen er fortsatt gåen etter helgens gatefotballkamper på Jeløy, der 49-åringen fra Larvik plantet den ene ballen etter det andre i nettet.

– Linda var stjernespilleren. Hun sørget for at laget vant i siste minutt, forteller assisterende korpsleder Solfrid Margrethe Martinsen.

Det er tirsdag, og løytnanten tar en kaffekopp på Frelsesarmeen i Larvik sammen med toppscoreren.

– Jeg spilte for laget som heter Røkla, begynner Linda, men får ikke sagt mer, for tårene presser på.

– Dette var jeg ikke forberedt på, jeg begynner bare å grine. Frelsesarmeen betyr så mye for meg. Jeg hadde ikke forventet at jeg skulle få så mye omsorg og kjærlighet. Jeg har aldri angret på at jeg gikk hit. Livet gir så mye glede nå. Tenk at jeg kan stå i kassa på Fretex og styre penger!

Solfrid smiler. Alle har erfart at de kan stole på Linda.

Bildet viser Linda som står foran en mørk vegg. Hun har kort hår og Frelsesarme-t-skjorte og holder en fotball.
– Jeg ønsker å vise at jeg kom meg ut av rusen. Nå føler jeg at jeg gir noe tilbake til samfunnet, sier Linda Mosaker. Hun har blitt soldat i Frelsesarmeen, gatefotballspiller, står i kassa på Fretex, og trår til som frivillig der det trengs.

Til bedehuset for å få mat

For åtte år siden sto Linda ved en korsvei. Hun var nettopp utskrevet etter et halvt års behandling på Borgestadklinikken i Skien. Etter over 20 års alkoholmisbruk var hun endelig nykter og lengtet etter fellesskap med andre.

– Jeg ville noe mer med livet mitt. Jeg ville vise at jeg bryr meg om folk og være til stede for dem som har behov for hjelp. Men hvor skulle hun begynne?

En dag hun satt og bladde i lokalavisa, så hun plutselig en rubrikk som annonserte møte i Frelsesarmeen. Ville folk der ta imot henne?

– Selv om jeg ikke har vokst opp i noe kristent hjem, har jeg alltid hatt en barnetro. Jeg har visst at Jesus har vært der og passet på meg.

Noe ble sådd i henne på søndagsskolen. Linda vokste opp rett ved det lokale bedehuset, og familien troppet ofte opp på møter. Det menighetsfolket ikke visste, var at moren og de fire barna kom når det ble servert mat, for hjemme var det tomt i kjøkkenskapet. Linda forteller om en barndom som ble vond og vanskelig av mange grunner. Faren var alkoholisert og døde da hun var åtte år. Få visste om de skjøre hjemmeforholdene, og Linda våget ikke å dele smerten med noen.

– Når foreldrene dine ikke klarer å gi deg det du trenger, søker du noe annet. Jeg har alltid hatt en dragning mot alkohol, kanskje det ligger i genene. Det begynte forsiktig mot slutten av tenårene. Jeg var mye ensom og alene, men alkohol ga meg noe. Jeg kjente at dette var noe jeg likte. Samtidig visste jeg at alkoholen ikke var noen god venn, bare noe som ville ødelegge meg. Likevel fortsatte jeg.

Av og til bladde hun i bibelen sin, men hun ba sjelden.

– Jeg følte hele tiden at det var noe der som var bedre for meg. Samtidig var jeg sikker på at jeg skulle dø med flaska under armen. Mange ganger våknet jeg opp i mitt eget spy. Etter en måneds behandling bar det rett ut på fylla. En gang jeg havnet på sykehuset, viste det seg at hjertet mitt var begynt å vokse. Men jeg klarte ikke å skjønne alvoret og fortsatte å ruse meg.

Nå tenker jeg ikke på det som var, for det er framover vi skal. Jeg vet at Jesus står og venter på meg. Jeg er et vitne om at han lever.
– Linda Mosaker

Inn og ut av fyllearresten

Selv ikke da hun ble mor, maktet hun å kontrollere inntaket. Etter tre år innså hun at den lille datteren ville ha det bedre i fosterhjem, og hun overlot jenta til barnevernet. Slik gikk det også da hun ble mor for andre gang. Etter ni år forsto hun at andre måtte overta omsorgen. Det gjør vondt å fortelle om de vanskelige avgjørelsene, men Linda hadde et overordnet mål:

– Jeg gjorde det av kjærlighet til ungene mine. De manglet ikke mat eller klær, men jeg hadde ikke kjærligheten de trengte, ikke nok for at de skulle ha et godt liv.

For livet var brokete. Smertefulle minner fra oppveksten plaget henne, og hun tydde til selvskading. Flere ganger forsøkte hun å bli rusfri og var på ulike behandlingsklinikker. Hun klarte å beholde vikarjobben som renholder og holdt noenlunde på fasaden. Men det var stadig fyllefester i leiligheten hennes, naboene varslet politiet om bråk og slåssing, og Linda ble hentet ut.

– En tid satt jeg mer i fyllearresten enn jeg var ute. Ofte drakk jeg fram til jeg skulle på jobb. Til slutt fikk jeg brev fra styret i blokka om utkastelse, men jeg klarte å ta meg inn. Larvik kommune nektet etter hvert å betale for behandling, sprekkene var for mange.

Likevel var det noen mennesker som trodde på henne og betalte for en måneds opphold på Evangeliesenteret. Der fikk hun en påminnelse om at det var noen som brydde seg om henne. På et møte fikk Linda med seg et kort brev, som en hilsen fra Jesus. Den lille lappen fikk bli med i lommeboka. «Bare rop på meg, spør meg, snakk med meg ... Du er fri til å kontakte meg, det er opp til deg. Jeg vil vente fordi jeg elsker deg!» Flere ganger leste hun de kjærlige ordene, og lengselen etter Gud vokste mer da hun ble rusfri. Det var likevel skummelt å ta det første steget inn i en menighet. Linda lette litt rundt, strevde med angsten, men fikk med seg sin daværende mann til Frelsesarmeen i Larvik. De våget seg inn på bakerste benk, og umiddelbart kjente hun seg nesten trygg, endelig var hun hjemme.

Bildet viser Linda som skyter en fotball mot mål. En målvakt i svarte klær står i bakgrunnen.
– Mange har sett meg ligge nede. Nå er jeg stolt over at jeg kan stå oppreist, sier Linda Mosaker som var en av toppscorerne under høstens første turnering i gatefotball på Jeløy.

Fått livet tilbake

– Jeg følte at her skulle jeg være. Astrid og Bjørn, som var ledere på Frelsesarmeen, dro meg i gang. Men jeg var veldig redd for at folk skulle dømme meg. Hvis jeg var for sent ute, turte jeg ikke å gå inn.

Hun tok små steg og ble med på mer og mer av menighetslivet: Hun smurte brødskiver, tok vakter på Fretex, ble tilhørig, deretter soldat og med i korpsrådet. Hun ble også et trofast medlem av Fellesmusikken. Sangene gjør noe med henne.

– Jeg blir så rørt når vi synger om Jesus. Jeg er ikke lenger redd for å løfte hendene for ham. Folk må gjerne tro jeg er rar, men jeg har så mye å takke for. Han har gitt meg livet mitt tilbake. Han gikk i døden for meg, for at jeg skal ha det bra.

Hun er overbevist om at Gud ledet henne til Frelsesarmeen.

– Jeg er veldig glad for fellesskapet her på huset. Hvis jeg er borte en gang, sier folk at de har savnet meg.

Armene hennes er dekket av tatoveringer. «Believe» og «Fighter» er gode påminnelser. Linda vil heller ha sommerfugler, bedende hender og kors på huden enn stygge arr etter selvskading. Mellom motivene har hun spedd på med tall fra 1 til 8. Det er ikke tilfeldig, hvert år uten sprit fyller hun på med et nytt siffer.

– Jeg har vært rusfri i åtte år, men klarer ennå ikke å være stolt av det.

– Da er vi stolte for deg, bedyrer Solfrid.

Om hun strever litt med selvbildet, skjer det noe med Linda når hun tar på seg soldatuniformen.

– Når jeg går i uniformen i byen, viser jeg at jeg har klart det! Livet jeg hadde, har jeg lagt bak meg, og jeg vet at det er håp.

Rustrangen er også helt borte.

– Noen sa at de fem første årene er vanskelige, og det var de, men jeg har klart det selv. Jeg tenker aldri på å drikke mer. Kostnaden er for stor. Jeg var på klassefest og rørte ikke alkohol, for dette vil jeg ikke miste! Jeg har tatt valget, det skal jeg stå for og følge livet ut. Jeg er stolt over at jeg kan vitne om Jesus. Han har passet på meg, det er så trygt. Om jeg ikke ber en kveld, slår han ikke hånda av meg. Han tilga meg for det jeg har gjort da han gikk i døden på korset. Jeg er glad for at han er der når jeg står opp hver dag. Om jeg er deppa, så tenker jeg fort på fellesskapet her som holder meg oppe.

Nå klarer jeg å si til jentene mine at jeg er glad i dem. Kjærlighet er det største et menneske kan gi.
– Linda Mosaker

Kontakt med barna

Larvik kommune har igjen fått tro på Linda og gitt henne fast ansettelse som renholder på deltid.

– Jeg mestrer mer og er aldri redd for å ta i et tak. Smerten jeg har vært igjennom, har lært meg å være sterk. Mange har sett meg ligge nede, men jeg har reist meg og kan gå med løftet hode.

– Du er en god representant og et forbilde for oss! Alle har vi en bagasje, om vi har vært rusavhengige eller ikke. Du står trygt. Det gjør det lettere for folk som sliter, å ta kontakt. Jeg tror at Gud skal gjøre enda mer i livet ditt. Dette er bare begynnelsen, sier Solfrid.

– Det stemmer jo, smiler Linda.

Det rører seg i hjertet når folk fra det gamle miljøet hennes kommer innom.

– Jeg bryr meg om dem og kjenner meg igjen. Jeg ønsker sånn at de skal komme ut av det, men folk må ville det selv. De kan prate med meg om de vil.

I fjor stilte hun ikke bare opp som mannekeng for Fretex, hun delte også åpent om livet sitt for en tårevåt forsamling. Da hun gikk ned fra talerstolen, var det én som reiste seg og ga henne en spontan klem. Det var Marte, yngstedatteren. De har fått god kontakt etter at Linda ble rusfri, og Marte er nå tilhørig i Frelsesarmeen. Linda har også fått en sterkere relasjon til den eldste datteren sin.

– Da jeg ble mor, skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle klare å uttrykke kjærlighet til barna mine, siden jeg aldri hadde fått det selv. Men nå klarer jeg å si til jentene mine at jeg er glad i dem. Kjærlighet er det største et menneske kan gi.

Ordene i Josva 1,9 betyr også mye for Linda: «Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.»

– Jesus er styrken min. Han har holdt sin hånd over meg og gjort at jeg har overlevd.

Nå tester hun ofte ukjent terreng. Som på fotballbanen. I Larvik var hun med og startet jentelaget i gatefotball. I dag ligger klubben på topp i antall aktive spillere. Og Linda som aldri før turte å fly, følger laget over halve Norge.

– Jeg hadde aldri spilt fotball før, men det er veldig gøy, og jeg føler meg like sprek som ungjentene. Nå tenker jeg ikke på det som var, for det er framover vi skal. Jeg vet at Jesus står og venter på meg. Jeg er et vitne om at han lever. Han er ved siden av meg og går sammen med meg. Det gir meg trygghet.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER