Revet ned og bygget opp

Vi hadde ventet oss en høylytt og pratsom dame. De skriftlige meldingene oste av energi og glede. Men 42-åringen møter oss med høye skulde og litt engstelige øyne. Har hun ombestemt seg?

– Menneskefrykt, sier Maija stille, men ettertrykkelig.

– Jeg har slitt med menneskefrykt i mange år. Det er egentlig et mirakel at jeg tør dette. Og det er Gud som skal ha fokus, Gud og gode mennesker som er blitt mine venner.

Historien hennes handler om relasjoner. Om en dårlig relasjon som ødela ei ung jentes liv, og om gode relasjoner som bygde det opp igjen. Hun tar oss først med til Ventspils i Latvia og til sin lille, kjærlighetsfulle familie. Det var en 11 år eldre søster, mor, far og den viltre attpåklatten. Hun ville gjerne ligne storesøsteren sin, selv om hun ikke helt fikk det til.

– Jeg ble hysjet mye på gjennom barndommen, forteller Maija med et lite smil. Og så et smil til. Hun smiler mye når hun forteller om familien og hjembyen sin. Hun har tatt med en stor kalender med vakre bilder fra Ventspils.

Barndommen ble en fin tid med mye lek og mye idrett. Mer enn noe annet ville Maija spille fotball, men det var ikke for jenter, så det ble tennis og basketball. Dette var Sovjet-tiden, og Maija har senere fått vite at de voksne var med i en hemmelig huskirke. Så snart Latvia ble selvstendig fra Sovjetunionen, ble hun sendt til søndagsskolen. Jesus-historiene fascinerte jentungen og skulle vise seg å bli en ballast når dagene ble mørke.

Ville ut og oppleve verden

Unge, aktive og glade Maija var en dagdrømmer.

– Jeg kunne drømme i timevis, og jeg gjør det fremdeles, ler hun.

– Jeg gjorde det likevel godt på skolen, men ikke i realfagene. Det var med nød og neppe at jeg sto i matematikk, og dermed ble vitnemålet helt på grensen til å komme inn på høyskoler og universitet. Maija valgte å reise til Sverige som au pair. Dette trivdes hun så godt med at hun bestemte seg for å bli barnehagelærer. Hun besto inntaksprøven og fikk tatt den fem år lange utdanningen i Latvia. Så gikk veien tilbake til Sverige i 2005. Hun var en ung, velutdannet kvinne med stor trang til selvstendighet og til å oppleve verden. Familien tryglet henne om å bli, men utferdstrangen var for sterk for den reiseglade og språkmektige Maija. I tillegg til morsmålet behersket hun engelsk, russisk, svensk og en del tysk. Og i dag forteller hun historien på et glimrende godt norsk. Hvordan kunne denne sterke og livsglade barnehagelæreren ende opp som alkoholiker og psykiatrisk pasient? For det var slik det skulle gå.

Les mer om Krigsropet her

Kontrollert og mishandlet

Maija begynner på den triste historien. Hun gjør det lavmælt og rolig, tar bare noen pauser når det blir litt tykt i halsen.

– Jeg forelsket meg i en kjekk mann som bodde i samme borettslag som meg. Vi ble kjent via naboer, og jeg merket til å begynne med ikke at noe var galt. Men etter hvert begynte han å kontrollere meg. Jeg måtte slutte i koret jeg var med i, og alltid komme rett hjem fra jobb. Ble jeg forsinket, kunne det ligge 40 ubesvarte anrop på mobilen. Så kom det første slaget. Jeg hadde aldri blitt slått av noen i hele mitt liv. Det kom som et sjokk. Det å komme seg ut av et destruktivt forhold med psykisk og fysisk mishandling, er vanskeligere enn man skulle tro. Mange blir sittende fast i årevis. For Maija gjorde det ikke saken lettere at hun hadde begynt å døyve det vonde med å drikke.

– Det var ikke bare dette forholdet som gjorde at jeg tydde til alkohol, forklarer hun.

– Jeg var ensom. Egentlig hadde jeg ikke noe nettverk, og de jeg trodde var mine venner, var de jeg møtte på puben over noen øl. Jeg visste ikke hva ekte vennskap var, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få venner. Jeg hadde hele livet gjort hva jeg kunne for å passe inn. Nå hadde jeg råd til alkohol, og nå var alkoholen tilgjengelig. Hjemme i Latvia begynner foreldrene å bli bekymret for henne. De merket at samtalene og meldingene ble kortere og kortere: «Jeg har det bra. Ingen nyheter.». Men de hadde ingen anelse om at minstejenta deres var på selvmordets rand.

Avslørt av blodprøvene

En dag våkner Maija på sykehuset. På arbeidsplassen hadde de begynt å forstå at hun hadde problemer. Da hun forsvant fra jobben og familien ikke fikk kontakt, ble politiet koblet inn, og hun ble funnet. Prøvene de tok på sykehuset, viste for høye leververdier, og de spurte henne rett ut:
«Har du problemer med alkohol?» Det ble første gang hun innrømmet dette for noen, og derfra bar det videre til et rehabiliteringssenter for kvinner.

At denne triste historien skal få en god slutt, er ingen hemmelighet. Vi møter Maija på Frelsesarmeen i Sandvika, hvor hun er flere ganger i uka. På Stedet med stor S har hun funnet både vennskap, trosfellesskap, aktiviteter og et sted å bidra med sine evner og gaver. Nylig var det hun som holdt andakten på søndagens gudstjeneste. Men veien fra Lund i Sverige til Sandvika i Norge gikk ikke langs en firefelts motorvei. Den har vært fylt med humper og motbakker.

– Jeg skjønte at jeg ikke kunne dra tilbake dit hvor denne mannen bodde og der hvor jeg hadde drukket og ruset meg. Dermed søkte jeg jobber i flere land. England sto øverst på lista, og jeg må innrømme at Norge sto aller nederst. Maija ler i dag, men hun gråt og ringte til moren sin da hun hadde fått jobb i Norge. «Gi det en sjanse», sa moren. «Du vet at du alltid er velkommen hjem.» I dag gleder Maija seg over at moren rakk å se at det gikk bra med datteren før hun døde.

En gruppe glade mennesker

Vel på plass i Bærum, fant Maija fram til en engelskspråklig AA-gruppe, anonyme alkoholikere. Den var i den amerikansklutherske kirken i Oslo, og der begynte hun også i kor. Det har alltid vært et kor i Maijas liv. Hun elsker å synge.

– Men det var tøft å gå i den AA-gruppa, sukker hun.

– Hver gang måtte jeg si: «Jeg heter Maija, og jeg er alkoholiker.» Jeg kjente at jeg ble deprimert av det. En dag fikk jeg se en annen gruppe mennesker som gikk til et annet rom. De så glade ut, og de skulle på bønnemøte. «Jeg vil ha det de har», sa jeg til meg selv, og så gikk jeg rett og slett over til den andre gruppa og spurte om jeg kunne få være med. At bønn hjelper, er Maija sikker på.

– Jeg ble forandret. Jeg ble lettere, og jeg ble gladere. Jeg forsto at Gud hadde holdt meg i sin håndflate hele tiden. Mine venner i kirken ga meg gode råd om hvor i Bibelen jeg kunne lese, og de vennene har jeg fremdeles.

Og så levde hun lykkelig alle sine dager? Å nei, livet er ikke et eventyr, og avhengighet er ikke et troll som sprekker i sollyset.

– Avhengigheten forsvant ikke, sier Maija.

– Det er en makt som er større enn deg, og som drar og drar i deg til du ikke klarer å stå imot.

Sport, teater og kjærlighet Maija tar en liten pause igjen, mens øynene fylles av tårer.

– Jeg kan se et mønster når jeg ser tilbake på det. Jeg kom inn i mørke perioder hvor jeg hatet meg selv. Da kom selvmordstankene tilbake. Hun ble innlagt på Blakstad psykiatriske sykehus flere ganger og forteller at hun fikk god hjelp. Noe annet som også hjalp henne, var å få jobbe med demente på et sykehjem.

– Det fylte dagene og tankene mine, og det var godt å være en av de «friske» som kunne hjelpe. Jeg tok utdanning som helsefagarbeider mens jeg jobbet der, forteller hun, med tårene tørket og smilet tilbake. Den humpete veien tok også en sving innom Storstua, et kristent omsorgssenter hvor Maija kunne bo trygt i to år og få mer arbeidstrening. Så er vi endelig kommet fram til dags dato, her vi sitter på Frelsesarmeen med en frisk og glad kvinne som har vært edru i to år. Hun har vært keeper på landslaget i gatefotball, i regi av Frelsesarmeens rusomsorg, og spiller fortsatt på laget til Sandvika FA. Hun er med i teatergruppa på Stedet, en aktivitet hun gleder seg til hver uke. Hun har også deltatt i en skrivegruppe, og det var der hun ble utfordret til å skrive en tekst som har betydd mye for henne selv og for andre.

– Vil du at jeg skal lese for deg? Maija forteller om hvordan hun dro hjem og begynte på skriveoppgaven hun hadde fått. Ordene bare rant og rant ut helt til hun var helt tom.

– Det var så godt!
På torsdager drar Maija rett til teatergruppa, og hun vil ikke gå glipp av det for noe.

– Der er det så mange forskjellige gaver som kommer fram. Noen kan synge, noen kan spille, noen kan skrive, og alle er vi vant til å spille teater i livet, ler Maija selvironisk. Hun vifter teatralsk med hendene, og da får vi se det som nesten får dette intervjuet til å slutte som et eventyr. For på ringfingeren glitrer det i gull.

– Andris fridde på nyttårsaften, sier Maija og prøver ikke å skjule forelskelsen og gleden over å våge å stole på en mann igjen, en snekker fra Latvia som bor i Norge.

– Han vet om min historie, og han er en tålmodig, god og omsorgsfull mann. Jeg er så takknemlig for alle gode mennesker som har kommet i min vei. Og jeg er så takknemlig til Gud som trøster meg og styrker meg hver dag.