Skaperverket Cafe 8127

Skaper trygghet og glede

Skaperverket kafé i Tønsberg har blitt «the place to be» om man vi ha kvalitetsmat laget av kvalitetsfolk. Arbeidsjernet Marianne Nybo med team, gjør det de kan for at alle som kommer innom skal føle seg velkomne og sett.

• Foto: Emmaline Sophie Hekneby / Tekst: Emmaline Sophie Hekneby / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 21, 2022.
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Inne på Skaperverket kafé høres lyden av småprat fra alle kanter. Stemningen er varm, tonen rolig og det lukter nytraktet kaffe.

– Velkommen! Den blide stemmen kommer fra kjøkkenet.

Marianne Nybo, avdelingsleder på Skaperverket, står og ruller ut en kjempestor deig.

– Jeg kom på at vi må jo lage solskinnsboller, smiler hun.

Kafeen er tilknyttet Frelsesarmeens nærmiljøkirke i Tønsberg. De flyttet nylig til gågata som binder brygga og torvet sammen, noe som gjør at enda flere nå kan finne veien til det allerede populære spisestedet. Det er laget hyggelige sittegrupper over hele rommet, med fargerike vintagemøbler. Det er tepper på gulvet, bilder av bibelvers på veggen og bokhyller fylt med lesestoff. Man får følelsen av å komme hjem til noen. En dame har funnet seg en rolig krok å lese bok i, og venter mens teen brygges på bordet foran henne. I den andre enden sitter en gruppe venninner og skravler.

Frivillige går rundt om hverandre, med klare oppgaver som skal gjennomføres. Helene står ved oppvaskmaskinen, Amy Lene smører fyll på suksessterter, Medhin ekspederer i kassen, og Inger-Marie snakker med kunder og henter inn brukte glass og tallerkener.

Inne i selve kafeen.
Mange koser seg inne i den populære kafeen i Tønsberg.

Dynamisk duo

Lene Larsen, driftsansvarlig på Skaperverket, stikker hodet inn på kjøkkenet og gir en beskjed til Marianne. Det er de to som driver kafeen. Sammen får de hjulene til å gå rundt, med mye latter og hardt arbeid.

– Dynamikken vår fungerer, vi har jobbet sammen i fem år, så vi kjenner hverandre godt, sier Lene.

Hun peker spøkefullt på Marianne:

– Men hun her klarer ikke slutte å jobbe, selv når hun har fri!

De ser på hverandre og ler.

– Altså, jeg kan ta meg avspasering, eller ta en dag på hjemmekontor på hytta om jeg vil det, fastslår Marianne.

Marianne og Medihn som står på kjøkkenet.
Marianne og Medihn står på kjøkkenet og ruller ut deigen til «verdens beste solskinnsboller».
Dette skal være en god arbeidsplass med stor takhøyde, uansett hva slags historie man bærer på.
– Marianne Nybo, avdelingsleder på Skaperverket

– Ja, ja. Men selv om det er planen, så står du her kl.07.50 når jeg kommer på jobb, svarer Lene kjapt.

– Jeg er redd for å gå glipp av noe! Det er alltid noe morsomt som skjer på jobb, humrer Marianne.

– Sånn er det når man elsker jobben sin. Den gode stemningen sprer seg ofte ut til kundene.

– I går stod vi alle inne på kjøkkenet her og sang Cheerio av The Monroes, i kor. Så kom det en kunde med det største smilet og takket oss for herlig underholdning, smiler Lene.

– Det er høyt under taket her, med mye latter. Vi tuller veldig mye.

Det er omtrent 30 personer som er innom og jobber i løpet av en uke.

– Her har vi ny-pensjonerte, tidligere rusavhengige, folk på soning, eller folk som har sonet tidligere. Personer i psykiatri og utfordringer med psykisk helse, noen er på arbeidstrening eller arbeidsavklaring, og noen er fast ansatt, sier Marianne.

– Dette skal være en god arbeidsplass med stor takhøyde, uansett hva slags historie man bærer på.

Noen er her flere dager i uka, andre bare et par timer. Timelistene er det avdelingslederen som står for, noe som krever en del logistikk og spontanitet fra alle ansatte og frivillige. Marianne har nylig fått en telefon tett opp mot vaktskifte, om at en person ikke kan komme inn på jobb allikevel.

– Det er mange grunner til at en ikke kan møte opp, og det har vi forståelse for. Da er det bare å svinge seg rundt og finne noen andre som kan stille.

Hjertebarnet

Marianne og mannen Thorgeir var offiserer i Frelsesarmeen i 34 år. De giftet seg før de gikk på Krigsskolen i Oslo for 41 år siden. De startet oppdragene sine i Frelsesarmeen med sommerordre i Bergen 1. korps. Videre har de hatt ordre i Sogndal, Stord, på Færøyene, i Farsund og i Fredrikstad. Marianne var med å starte Fretex-butikk der, og var leder for den i ett år. Etter hvert flyttet paret til Oslo, hvor Marianne og mannen hadde hver sine oppgaver. Der var hun attføringskonsulent på Fretex, før hun ble miljøarbeider på Fyrlyset – Frelsesarmeens gatenære senter for rusavhengige. Marianne har også vært gatekapellan, og kapellan i rusomsorgen i både Oslo og Tønsberg. Hun har vært leder for Frelsesarmeens frivilligsentralen på Grünerløkka, leder for slumstasjonen, og deretter leder på Fyrlyset i Oslo.

– Jeg er så heldig at jeg har fått gjort så mye spennende i Frelsesarmeen! Men det å jobbe med de tungt rusavhengige, det er mitt hjertebarn, sier Marianne.

Paret valgte etter hvert å slå seg til «ro» i Sandefjord, for å være i nærheten av barn og barnebarn. De er en del av Frelsesarmeens nærmiljøkirke der, og Marianne fikk jobb som avdelingsleder på Skaperverket da det ble mulighet for en stilling der.

– Jeg vasker, støvsuger, setter opp vaktliste, baker solskinnsboller, står i kassa og snakker med folk. I morgen skal jeg på Farmandshjemmet for å hjelpe til med å lage kjøttkaker – det er allsidig arbeid! smiler hun.

Hun driver ikke bare kafé, men har også en rolle som sosialarbeider, der hun har samtaler med folk som har det vanskelig. Det tar hun seg tid til når det trengs, om det er ansatte, frivillige, folk i arbeidstrening, eller personer på matutdelingen. Det skal alltid være rom for å ta en prat.

– Jeg har kanskje vært i dette lenge, men jeg er hele tiden under opplæring. Jeg brenner for det jeg gjør. Jeg synes det er fantastisk å kunne være med å hjelpe mennesker som har behov og trenger oss. Det å kunne være noe for andre, løfte dem opp og gi håp.

– Ser du på dette som et kall?

– Jeg er ikke så opptatt av kallet i dag, men jeg er opptatt av å være i dette, å være her. Dette er hvem jeg er.

Marianne og Lene bak disken inne i Skaperverket.
Marianne Nybo og og Lene Larsen driver Skaperverket som en godt oljet maskin. Sammen har de den perfekte balansen mellom hardt arbeid og gode latterkuler.

De frivillige

Marianne må ofte omstille seg raskt, da hun plutselig må gå fra de dypeste samtaler, til å ekspedere noen som skal ha kaffe og solskinnsboller. Sånn er det for alle som jobber på Skaperverket. Marianne skryter av de hun får jobbe sammen med:

– Vi går hånd-i-hånd her, vi er et team. Hver enkelt har evnen til å se både hverandre og kundene. Om det er noen som har det vanskelig, kjenner de det fort igjen og kan gå og «strekke ut en hånd». Ta noen minutter ekstra og slå av en prat med noen som ellers ikke har noen andre å prate med gjennom en dag. Det er det som gjør denne jobben så fantastisk.

Inger-Marie, Helene og Amy Lene er blant de som jobber frivillig. Amy Lene forteller at Thomas MacKinnon, daglig leder for rusomsorgen i Frelsesarmeen i Tønsberg, er opptatt av at de som jobber på Skaperverket skal kjenne eierskap i jobben de gjør.

– Det er viktig at vi kjenner vi er stolte, at «dette er mitt», her yter jeg noe og står for noe. Jeg liker samholdet her. Vi er gode på å backe hverandre, hjelpe hverandre, og ha trua på hverandre. Og har man en dårlig dag, så er det greit. Det er godt å ha den takhøyden, sier hun.

Helene nikker: – Vi har alle vår historie, så det er fint å være et sted hvor det er akseptert, og hvor vi samtidig blir heiet frem og får vist de kvalitetene vi har i oss – det er plass til oss her!

Helene forteller om kunder som gjerne ikke snakker med en eneste sjel hele dagen, men så kan hun spørre om hvordan det gikk hos legen den dagen. De tar seg gjerne tid til slike samtaler på Skaperverket kafé.

– Det er et kjempehyggelig arbeidssted, med hyggelige og blide folk og kunder. Jeg trives veldig. Det er så fint som frivillig å kjenne at man bidrar, og gir noe tilbake til samfunnet vi lever i, sier Inger-Marie.

Hun forteller at hun ser mange ensomme i kafeen, at Skaperverket betyr veldig mye for mange.

– Det ikke en standard kafé, man føler jo at man kommer hjem til noen, inn i stua til noen. Jeg tror det er derfor mange kunder kan bli sittende lenge. Det er koselig her, og man blir sett.

Jeg synes det er fantastisk å kunne være med å hjelpe mennesker som har behov og trenger oss.
– Marianne Nybo, avdelingsleder på Skaperverket

– Folk ser Frelsesarmeen-logoen og vet at dette er et sted de er velkomne. Vi ønsker folk varmt velkommen når de kommer inn, og ønsker dem en fin dag når de går ut, så håper vi at det bidrar til at folk får en god dag, sier Helene.

Wenche Bakkeløkken jobber som interiørkonsulent, og er fast kunde på Skaperverket. Hun tar gjerne med seg strikketøyet sitt, og kan sitte i mange, mange timer. Hun har kjøpt en kaffe og et rundstykke, og satt seg ned på favorittplassen.

– Dette er som mitt andre hjem, jeg er her nesten hver dag. Jeg synes de som jobber her er så snille og oppmerksomme. Jeg føler at det er det jeg trenger om dagen. Når jeg har sittet alene og kanskje ikke sett så blid ut, så kommer noen bort til meg og lurer på hvordan det går med meg, på en rolig og snill måte. Det betyr så mye å bli sett. Det er personlig, de er åpne, trygge, og genuint interesserte. Den energien de utstråler er veldig bra for meg. Og jeg synes det er stilig møblert her også, smiler interiørkonsulenten.

Noen av de frivillige i den populære kafeen.
Noen av de frivillige i den populære kafeen.
Inger-Marie Vestskogen, Helene Eyvindsdatter og Amy Lene Hiis jobber som frivillige i den populære kafeen. Wenche Bakkeløkken (t.h) er fast kunde, og er innom omtrent hver dag. Hun sitter gjerne i mange timer med strikketøyet sitt.

Mistet balansen i livet

Lene går inn på det lille pauserommet, bakerst i hjørnet på kjøkkenet. Hun smiler fra øre til øre, ler godt av en kommentar fra en kollega, før hun setter seg ned.

– Dette er verdens beste jobb, vi har det så moro sammen. Jeg tror også historien min kommer godt med her. Om det er noen som har en dårlig dag, så klarer jeg å se det. Jeg forstår det på en litt annen måte, fordi jeg vet hvordan det er å ha det sånn.

Hun fikk tilbud om å være med og drive kafeen for fem år siden, da hun selv var på arbeidstrening i Frelsesarmeen som et tiltak i rusomsorgen. I dag har Lene vært rusfri i ni år.

– Jeg er utdannet maskinteknikker og maskintegner, og jobbet med det i mange år før jeg havnet «utpå». Jeg tegnet den vannbårne varmen i statsministerboligen, faktisk! smiler hun.

Lene opplevde å miste mammaen og lillebroren sin på svært kort tid. Det gjorde at hun mistet helt balansen i livet sitt.

– Jeg har en datter som bodde hos tanta si i den tiden. Jeg hadde ikke kontroll på min egen sorg, og hun var bare 13 år og var full av sorg hun også. Det var derfor hun flyttet. Men da hadde jeg plutselig ingen å ta vare på lenger, alt gikk rett ned.

Hun oppsøkte rusen, og der ble hun i seks år.

– Til slutt satt jeg på en benk med kun en pose med eiendeler i hånden, og var heroinavhengig. Jeg hadde ingenting, og ville egentlig ikke leve heller.

– Hva ble vendepunktet ditt?

– Det var enten, eller – jeg holdt på å dø. En dag våknet Lene etter å ha sovet i ett og et halvt døgn, og var lam i den ene
armen. Det var det som skulle til, hun hadde fått nok.

– Det var virkelig nummeret før. Jeg gikk til psykologen min på DPS, Linde, og skrek ut: «Nå! Jeg må ha hjelp nå, jeg er ferdig!».

Og det var hun. Fra og med da, har Lene vært rusfri.

Fant håpet

– De seks årene jeg var utpå, bearbeidet jeg ikke sorgen min. Det begynte jeg først med da jeg gikk inn i behandling, rusfri. Det var da alt løsnet – jeg ble kvitt indre uro og angst, forteller Lene.

Etter seks måneder var hun ferdig i behandling. I løpet av den tiden ble hun gravid for andre gang.

– Jeg hadde operert bort livmorhalsen, så det burde egentlig ikke vært mulig. Jeg jobbet i en barnehage på den tiden, og når et barn sa: «Du har barn i magen!», så svarte jeg: « Nei, nei, Lene har bare spist masse god mat», ler hun.

– Det viste seg at jeg hadde ikke bare gått opp 30 kilo fordi jeg var i behandling og fikk faste måltider og hadde det bra – jeg var fem måneder gravid!

Det er så fint som frivillig å kjenne at man bidrar, og gir noe tilbake til samfunnet vi lever i,
– Inger-Marie, frivillig på Skaperverket

Barnevernet ble koblet inn på grunn av historikken med datteren.

– Jeg hadde snudd livet mitt helt rundt. Jeg var klar for sønnen min og skulle gjøre det riktig.

Dermed la Lene seg inn på behandling hos Familieenheten, så hun hadde dem i ryggen.

– Det er ofte vanskelig for barnevernet å tro at folk kan bli friske, så jeg inviterte dem med i prosessen så de kunne se at jeg hadde klart det, og det fungerte. Jeg fikk en ny mulighet til å ta vare på noen og ha det godt.

Lena kjente allikevel savnet etter et arbeidsmiljø og kolleger. Det var det livet hun hadde før – hun hadde en høy utdannelse og likte å jobbe. Det var gjennom en behandler i ettervernet på Vestfoldklinikken at Lene kom i kontakt med Thomas MacKinnon. Hun håpet at det kanskje var noe lønnet arbeid for henne hos Frelsesarmeen, og det var det. Lene begynte å jobbe på Farmandshjemmet som tilkallingsvikar, men det tok ikke lang tid før Thomas spurte om hun var klar for en skikkelig utfordring.

– Han lurte på om jeg ville drive kafeen, og sa jeg hadde passet perfekt til det. Jeg hadde ingen erfaring med det fra før, men jeg bestemte meg for å hoppe i det, og her er jeg! Skaperverket har blitt min baby, føler jeg. Det er elleville tilstander, kafeen mer så populær, og det er kjempegøy!

Nå smiler livet.

– Hva føler du er budskapet ditt her på Skaperverket?

– At det er håp. Det er det som er det viktigste for meg, at jeg kan gi folk håp. Jeg har vært gjennom sorg, angst, psykiatri og rus – alt det som gjør at folk havner utenfor arbeidslivet. Om det er noen som har en dårlig dag, så klarer jeg å se det. Jeg forstår det på en litt annen måte. Jeg vet hvordan det er å ha det sånn.

Lene takker Frelsesarmeen for muligheten hun har fått til å bygge opp livet sitt igjen.

– Frelsesarmeen betyr veldig, veldig mye for meg. Thomas så muligheter og ressurser i meg, og ga meg en sjanse. Jeg har blitt så godt ivaretatt og fått så mye støtte hele veien. Jeg har fått lov til å ha innvendinger og ideer, og utvikle det sammen med Marianne og Thomas. Det har vært helt fantastisk!

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER