Siggi og Lou

– Jeg ble kristen under finanskrisen på Island, begynner Siggi.

– Det var en tøff tid. Jeg mistet alt, penger, jobb og leilighet, og jeg ble skilt. Det ble til at jeg isolerte meg og hadde det dårlig på alle måter.

Det var krisetid for mange av vennene hans også, men de hadde familie og et rede å lande i. Det hadde ikke Siggi.

Les mer om Krigsropet her

– Jeg hadde vokst opp med faren min som døde da jeg var 14, så jeg var helt alene. I denne livskrisen begynte jeg å spørre Gud om hjelp. Siggi klarte etter hvert å få seg en jobb som taxisjåfør. Han beskriver hvordan han satt alene i bilen, håpløs og ensom og sa: «Gud, hvis du er der ... Jeg trenger en forandring, jeg kan ikke ha det sånn mer, jeg vil ikke leve mer.»

– Og da fikk du svar?

– Nei. Siggi kaster seg bakover i stolen og ler hjertelig.

Riktig så enkelt skulle det ikke bli. Han fikk ikke noe svar der og da. Men han tok kontakt med en venn som var kristen, og hun ville komme og ta ham med på et kristent møte.

Kurskvelder ga mersmak

– Da hun kom, turte jeg egentlig ikke å være med. Men hun sa at når hun hadde kommet ens ærend for å hente meg, så fikk jeg jammen bli med. Hun fikk meg til å love å delta tre ganger på et Alpha-kurs før jeg ga opp. Men etter tre ganger på dette kurset om kristen tro, begynte det å bli interessant.

Mens Siggi forteller, er Lou en aktiv lytter som nikker og bekrefter en fortelling hun kjenner godt. Hun vet at det ennå er noen år til hun kommer inn i historien hans. Hun er hjemme i Sveits og drømmer om å komme til Island, mens Siggi gjennomgår alt dette i Reykjavik.

– Gud kom fort og sterkt inn i livet mitt på denne tiden, fortsetter Siggi og har slått over fra et helt brukbart norsk til engelsk som fremdeles føles litt enklere å uttrykke seg på.

– Det skjedde så mange gode ting. Ved å være nær Gud, be og gå inn i den kristne troen, kom jeg ut av depresjonen. Jeg klarte å få eget taxi-løyve, noe som var veldig vanskelig på Island i denne tiden. Jeg ble min egen sjef, kjøpte bil og bygde meg opp på alle måter.

Å komme tilbake i arbeid betydde så mye for Siggi. Det å være hardtarbeidende hadde vært en vesentlig del av hans identitet siden han var tenåring og på mange måter måtte klare seg selv. Nå når alle piler pekte oppover og livet smilte igjen, jobbet han sent og tidlig helt til det gikk på helsa løs. Det ble en ny, tung tid som utbrent, men det var også dette som ble starten på det gode liv sammen med Lou.

– Jeg kaller oss «the beauty and the beast», smiler han med et skøyeraktig blikk mot Lou som han møtte da han flyttet til Akureyri for å forandre livssituasjonen sin.

Fikk hjelp med selvbildet

11 år etter at Siggi startet sin turbulente oppvekst, kom Lou til verden i en veletablert familie i en liten by i Sveits. Begge foreldrene og mange andre i familien var soldater i Frelsesarmeen. Hun var det tredje barnet i en søskenflokk på fire og opplevde en beskyttet og fin barndom.

– Jeg bestemte meg som åtteåring for å gi livet mitt til Jesus, sier hun enkelt.

– Med min bakgrunn ble ikke dette en stor forandring i livet. Men da jeg kom i tenårene, ble det ekstra godt for meg å ha en Gud å stole på. Da opplevde jeg å bli mobbet på skolen. De sa at jeg var stygg.

Marie-Louise var skoleflink, og hun hadde et godt miljø på Frelsesarmeen. Dette hjalp henne til å beholde en viss selvtillit, selv om den vedvarende mobbingen ødela mye av ungdomstiden for henne. Hun studerte og ble logoped.

– Jeg husker at selvbildet mitt ble helbredet da jeg var mellom 25 og 28 år, forteller hun og får det til å høres ut som en gammel historie selv om hun bare er 32.

– Jeg trodde aldri at jeg kunne klare å bli glad i meg selv. Da kom det en tanke til meg, og jeg tror den var fra Jesus: Still deg foran speilet og si: «Jeg er vakker».

Lou forteller at det tok lang tid før hun kunne gjøre noe sånt. Men en dag tok hun motet til seg og begynte den helbredende prosessen med å se seg selv i speilet og finne det vakre. I dag klarer hun å ta imot komplementet fra Siggi når han kaller henne «the beauty» og sier fine ting til henne. Med et nytt og bedre selvbilde ville Lou ut i verden, og aller helst til Island som hun hadde drømt om lenge. Hun ville oppleve det spesielle landskapet uten trær – nordlyset, geysirene og fjellene som stuper ned i havet. Hun fikk et tilbud om å delta i Dynamo, et ungdomsteam i Frelsesarmeen. Det viste seg at dette skulle være i Akureyri på Island, og da ble det lett for henne å si ja. Drømmen om Island ble virkelig. Det ble også drømmen om en kjæreste. For der var Siggi.

Utfyller hverandre godt

De har ett års fartstid som ektepar, og det året ble tilbrakt i Harstad for å lære norsk. Et høyst vellykket prosjekt, kan vi konstatere.

– Lou er så språkmektig, skryter Siggi.

– Hun kan snakke fransk, tysk, engelsk, norsk og islandsk.

– Jeg forstår i hvert fall islandsk, korrigerer Lou forsiktig. Men hun bekrefter at hun er glad i språk og veldig interessert i dialekter. Hun skulle gjerne behersket en nordnorsk dialekt.

Ønsket om nordnorsk kan fort bli virkeliggjort. Det å bli offiserer i Frelsesarmeen innebærer for de to å gå inn i et forflytningssystem. De vil gjerne være en stund i Norge før de eventuelt kommer tilbake til Island. De har nettopp hatt praksis i Ålesund, og de suger til seg av ideer fra Frelsesarmeen i Norge som er stor, mangfoldig og kreativ, slik de ser det.

– Egentlig kan ikke tiden på skolen gå fort nok for oss, ler Lou.

– Vi har så mange ideer. Kan vi ikke bare begynne i morgen?

Siggi og Lou veksler blikk og er likevel enige om en ting: De har mye å lære både om Frelsesarmeen og om hverandre. De vil utnytte ulikhetene sine i tjenesten som offiserer. De vil utfylle hverandre.

– Jeg liker å planlegge, sier Lou.

– Jeg er disiplinert og organisert, og jeg liker å lese og skrive. Jeg har lest Bibelen fra perm til perm seks-sju ganger. Når jeg skal holde en tale, liker jeg å skrive alt jeg skal si. Men jeg må øve meg mer på å frigjøre meg fra manus så jeg ikke blir stående å lese.

– Jeg er helt annerledes, ler Siggi.

– Jeg fungerer godt i kaos og stress. Det er lett for meg å snakke med alle slags mennesker, og jeg liker å hjelpe folk. Egentlig er jeg en selgertype. Jeg kunne selge is til inuitter og sand i Sahara.

De to entusiastene utdanner seg i en verdensomspennende kirke som trenger alle egenskapene som de to har til sammen. Språkmektige og idérike offiserer er det behov for både her og der. Og om ikke Siggi skal trenge å selge sand i Sahara, så er det Frelsesarmé-aktiviteter i diverse land rundt ørkenen. Frelsesarmé-verdenen ligger for deres føtter – og alt kan skje. ▪