Overlevde terrorangrepet

I dag er han i Frelsesarmeens storstue Templet i Oslo for å ta imot bestillinger fra dem som har glemt å søke om julehjelp. Han møter alle med et varmt smil, og tar seg tid til å prate. Etter å ha jobbet her på matutdelingen til Frelsesarmeen siden mars, vet han at mange bærer på store og sammensatte problemer.

Selv om ikke alt kan løses med en matpose eller noen klesplagg, vet han at det aller viktigste er å bli sett for den man er, få fortelle om utfordringer og kanskje få gråte ut. Noen har stått utenfor døra mange ganger og gått hjem igjen fordi skammen for å søke hjelp er så stor.

– Dørterskelen til Slumstasjonen er veldig høy for noen, og det er det første steget som er verst. Men når folk først kommer inn, får de fortalt hele historien sin og satt ord på skamfølelsen de bærer på. De fleste griner når de kommer, men er lettet når de drar. Vi trøster, og forteller at det går bra, at det er lov å vise følelser, og at man ikke trenger å skamme seg. For alle kan komme til å trenge hjelp en gang i livet, sier Luis. For mange er det nok å sette ord på det de sliter med, men slumstasjonen har også en sosionom som kan hjelpe den enkelte videre. 31-åringen som ble født i Den Dominikanske republikk, flyttet til Hokksund i Norge som tiåring. Han er utdannet helsefagarbeider og studerer til sykepleier. Han jobber på Ahus, men har for tiden permisjon for å jobbe på Frelsesarmeens slumstasjon. Luis smiler når han forteller at det var daglig leder av Slumstasjonen, kaptein Irene Mathisen, som headhuntet ham.

– Jeg kjente henne fra før, og siden Slumstasjonen opplevde stor økning i antall spansktalende, ville hun gjerne at jeg skulle bistå dem. Det stortrives jeg med, og har et vikariat som i alle fall varer til sommeren, forteller han.

– Hvorfor har du valgt et yrke som handler om å hjelpe andre?

– Jeg har tenkt at jeg også kunne drevet med noe kreativt som keramikk eller glassblåsing, som jeg er veldig interessert i. Men jeg klarer ikke å forlate jobben jeg har nå. Jeg tror det handler om at det ligger i meg å hjelpe andre. Det er et kall. For meg er det givende å hjelpe noen når jeg vet at så lite som et smil betyr så mye for noen. Jeg får en ro over meg når jeg vet at jeg kan hjelpe dem som trenger det. Jeg forventer ikke noe tilbake. Jeg hjelper fordi det er naturlig for meg.

Den dramatiske natta

Når han tålmodig lytter til andres vanskelige historier, som ofte handler om at man ikke har noe mat i kjøleskapet, ensomhet og utslitthet, kan ingen se på ham at han selv bærer på en traumatisk opplevelse. For før natten til 25. juni i fjor hadde ikke den homofile helsefagarbeideren opplevd vold som var rettet mot ham fordi han har en annen legning enn majoriteten.

Sammen med kjæresten og to venner er han denne kvelden ute på London Pub. De danser, prater og ler. Gjennom det store vinduet ser Luis plutselig at det ligger en mann på gata. Først tror han at det er noen som sloss, men så ser han at mannen ikke har andre rundt seg, og at han tar seg til bakhodet. Det er fullt av blod. Luis blir redd, men skjønner ennå ikke hva som skjer. Så hører han et rop: «Det er noen som skyter!»

Les mer om Krigsropet her

– Plutselig ligger alle på gulvet, og det er full panikk. Det første jeg tenker, er at jeg må gjemme meg. Luis søker tilflukt under sofaen ved det store vinduet, uten å vite at det er særdeles farlig å oppholde seg der. Luis tror at vedkommende som skyter er inne i lokalet. Kjæresten hans prøver intenst å få Luis fram fra sofaen og få ham med seg ut. Men Luis er opptatt av å gjøre seg minst mulig synlig og vil få kjæresten til å gjemme seg sammen med ham. «Han er et lett bytte», tenker Luis om kjæresten som står midt i lokalet, lent mot en vegg. Så faller flere skudd. Luis registrerer bare to av dem.

– Skuddene kommer rett over meg. Hadde de kommet litt lavere, hadde jeg blitt truffet. Fremdeles skjønner han ikke at det skytes fra utsiden.

– Jeg klarer ikke å røre meg, jeg ligger bare og skjelver. Det er grusomt.

Sterke inntrykk

Luis rekker ikke å tenke noe mens skytingen pågår. Han er bare opptatt av å holde seg i skjul til noen sier at det trygt. Etter hvert blir det et opphold i skytingen. Da klarer kjæresten å få Luis fram fra skjulestedet.

– Folk ligger på dansegulvet, noen er skadet fordi de hadde blitt truffet av kulene. Det er allerede mange som hjelper, og det er ikke noe vi kan gjøre. Luis og kjæresten kommer seg ut via en nødutgang. Det er politi og helsepersonell overalt. Midt i kaoset leter de etter vennene sine. Den ene finner de ganske fort. Den andre, som er flyktning fra Syria og vant til skuddveksling, har kommet seg unna og gjemt seg i en kjeller. Luis får se på nært hold at traumatiserte mennesker kan reagere ulikt. En av vennene ler hysterisk, en sjokkreaksjon som kan tre inn. Det er sterke inntrykk overalt. Skadede får hjelp av helsepersonell som bandasjerer og fjerner kuler. Likevel klarer han å tenke: «Nå er jeg trygg». En tilfeldig forbipasserende ved «Per på hjørnet», der to mennesker ble skutt og drept, hadde fått kastet seg ned på gaten da han forstod hva som skjedde. Han hadde fått store skrubbsår og var i sjokk. Helsepersonell måtte prioritere de med størst skader.

– Jeg vil hjelpe ham og klarer å få mannen til å roe seg litt ned. Politiet forteller at vi må gå inn på hotellet like ved. Jeg følger mannen dit, får tak i et førstehjelpsskrin, renser såret og gir ham vann. Når jeg skjønner at han er trygg, vil vi dra derfra, for vi er ennå ikke sikre på at situasjonen er under kontroll. Den natta ble de fire vennene sittende og snakke og prøve å forstå hva som hadde hendt.

– Ingen hadde noen god forklaring. Men vi klarte å få sove etter hvert.

Traumer

Dagen etter var det minnemarkering for det som hadde skjedd. Luis hadde avtalt med ei venninne at de to skulle kjøpe blomster som de skulle legge ned der skytingen hadde foregått. Han følte seg ok, og han skulle bare en kjapp tur på toalettet før han møtte venninnen. Men så begynte hendelsene fra kvelden før å komme tilbake. Han ble oppmerksom på at det var en person i avlukket ved siden av, og i Luis sitt hode, var dette en person som ville skyte ham. Han ble livredd, skrudde telefonen på lydløs og sendte en melding til kjæresten om at han måtte hente ham.

– Plutselig klarte jeg ikke å tenke logisk. Jeg forstod ikke helt hvor reaksjonen kom fra, for jeg hadde jo akkurat tenkt at alt går fint, men jeg hadde nok koblet bort alle følelsene. Da kjæresten min kom for å hente meg, forstod jeg jo at det bare var en vanlig mann som hadde vært ved siden av. Sjefen hans, Irene Mathisen på Frelsesarmeens slumstasjon, hadde ringt ham tidligere på dagen. Da hadde han svart at det gikk fint med ham. Hun sa hun skulle ringe ham opp igjen om to timer for å høre hvordan det gikk. Telefonen kom under blomsternedleggelsen, akkurat da Luis hadde blitt overmannet av følelser igjen.

– Irene sa: «Ta godt vare på deg selv. Dette fikser vi». En time senere ringte hun igjen og fortalte at hun hadde ordnet med psykologtime på mandagen. Og etter timen skulle jeg ikke møte på jobb, men Irene og alle kollegene mine fra Slumstasjonen skulle møte meg, og så skulle vi dra sammen ned der skytingen hadde foregått.

– Hvordan var det å gå inn igjen på London Pub?

– Det var veldig rart, men jeg tror det var nødvendig. Jeg følte meg trygg når jeg var sammen med kollegaene mine. Hadde jeg vært alene, hadde det nok vært vanskelig. Det var fint gjort av Irene, for det gav meg litt av tryggheten tilbake, selv om det tar tid å bli helt trygg. Initiativet fra Irene har hjulpet meg veldig i bearbeidelsen av den traumatiske hendelsen. Jeg har aldri følt så stor støtte på en arbeidsplass som jeg fikk av lederen min Irene Mathisen og kollegene på Slumstasjonen. Det var rørende.

– På hvilken måte er du preget av hendelsen i dag?

– I et par uker etterpå så jeg meg alltid over skulderen. Hvis jeg fikk et blikk, ble jeg utrygg og lurte på hva som kom til å skje. Luis og kjæresten satt med ryggen mot hverandre på T-banen for å passe på hverandre. Hvis en person lette etter brillene i vesken sin, var Luis sikker på at vedkommende skulle trekke et våpen, og hadde på et blunk lokalisert nærmeste nødutgang. Han var i konstant beredskap. Slik var det en god stund. Nå går det bedre, men fremdeles kan han drømme at han går på Karl Johan, og så kommer det skudd fra en sidegate. Da våkner han alltid.

– Jeg har den drømmen stadig sjeldnere, heldigvis, men jeg har ennå ikke vært ute på byen om kvelden. Jeg skal nok gjøre det snart, men jeg har bare kjent at det ikke føles riktig å gjøre det ennå.

– Hva tenker du at vi alle kan gjøre for å bekjempe hat mot mennesker med en annen legning?

– Åpenhet er noe av det viktigste, og at man blir godtatt som en del av samfunnet. Er man homofil, er det noe man er, ikke noe man blir. Det gjelder å leve best mulig som den man er. Homofile bør ikke bli sett på som noe rart.

Frelsesarmeen som arbeidsgiver

Som global bevegelse med felles regelverk i 133 land, må Frelsesarmeen i Norge forholde seg til organisasjonens offisielle syn knyttet til soldatskap (uniformert medlem) og offiserskap (menighetsledere). Alle, uansett legning, kan jobbe i Frelsesarmeen, både som sivilt ansatte og offiserer. Alle, uansett legning, kan også bli tilhørigmedlemmer og soldater, men soldater og offiserer må velge ekteskapet som ramme rundt samlivet. Og det offisielle ekteskapssynet til Frelsesarmeen sier at ekteskapet skal bestå av en mann og en kvinne.

– Hvordan opplever du å ha Frelsesarmeen som arbeidsgiver

– Det som nesten er litt komisk, er at jeg kan høre at Frelsesarmeen er imot homofile og lesbiske, mens jeg som er homofil, ikke kjenner meg igjen i det bildet. Noen aktører vil gi penger til Slumstasjonen, men bare om det kommer tydelig fram at de ikke støtter Frelsesarmeens homofilisyn. Da prøver Irene å forklare at de ansatte på Slumstasjonen, og mange i den øvrige Frelsesarmeen i Norge, ikke har noe imot at folk med en annen legning kan bli soldater eller offiserer. Som ansatt på Slumstasjonen, føler jeg virkelig at jeg kan være meg selv. Jeg føler meg ikke noe mindre verdt selv om jeg er homofil.

– Hva tenker du om at Frelsesarmeens offisielle syn på ekteskapet?

– Jeg synes det er diskriminerende. Hvilken legning du har er jo irrelevant i forhold til tro. Man må heller bli anerkjent for at man tror, det bør være nok, så lenge man er en god person. Hvis man er en troende, så tror man ikke mindre på Gud selv om man har en annen legning enn majoriteten.

Bra nok

Luis vokste opp i et land der det er rundt 95 prosent katolikker. Familien gikk i kirken hver søndag. Som liten tenkte han ikke så mye på selve troen, det var felleskapet som var viktig.

– Men likevel har jeg alltid tenkt at det må være mer mellom himmel og jord enn det vi vet om. Jeg tror det er en grunn til at alt eksisterer. Troen har også vært en hjelp til å forstå mer av hvorfor jeg er som jeg er, og den har vært et holdepunkt når livet er vanskelig. Han beskriver hjemlandet som en macho-kultur der det ikke var anerkjent å være homofil.

– Men jeg tenker som så: Hvis det finnes en Gud som elsker menneskene, hvorfor skal han da sende barn til verden for å lide? Det tror jeg virkelig ikke at han vil. Og det finnes jo folk med ulike legninger. Jeg tror Gud er glad i oss alle, og at vi med en annen legning enn majoriteten er som vi er av en grunn. Så er det opp til oss å være tilfreds med den man er. Og bruker vi livet vårt til noe godt, tror jeg det er mer enn godt nok for Gud. Det tok lang tid før han våget å fortelle familien at han var homofil. Han hørte mye negativt snakk om homofile. Det festet seg i ham.

– Jeg visste nok at jeg var homofil helt fra jeg var liten, men på grunn av holdningene rundt meg, snakket jeg ikke om det. Men jeg klamret meg til Gud, og da kjente meg meg alltid god nok. En stund prøvde jeg nok å fortrenge hvem jeg var, men tanker som: «Du er god nok», «Det er bare slik du er», «Hvorfor kan du ikke bare være deg selv», kom alltid tilbake til meg. Til slutt fortalte han søsknene og vennene om legningen sin. De tok det godt imot. Noen av vennene hadde forstått det for lenge siden, og bare ventet på at han skulle fortelle det. Men så skulle han fortelle det til moren. Han var 18 år. Rett før moren skulle reise på besøk til Karibien, skrev han et brev der han fortalte om legningen sin. Han sa at hun ikke måtte åpne det før hun kom fram.

– Jeg var så redd for å såre mamma, for hun betyr alt for meg. Moren reagerte først med sjokk og vantro. Dagen etter at hun hadde lest brevet, ringte hun sønnen og sa at han burde oppsøke hjelp. Luis ser på det som en naturlig reaksjon siden moren ikke ante noe om dette på forhånd, og var oppvokst i en kultur som ikke anerkjente homofile.

– Jeg fortalte henne at jeg ikke var syk, at det bare er slik jeg er. Etter hvert har hun lest seg opp på dette temaet og snakket med andre. Nå er det ikke et problem for henne, smiler Luis. Det er særlig en setning fra moren som har brent seg fast. Han bærer ordene med seg som en dyrebar gave: «Så lenge du er lykkelig, er det bra nok for meg».