Skaper den gode dagen

– Har fingra dine daua, Roger? spør arbeidsveileder John Børre.

Roger tar av seg hansken og rekker fram hånda. Fire fingre er røde av frost, mens pekefingeren har fått en farlig hvitfarge. Da er det bare én ting å gjøre; få tint opp «likfingeren». Han rusler bort til bilen og hopper inn. Der får varmeapparatet gjøre sitt mens produksjonen ute fortsetter. Ved-Jobben på Lillehammer hjelper tidligere eller aktive rusavhengige til å holde seg rusfrie.

– Her får jeg brukt tiden og gjort noe som tjener Frelsesarmeen. Det er morsommere å hjelpe andre enn seg selv, roper Øyvind gjennom maskinduren.

Han vet at timene med kapping, stabling og lemping vil hjelpe noen som fryser. Når det er tid for julehjelp, deles vedsekker ut til folk som sliter med økonomien. Ellers selges det meste og blir en viktig inntektskilde for Frelsesarmeen.

Les mer om Krigsropet her

– En god dag på Ved-Jobben er bra samarbeid og at vi blir kvitt veden. Vi klarer å rydde bordet på en dag, sier Øyvind stolt.

Kløyvemaskinen tar unna en hel stokk på fem minutter, da gjelder det å holde følge. 35-åringen sjekker tømmerstablene som ligger klar på hengeren. Når den bunnfrosne stokken er kappet opp, løfter han de tunge stubbene videre og mater kløyveren. Han kaster et blikk etter vedtrærne som krabber oppover båndet til de bikker og havner på det store arbeidsbordet. Der står tre karer klar med oransje nettingposer. Å snakke er umulig. Sagbladet har for lengst brutt roen i den vinterstille skogen. Men dette trives de med, en kjerne på seks til ti menn. Et par ganger i uka krabber de inn i bilene og durer oppover Nordseterveien.

Får livskvalitet

Øyvind henter seg en kaffekopp. Tommy (37) letter på øreklokkene og rusler bort til kameraten. Det gjør godt med en liten pause i sjauingen.

– Det beste med Jobben er det sosiale. Her er det varm, god stemning. Bonusen er at vi kan røre på oss, sier gutta.

Å jobbe med ved krever litt av kroppen.

– Hvis en er utrent, er dette bra trening. Du kjenner det dagen etter i armene, skuldrene og ryggen. Når du kjenner forskjellen, har du gjort en viktig jobb.

Rundt dem står grantrærne snøtunge, og kvikksølvet ligger rundt null. En god temperatur, da er det lettere å gå løs på trailerlasset med tømmer utenfor blikklageret. Vedproduksjon tar sin tid, men deltakerne gir seg ikke. Jobben er likevel mer enn fysisk innsats.

– Jeg har fått tilbake gode rutiner. Jeg har hatt dårlige dager og slitt psykisk, så det har ikke alltid vært like lett å stå opp om morgenen, men hit gleder jeg meg til å gå, smiler Tommy.

Øyvind har oppdaget noe viktig: – Jeg forstår at jeg faktisk kan jobbe og får bevist det for meg selv.

– Ja, du kan hvis du vil. Jobben er fin mental trening, mener Tommy.

De skryter av lederne sine, Egil og John Børre.

– De er blitt kompiser. Har du vondt i foten, stiller de opp. Eller de er flyttehjelp for oss. Vi deltakerne er heldige, vi får noen frynsegoder, ler Øyvind.

Han har vært fast inventar på Jobben siden 2013, og for noen år siden fikk han med seg Tommy. Veteranene har vokst på disse årene, de ser hvordan Jobben hjelper både dem og andre videre.

– Folk blir sterkere av å komme hit. Vi drar i samme retning. Her skryter vi av hverandre og trøster hvis noen har det kjipt. Vi ser at folk har fått bedre livskvalitet, de vokser mentalt og våger å åpne seg. Etter hvert tør de å si sin mening og delta i samtalen, forteller de.

Et ordentlig stykke arbeid

Dagen har startet med en solid frokost på Frelsesarmeen. Fra klokka ni rusler rundt 20 kvinner og menn inn, tar seg en kopp kaffe og smører seg et par skiver. Klokka ti fordeles oppgavene. Noen stimer ned i kjelleren for å jobbe med kreative ting, andre drar til snekkerverkstedet eller i sykkelreppen i bakgården – eller de setter seg i bilene for å ta seg av vedproduksjonen. I ruskevær og sprengkulde frister ikke bunnfrosne kubber. Da kjører de heller bort søppel, tar seg av et flyttelass, eller måker snø.

– Det hele kommer an på været og temperaturen. Vi prøver å unngå at folk mistrives. Det fantastiske, er at Jobben er byråkratifri. Vi slipper journalføring og kan bare hive oss rundt hvis det oppstår et behov, sier arbeidsveileder John Børre Bjørnsrud.

Å opparbeide gode rutiner er en del av målet for Jobben, som satser på tilhørighet, meningsfylte dager og muligheter for å komme seg ut av rus. Da gjør det godt å være i et fellesskap.

– Mandatet vårt er å skape en god dag. Vi har ingen ambisjoner om at folk skal bli rusfri, men vi føler det hjelper, at vi bidrar i den retningen, sier John Børre og kikker bort på gjengen som rutinert lemper tunge sekker opp på skulderen og bærer bort veden til tørking.

– For mange føles vedproduksjonen som et ordentlig stykke arbeid. Det genererer penger til driften vår og gjør noe med selvbildet. Folk blir stoltere, rettere i ryggen.

I fjor gikk salget raskt. 1600 sekstilitere ble borte på rekordtid. Lillehamringene har for lengst satt seg på venteliste til neste års levering. Stigende strømpriser og høyere prisnivå har ført til økende etterspørsel etter ved fra Frelsesarmeen.

Men først skal deltakerne ha det gøy. Vetle er ferdig med å slå floke og klar for å avreagere. Han klemmer en håndfull kram masse og pælmer en snøball mot veggen. John Børre supplerer, det drønner gjennom skogen.

– Mest av alt har vi mye tullprat. Det gjør ikke så mye om vi ikke får gjort all verden. Hele greia dreier seg om å ha en ålreit dag.

På vei mot rusfritt liv

Frelsesarmeens Jobben er populær, flere av deltakerne er trofaste og møter opp hver dag.

– Mange prøver å gjøre noe med ruslivet sitt. De snakker om å skaffe seg en behandlingsplass. Flere er blitt helt nyktre og begynt på en ny del av livet. For andre er det en begynnelse. De greier å gjøre en ønsket endring og ruser seg mindre. De får et mer strukturert liv og begynner å ta tak i tingene som ligger bak. Rus er jo et symptom for noe bakenforliggende, at man ikke har det så greit, mener John Børre.

Han ønsker å være der for folk, men Ved-Jobben innbyr ikke til den dype samtalen.

– Det er bråkete, det blir lite rom for prat. Jeg er sosionom og liker å ha muligheten til å snakke sammen mens vi gjør en jobb. Derfor prøver vi også å gjøre andre ting så vi ikke blir stående i motordur og diesellukt hele dagen.

Han og Egil Nørsteng har begge fire års fartstid som arbeidsveiledere, og har ingen planer om å gi seg.

– Det er trivelig å se at folk får det bedre. Det er mitt «kall» å prøve å hjelpe folk til å hjelpe seg selv. Jeg innbiller meg ikke at jeg klarer det, men deltakerne greier å gjøre den jobben hvis de blir sett på som mennesker. Blir de behandlet på en ok måte, klarer de også å se på seg selv på en ålreit måte. Da tar de det ansvaret.

Folk blir sterkere av å komme hit til Jobben. Vi drar i samme retning. Her skryter vi av hverandre og trøster hvis noen har det kjipt, sier (fra v.) Vetle, Roger og Tommy.

Ha noe å gå til

Det har Tommy og Øyvind gjort. Men akkurat nå står Tommy og småtripper. Stillongsen ble hjemme i dag. Det var ingen god idé. Egentlig trives han bedre med å lage lunsj på kjøkkenet, men han blir også med ut i marka:

– Jeg kan bli lei av et varmt kjøkken. Likevel vil jeg ikke påstå at jeg liker å drive med ved, men det er morsomt å produsere. Det er nok stokker, så vi blir aldri ferdig. Hovedmålet mitt er å få fagbrev som kokk og fast jobb. På Jobben har jeg fått lang praksis, så Frelsesarmeen har hjulpet meg videre.

Øyvind fyrer opp en røyk.

– Vi to er den dynamiske duo, fleiper han.

De har kjent hverandre i 15 år og gått i samme klasse på videregående med tegning, form og design. På Jobben er de sammen både på kjøkkenet og på sjauejobber.

– Jeg liker flytting. Da får jeg brukt kroppen enda mer, sier Øyvind og gleder seg til neste oppgave; hente to senger og en komfyr.

– Når vi flytter for folk, og til og med monterer sofaen deres, blir de så glade.

Han trives også i skogen.

– Ved er helt greit. Vi får være ute, og vi får lov til å ta pauser. Det jeg liker best, er så se at vi har gjort noe i løpet av en dag. Her må alle samarbeide, alle vet hva de skal gjøre, de finner sin plass.

Deltakerne har fått sponset varme klær, men det er ikke alltid utstyret matcher kuldegradene. Kløyvemaskinen trives heller ikke med bunnfrossent treverk. Da blir sagtennene fort slitt.

En gang røk kjedet på motorsagen to ganger. Da ble det mye venting på gutta.

– Da tvinnet vi tomler, og det ble mye rydding og stabling.

Men det er også en del av pakka. Gulroten er den varme lunsjen som venter nede på Frelsesarmeen.

– Hva er en god dag på Jobben?

– Det er det vi har på Jobben. Her har vi godt humør. For meg er det når alle har hatt en bra kommunikasjon, sier Tommy.

– Og kan gå med et smil hjem. Og det gjør vi ofte, understreker Øyvind.

– Motiverer Jobben dere til å leve rusfritt?

– Det har blitt naturlig for oss å henge sammen etter jobb. Det har fått oss til å holde oss unna andre miljøer. Vi blir heller en gjeng her.

– Jobben gir oss smaken på den naturlige rusen – gleden, smiler Øyvind.

Tommy nikker: – Det er godt å vite at vi har noe å kunne gå til. Ellers kunne vi blitt sofaslitere. Jeg er veldig glad for å ha noe å stå opp til.