Petra er Frelsesarmeen

– Jeg tror vi banker på her, sier Petra Humberset (88), rister vinterslapset av ytterjakka og klemmer bladbunken under armen. Døra går opp, og en eldre kvinne åpner:

– Endelig kommer Krigsropet! Jeg har ventet på deg.

Hver uke ringer Petra på døra hennes, men ikke bare her. I årtier har hun stått utenfor Coop’en i Volda og solgt Frelsesarmeens ukemagasin. Under pandemien har hun lagt om løpet litt og sørget for flere faste kjøpere. Naboen i blokka er en av dem. Hun er spesielt glad i artiklene om levde liv.

– Når jeg leser om mennesker som ikke har hatt det lett, kjenner jeg meg ikke så alene lenger.

Petra vil også være der for henne, gi et øre og noen oppmuntrende ord ispedd sin klukkende latter, eller gå et ærend. Under korona-restriksjonene har den kommunale blokka vært stengt for utenforstående, og mange har kjent seg isolert, men Petra sørger for at folk får et livstegn utenfra.

– Jeg er ikke så flink til å formidle med ord, men jeg vil formidle den Gud jeg tror på gjennom å være positiv og hjelpe til der det trengs. Det er ikke alltid ord virker så godt, men folk ser hva du gjør og hvem du er.

Her kan du lese mer om Krigsropet

Et ord som ble mitt

Frelsessoldaten gjennom 70 år har definitivt satt spor.

– Alle vet hvem Petra er, forteller folk i sunnmørsbygda.

Hun har delt ut matposer til barnefamilier med stram økonomi og levert tørrvarer til folk som ikke har annen husly enn campingvogna.

– Noen synes det er vanskelig å forstå at det finnes mennesker som trenger mat, men slik er det, sier Petra som har snakket de fattiges sak i kommunestyret.

Det var ingen selvfølge at hun skulle bli soldat. Petra hadde tilhørighet i Den norske kirke. Et par venninner fikk henne med på møter i Frelsesarmeen. Hun likte seg godt, men var ikke sikker på om hun ville melde seg inn. Hun måtte sykle 15 kilometer hver vei, og forloveden hennes var ikke så interessert. Petra fortsatte likevel å gå på møter. Hun fikk seg jobb i butikk og hybel inne i Volda, så veien var blitt kortere. I januar 1951 bestemte hun seg, og ble innviet til soldat.

– På hjemveien angret jeg, og tenkte at jeg hadde gjort noe forferdelig galt. Men tilbake på hybelen fant jeg fram Bibelen. Helt på måfå slo jeg opp i Johannes 15,16 og leste: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt der ber om i mitt navn.» Det ordet ble mitt og har holdt meg oppe. Det fulgte meg på opp- og nedturer, og Frelsesarmeen ble min plass.

Petra er opplært til å være trofast.

– Når jeg først har begynt på noe, prøver jeg å gjøre mitt beste. Da skal jeg fullføre det. Selv når helsa skranter.

Etter at hun ødela hånden, kan hun ikke strikke lenger.

– Så hva gjør jeg da? spør soldaten og svarer selv:

– Jeg snakker med folk! Jeg har alltid vært glad i å arbeide og treffe folk. Hvis ingen andre gjør det, så gjør jeg det. Men vi er flere som samarbeider, det er ikke bare jeg, men ofte er det jeg som setter tankene ut i livet.

Ståpåviljen er medfødt, tror Petra.

– Jeg steller, koker og baker brød. Som en hundreåring sa til meg: «Ingen sliter seg ut hvis man arbeider og hviler innimellom».

En å betro seg til

Hun vokste opp med kristne foreldre på en gård i ei lita bygd utenfor Volda. Da krigen brøt ut, var hun åtte år, en spennende tid der de voksne drev illegalt arbeid.

– Hjemme hadde vi det bra. Det var ingen luksus, men vi hadde geiter, sauer og kyr, og rikelig med poteter og korn, oppsummerer hun.

Sju år på den lille bygdeskolen var skolegangen hun fikk, men Petra har senere gått mange kurs. For hun blir fort engasjert, merittlista er lang. Hun ble valgt inn i skolestyret, siden satt hun i kommunestyret for KrF. I hjembygda ledet hun Sanitetslaget i to perioder, og i tolv år var hun jordskifte-meddommer.

– Jeg var den første kvinnen som var meddommer på Sunnmøre, sier hun stolt. Midt oppi alt var hun travel gårdbrukerkone med fire barn, og jobbet i butikk og som renholder.

– Jeg takker mannen min for at engasjementet lot seg kombinere med familielivet. Da han ble kristen, jobbet han også mye på Frelsesarmeen.

Annenhver søndag i 30 år var Petra søndagsskolelærer på hjemstedet.

– Av og til lurte jeg på om noe satt igjen i ungene, men for noen år siden traff jeg en av guttene i et selskap. Han sa til meg: «Husker du søndagsskolen? Jammen var det en god tid!» Det var en oppmuntring. Jeg har trivdes med barn. Når jeg kommer inn et sted, er det alltid ungene og hundene som kommer til meg.

Hun har også tatt i et tak når de har trengt hjelp med barnearbeidet på Frelsesarmeen.

– Hva er det du har ønsket å formidle til barna?

– Troen på Jesus, kommer det kontant.

– Jesus er en realitet for meg. Jeg tror ikke fordi noen har fortalt det, men fordi jeg har prøvd det og ser at det virker. Gud er der hele tiden. Av og til kan det virke som om han er langt unna, men stort sett er han nær. Først og fremst betyr det trygghet. Det er alltid noen jeg kan betro meg til. Jeg lever i det hele tiden: Jeg er ikke alene, han er nær. Det har blitt forsterket etter som årene går.

En Gud som bryr seg om

Petra forteller om øyeblikk der hun har kjent gudsnærværet.

– Jeg kan være ut og plukke bær, eller på vei hjem fra et møte. Så kjenner jeg på et sterkt nærvær. Det er vanskelig å sette ord på, det må erfares. Det kan være som stillhet, men også som musikk. En gang jeg kjørte gjennom en lang tunnel, var det som om bilen ble fylt av vakker musikk. Jeg turte nesten ikke å puste, for jeg var redd det skulle ta slutt. Da følte jeg at Gud var spesielt nær meg.

Petra snakker om hvordan Den hellige ånd, veilederen, har gitt henne retning.

– En gang jeg skurte golvet i korpset, kom jeg plutselig på at en kvinne som var syk, ønsket besøk av Frelsesarmeen. Det bare datt ned i hodet på meg at nå skulle jeg gå til henne. Da jeg kom dit, sa sykepleieren der at pasienten var veldig dårlig. Men da hun hørte at jeg kom, åpnet hun øynene, og vi sang sammen, pratet og leste i Bibelen. En halv time etter at jeg var gått, åndet hun ut. Da var jeg glad for at jeg hadde gått på den innskytelsen.

I vaskejobben på sykehuset fikk hun sterke samtaler med alvorlig syke.

– En mann sa en dag til meg: «Du er heldig, Petra, som har vært med i Frelsesarmeen og gjort så mye. Her ligger jeg og har ikke fått gjort noe». Da lukket jeg døra og satte meg ned ved ham og sa: «Uansett hva jeg gjør, er det ikke det som frelser. Det er det Jesus som har gjort». Jeg tror han tok det til seg, for da han ble bedre, begynte han å gå i Frelsesarmeen.

Det er slike møter som oppmuntrer henne og forteller henne om en Gud som bryr seg om menneskene. Det gjør henne trygg, også når livet butter. For elleve år siden mistet hun mannen sin, savnet kjenner hun hver eneste dag. Petra har selv vært gjennom sykdom. 70 år gammel fikk hun kreft i ansiktet og i hånden.

– Da jeg skulle opereres, tok legen meg i hånden og ba sykepleieren om å vente litt. Da kjente jeg at han ba. Det var så godt. Denne legen gjorde det han kunne og litt til.

Å være den man er

Det gjorde også Petra da det var fare for at Frelsesarmeen i Volda ville bli nedlagt. Da satte fire damer seg ned på festkjøkkenet og la en slagplan.

– Vi fordelte oppgavene oss imellom, og så fortsatte vi. Jeg hadde tatt korrespondansekurs i regnskapsføring, så jeg fikk ansvaret for økonomien. Det gikk, selv om det av og til var vanskelig å få tallene til å gå opp. De fire holdt møter både i Volda og på utposter. Det kunne være utfordrende. En periode var det negativ stemning i korpset, og noen sluttet.

– Den påsken skulle vi ut til en utpost, og vi følte oss slett ikke ovenpå. Men på slutten av møtet der ute reiser det seg en godt voksen mann og begynner å be: «Takk Gud for at noen ville komme og bruke fridagen sin her». Det ble et sånt gudsnærvær, og det var en opplevelse for oss.

Hun stoler på at Gud går med henne, og hviler i at hun er Guds barn. Da hun skulle bli hjemforbundssekretær, altså lede kvinnearbeidet i menigheten, hadde hun kvaler. Men Petra fikk noen beroligende ord fra forgjengeren: «Nå skal du ikke prøve å etterlikne andre, du skal være deg selv». Det hjalp.

– En får ikke ta seg selv så høytidelig, men være den en er. Jeg er ingen helt, jeg er ganske alminnelig.

Det er ikke alle enig i.

– Petra er Frelsesarmeen i Volda, fastslår major Marie Alnes.

88-åringen har hørt benevnelsen før.

– Det er fordi jeg har vært så mye ute med Krigsropet. Er det spørsmål om noe, sier folk: «Ring til Petra, for ho veit det».

Det er korpslederen enig i:

– Hvis vi står fast, kan vi henvende oss til henne. Hun er en flott dame, en som ikke gir seg. Alle er glad i ho Petra. Kommunen har hyllet henne med Frivillighetsprisen.

– Før koronaen satte inn, sa jeg at jeg skulle slutte å selge Krigsropet når jeg ikke klarte å stå på beina. Så fikk jeg vonde knær, men da fikk jeg min egen stol utenfor Coop og kunne fortsette. Både på innpust og utpust tenker jeg Frelsesarmeen.

Folk har passert henne i årevis. Mange har stoppet, kjøpt bladet og takket henne, andre har stilt kritiske spørsmål til troen. Det har ikke alltid vært like lett å komme til orde, men ingen kan ta fra henne erfaringen av en levende Gud. Hver morgen snakker hun en times tid med ham og ber for folk.

– Når jeg ikke greier så mye, kan jeg be. Jeg prøver å lete etter noe positivt alle steder. Jeg gleder meg over hvor godt vi gamle har det. Jeg bor trygt og varmt og får hjelp hvis jeg trenger det. Men jeg vil ikke ha hjelp til vasking, for det er god trim!

Hun måtte derimot ha hjelp til å huske at hun i disse dager har 70-årsjubileum som soldat i Frelsesarmeen.

– Det jeg tenker mest på, er alle de kjekke folkene jeg har blitt kjent med, sier hun og tar på seg allværsjakka igjen. Det er på tide å banke på flere dører, favorittbladet skal fram.