Cathrine Johansen 2behy

Redningen

Cathrine Johansen ruset seg i over ti år. Hun skulle aldri inn i noe A4-liv. Nå synes hun A4 er helt topp, og er ikke i tvil om hva som ble redningen.

• Foto: Kristianne Marøy Tekst: Marit Dehli-Johannesen
Sist oppdatert:

– Jeg er utrolig takknemlig for alle som har støttet meg. Å vite at man aldri står alene i livet, er en god følelse, sier 36-åringen fra Asker.

Cathrine har dekket på bordet og gjort alt klart til ettermiddagens åpning av Stedet i Sandvika, Frelsesarmeens værested i Bærum for folk som ønsker rusfrie aktiviteter. Hver dag kommer det mellom 15 og 25 deltakere innom for å spille teater, synge, trene, være med på skriveverksted, snakke om tro eller spille gatefotball. Her har Cathrine vært miljøarbeider i to år, først som frivillig, det siste året i 60 prosent stilling.

– Jeg trives veldig godt med å jobbe med mennesker. Er det noe folk som har det vanskelig trenger, så er det trygghet og omsorg. Jeg vil være til stede, lytte og dele. Selv etter fem og et halvt år vet hun at det ikke er enkelt å velge en edru tilværelse.

– I perioder får jeg et savn etter rus fordi det er en lettvint måte å komme seg ut av situasjonen på, men jeg kan mye mer i dag og vet at det vil bli et etterslep.

Mer enn ti år med rusavhengighet ødela for mye.

– Starten var uskyldig. Hasj prøvde jeg første gang på et nachspiel da jeg var 18. Sånn er det dessverre i dag: Man røyker gjerne hasj på en fest, en konsert eller et nachspiel.

Hun satte grensen ved hasj og ville ikke teste noe sterkere. Livet var bra. Hun hadde gode venner og jobbet fulltid på et supermarked etter videregående. Så kom det brutale omslaget. På 21-årsdagen ville Cathrine ut på byen og feire med venninnene, men på vei hjem om natten ble hun utsatt for en overfallsvoldtekt. Hun kom seg til voldtektsmottaket, men erfaringen der var en stor påkjenning. Etter flere timer med undersøkelser bestemte hun seg: Dette skal ikke gå utover noe! Hun bet tennene sammen og ville videre. Hjemme var det planlagt familieselskap dagen etter, og Cathrine beholdt masken. Men så kom angsten.

– Den var så ille at jeg ikke klarte å komme meg på toget til jobb. Selvhatet vokste mer og mer. Ganske fort begynte jeg med selvskading, og jeg gruet meg til å sove, for da kom drømmene. Det førte til at hasjrøykingen og selvskadingen eskalerte. Til slutt fungerte jeg ikke i jobben og måtte slutte.

Cathrine står sammen med to andre og forbereder matservering på Stedet Sandvika. Bakker med poteter og annen mat man ikke kan skimte, ses så vidt i forgunnen på bildet. Som miljøarbeider på Stedet Sandvika sørger Cathrine (t.h.) for at alle trives. (Foto: Kristianne Marøy)
Som miljøarbeider på Stedet Sandvika sørger Cathrine (t.h.) for at alle trives. (Foto: Kristianne Marøy)

Et nytt overfall

Hun forsto at hun trengte hjelp og ble med i en samtalegruppe på Dixie Ressurssenter mot voldtekt.

– Der fikk jeg god oppfølging, men skyld- og skamfølelsen klarte jeg ikke å kvitte meg med. Jeg følte hele tiden at jeg kunne gjort noe annerledes.

Et halvt år senere var Cathrine helt nedkjørt. Da hun fikk tilbud om å prøve kokain, var ikke lenger motstandskraften der.

– Kokain ga meg en mer positiv følelse inni meg, og jeg tenkte at jeg var ok. Problemet var bare at det var veldig dyrt og nedturene tunge. Helst ville jeg være oppe hele tiden og slutte å sove.

Men nedturene kom og forsterket selvskadingen og skyldfølelsen. Marerittet som hadde satt seg i kroppen, fortsatte å plage henne.

– Bare de nærmeste venninnene mine fikk vite om voldtekten. Alt var så skambelagt. Jeg ville ikke legge mine byrder på andre, og jeg følte at rusen balanserte følelsene. Først etter flere måneder fikk familien min greie på hva som hadde skjedd.

På samme tid fikk Cathrine tilgang til et langt billigere stoff, amfetamin. Det ga et nytt kick.

– Endelig «fant jeg mening med livet». Jeg fikk en innvendig fred. Til da hadde jeg vært på minussiden, nå kom jeg i vater.

Lykkeopplevelsen var kortvarig, angsten kom tilbake. På denne tiden ble hun utredet og fikk diagnosen ADHD, noe som ga en forklaring på manglende impulskontroll. Rusmisbruket satte imidlertid en stopper for medisinering. Cathrine kjempet for å komme videre. To år etter overfallet ville hun igjen prøve seg i arbeidslivet. På vei til jobbintervjuet fulgte en mann etter henne, og i en undergang kastet han seg over henne.

– Jeg klarte å slå fra meg og slapp unna, men jeg var livredd. Jeg visste jeg trengte hjelp, men jeg ville ha unnagjort intervjuet, noe jeg klarte. Rett etterpå ringte jeg mamma, som kom og hentet meg og ble med til politiet.

Denne gangen ble hun møtt med større forståelse i avhøret. Med hjelp fra Dixie og advokat fikk hun endelig anmeldt begge forholdene, og det ble nye besøk hos politiet. Et lyspunkt var at hun fikk jobben og klarte å holde på den i halvannet år, men rusmisbruket ble tyngre. Under etterforskningen ble hun forelagt en del foto og pekte ut den siste overfallsmannen, men begge sakene ble henlagt.

– Hva gjorde det med deg?

– Jeg var forberedt på at det kunne gå slik. Til slutt fikk jeg voldsoffererstatning. Det var en seier, men pengene forsvant til rus, og jeg var inn og ut av Blakstad psykiatriske sykehus.

Et opphold på en rusinstitusjon ble fatalt. Der rådde et hardt kriminelt miljø, Cathrine begynte på sprøyter og ble kastet ut.

– Med sprøytene ble rusen mer intens, hodet mitt takket for seg og jeg fikk rusrelaterte psykoser.

Hun ble mer og mer suicidal og igjen lagt inn på Blakstad. De neste årene ble en runddans mellom akuttavrusning og psykiatri.

Jeg så ikke for meg et liv uten rus. Hvis jeg skulle leve et A4-liv, måtte jeg ha med rusen. Jeg følte ikke at jeg hørte til noe sted, heller ikke i livet, men jeg hadde ikke mot til å ta livet av meg.
– Cathrine Johansen

Fant plutselig mening

Det var likevel noen som hadde tro på henne. Familien var der som et fast anker, likeså den lokale ruskonsulenten som fulgte henne i ti år. En dag kom hun med et spesielt forslag: «Hvorfor melder du deg ikke på gatefotball?»

– Jeg syntes det hørtes merkelig ut, og tenkte: «Er dette livet?! Får jeg ikke være med normale folk?»

Ruskonsulenten ble med henne på trening med Frelsesarmeens gatefotballlag, og Cathrine erfarte fort at hun kunne glemme fordommene. På gatefotballen var det fokus på målet; å skape positiv vekst i spillernes liv gjennom fysisk aktivitet og sosiale samlinger.

– Ingen brydde seg om bakgrunnen min eller hva jeg jobbet med. Jeg kjente på skam som hadde mistet to jobber og surret bort livet mitt. Men her trengte jeg ikke å være noen annen enn den jeg var. Jeg kunne komme med senkede skuldre og trengte ikke maske. Jeg følte meg hjemme.

Hvis hun ikke dukket opp på trening, var det alltid noen som sendte meldinger.

Cathrine Johansen er på fotballbanen i kampsituasjon for gatefotballen i Sandvika under NM i gatefotball på Kongsvinger i 2018. Hu tar sats for skudd. Det er to andre spillere i  bildet også, en av dem Sandvika-spiller, den andre fra et motstanderlag.
Cathrine Johansen er på fotballbanen i kampsituasjon for gatefotballen i Sandvika under NM i gatefotball på Kongsvinger i 2018. Hu tar sats for skudd. Det er to andre spillere i  bildet også, en av dem Sandvika-spiller, den andre fra et motstanderlag.
– Gatefotballen har vært redningen min, veien ut av et destruktivt liv, sier Cathrine Johansen. Denne sesongen er hun assisterende landslagstrener før VM i gatefotball. Under NM i gatefotball på Kongsvinger i 2018 fikk Cathrine en god prat med statsminister Erna Solberg. (Foto: Mette Randem)

– Det betydde mye at jeg var savnet. Gatefotballen ga plutselig mening. To ganger i uka måtte jeg møte opp nykter, og det gjorde at jeg holdt meg rusfri hele dagen.

På samme tid fikk hun arbeidstrening og mer struktur på livet. Våren 2014 var det NM i gatefotball i Oslo. Her hilste Cathrine på landslagssjefen i gatefotball, Rune Isegran fra Frelsesarmeen. Hun viste talent i ballbingen og ble tatt ut som mulig kandidat til VM i Chile samme høst. Kravet var at hun klarte å holde seg rusfri.

– Jeg tenkte at jeg ville telle ned til jeg kunne ruse meg igjen. Fortsatt brukte jeg hasj daglig og amfetamin i helgene, så jeg måtte slutte brått for å holde kontrakten med landslaget.

Samlingene og det høye aktivitetsnivået dempet rustrangen, og Cathrine fikk landslagstrøye.

– Det ble en sommer uten rus. Jeg slet meg ut fysisk, og jeg mestret søvnen bedre.

VM i Chile er noe av det sterkeste jeg har vært med på. Jeg kjente på hele følelsesregisteret, men måtte lære å takle følelsene uten rus. En dag alt gikk rett vest og jeg ikke fikk til noe, fikk jeg rom til å være i den negative boblen. At jeg klarte å komme tilbake til «normalen», var en stor seier. Jeg oppdaget at det gikk an å stå i det, kjenne at det ikke var farlig og vite at det kom til å gå over, smiler hun.

Det var heller ikke lett å takle positive oppturer: – Følelser var noe jeg mislikte sterkt. Jeg var livredd den enorme gleden, for da forventet jeg å få en nedtur.

Hun kom seg likevel ikke forbi gleden. Turen, samholdet og relasjonene satte seg dypt i henne.

– Vi ble som en familie. Jeg fikk venner fra flere land, venner som jeg fortsatt har i dag.

Gatefotballspiller og -trener Cathrine Johansen står foran en grønn dør. Hun har blondt, langt hår og smiler mens hun ser inn kameraet. Hun har på seg en knall oransje dunjakke.
– Jeg takker Frelsesarmeen for alle opplevelsene jeg har fått være med på, sier Cathrine Johansen. Hun har vært med på VM i gatefotball i Chile og gått til toppen av Kilimanjaro sammen med andre som vil ha et rusfritt liv. (Foto: Kristianne Marøy)

Ikke gi opp

Tilbake i Norge startet hun på voksenopplæring for å utdanne seg til helsefagarbeider. Arbeidstrening på sykehjem ga fast jobb. Omsider var hun klar for å ta fatt i de vonde opplevelsene og begynte i traumebehandling.

– Det gikk egentlig ganske bra, men en del brikker var fortsatt ikke på plass. Jeg måtte lære helt på nytt hvordan det var å være voksen. Det vanskeligste for meg var å føre en vanlig samtale. Det eneste jeg kunne snakke om, var rus. Jeg følte jeg hadde ligget i koma i ti år og var ikke oppdatert, men jeg opplevde mestring på jobb og på trening. Både gatefotballen i Asker og Frelsesarmeens gatefotball i Oslo ble en stor del av livet mitt.

For tre år siden fikk hun tilbud fra Frelsesarmeen om å gå til toppen av Kilimanjaro sammen med andre som ville bort fra rus.

– Jeg nådde toppen, det ga en enorm mestringsfølelse! Jeg har veldig sans for Frelsesarmeens rusomsorg som velger grensesprengende prosjekter. De kan ikke redde alle, men noen. Gatefotballen har vært redningen min, veien ut av et destruktivt liv. Jeg fikk tilhørighet til et miljø der det er stor takhøyde for å være litt annerledes. Alle er vi jo annerledes.

Sportsgleden gjorde at hun tok initiativet til å starte eget damelag i Bærum som hun nå leder.

– Jeg blir kjent med så vanvittig fine folk! For meg er det viktigst at jentene har det bra, ikke at vi er best.

Noen har oppdaget lederegenskapene hennes. Nylig fikk Cathrine en oppgave hun bare hadde drømt om.

– Det er vanvittig stort å ha blitt spurt om å være med som assisterende trener for damelandslaget i årets stab. Det er noe jeg aldri hadde trodd kom til å skje, sier Cathrine og gjør seg klar til sommerens Gatefotball-NM i Kragerø og VM i Finland.

36-åringen har valgt åpenhet. Under et NM i gatefotball delte hun historien sin med statsminister Erna Solberg fulgt av et stort pressekorps. Før det fikk sjefen på sykehjemmet og kollegene del i hvorfor hun hadde store hull i CV-en. Å snakke fritt om fortiden, gjør henne mer avslappet.

– Familien min har støttet meg i å være åpen, men jeg har fortsatt vondt inni meg når jeg tenker på hva jeg lot dem gjennomgå. De kjørte jo rundt, lette etter meg og var der når jeg lå på overvåkningen etter selvmordsforsøk. Nå gleder de seg over at jeg er der jeg er.

– Hva gjør du hvis du har en dårlig dag?

– Jeg vet at jeg kan ringe søsteren min uansett. Familien min er der, de kjenner til tankekjøret mitt. Det er bare å ta en telefon til noen som kan få meg over på bedre tanker. Men det kan være en kamp. Hvis jeg er dausliten, går tankene fort dit at jeg er udugelig, men familie, gode venner, kolleger og dyktige folk i hjelpeapparatet er gull verdt. Gatefotballen gjør at jeg er fysisk aktiv. Jeg trenger å få utløp for indre uro. Jeg skal fortsette den veien jeg er på og ikke gi opp.

– Er det noe folk som har det vanskelig trenger, så er det trygghet og omsorg. Jeg vil være til stede, lytte og dele.
– Cathrine Johansen, miljøarbeider på Stedet Sandvika

Cathrine har fått bearbeidet de traumatiske erfaringene, men vet hun er sårbar.

– Jeg har arr som kan blusse opp, men nå vet jeg hvor det kommer fra. Psykisk har jeg aldri hatt det bedre. Før trodde jeg alle hadde det supert, at det var bare jeg som slet. Nå har jeg fått innsikt i hva som er reelt.

Hun smiler bredt:

– Jeg føler jeg har fått det livet jeg fnøs av da jeg ruset meg. Et A4-liv var det siste jeg skulle ha. Nå sier jeg det omvendte: Det er trygt og godt med rammer og struktur. Før visste jeg ikke når lørdagen kom. Nå er det hyggelig å glede seg til helgen.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER