Språkkafeen skaper tilhørighet
Hos Frelsesarmeen i Kirkenes lærer flyktningene norsk og knytter vennskap. Begge deler er viktige elementer i prosessen med å bygge en ny og tryggere framtid.
Kirkenes er blant Norges nordligste byer. Det ryktes at de hadde over 20 grader for noen dager siden, men i dag henges både luer og boblejakker opp på hengere inne på korpset.
– Velkommen! smiler Galina Baskinova, ansatt i Frelsesarmeen. Det er tirsdag, og semesteravslutning for språkkafeen, da Krigsropet er på besøk. En etter en kommer mødre, barn og fedre inn i salen. Det er også en gruppe med unge menn som har kommet tidlig for å hjelpe til. Til vanlig er det bare voksne til stede, men i dag er hele familien invitert til fest.
Duften av varmmat slår inn over rommet. På kjøkkenet står Aoun (28) og lager indisk butter chicken med smaksinspirasjon fra hjemlandet Libya.
– Jeg gleder meg til språkkafé hver uke, men i dag er det ekstra stas fordi familiene til folk er invitert, sier Aoun og rører i gryta.
Sammen med retten han lager, skal det også serveres russisk borscht, kokte poteter, grønnsaker og salat. Det er dekket med hvite duker, servise, og det er pyntet med friske blomster.
Språkkafeens åpnes med fellessangen «Jeg blir så glad når jeg ser deg», ledet av Galina og korpsmedarbeider på Frelsesarmeen, Kirsten Griner Ovesen. Den synger de sammen hver gang. Lederne ønsker alle hjertelig velkommen, og så synger de «O du som metter liten fugl», før folk kan gå og forsyne seg. Også sangtekster er god språktrening.
– Her både snakker vi og synger på norsk, sier Galina. De aller fleste som er her i dag kommer fra mottakssenteret i Kirkenes. Alle har flyktet fra vanskelige forhold i hjemlandene sine, og søker nå asyl i Norge.
– Det er mange her som verken snakker norsk eller engelsk, men vi klarer allikevel å kommunisere fint med hverandre. Når man ser seg rundt, ser man brede smil og hører varme stemmer. Man ville ikke uten videre kunne gjette at dette rommet er fylt med mange særdeles sterke og traumatiske livshistorier.
Flyktet fra krigen
Aoun kom til Norge fra Kiev i Ukraina, få dager etter de første bombene traff under krigens begynnelse.
– Jeg hadde ikke så mye tid til å tenke, bare pakket bilen min og dro, sier han og rister på hodet.
– Jeg måtte la alt ligge igjen, hele livet jeg har jobbet så hardt for å bygge. Aoun er fra Libya, men flyktet fra konflikten der, til Kiev, for å starte et liv i det han trodde var et trygt land å bo i. Nesten syv år brukte han på å bygge et liv hvor han studerte medisin, hadde leilighet, kjæreste, og var nå i andreårs praksis som ortopedisk lege. I løpet av en 24 timers periode gikk han fra å ha klare og trygge fremtidsplaner, til å være en mann på flukt.
Jeg måtte la alt ligge igjen, hele livet jeg har jobbet så hardt for å bygge.– Aoun, flyktning fra Ukraina
– Det har vært veldig vanskelig. De første nettene i bilen min følte jeg at verdenen min raste sammen. Kjæresten min valgte å bli igjen i Ukraina, og jeg vet ikke om vi kommer til å ses igjen. Aoun kjørte og kjørte, og fant til slutt veien til Norge.
– Mentalt hadde jeg det ille, men det kjentes godt å være trygg. Det var en stor lettelse å omme over grensen. Han ble henvist til flyktningmottaket i Råde, før han fikk plass på mottakssenteret i Kirkenes. Bilen måtte han la stå.
– Nå bor jeg her, og gjør det jeg kan for å begynne å bygge et liv i Kirkenes. Det aller viktigste for meg nå, er å lære å snakke norsk. Aoun ønsker å komme i gang med å bli integrert i samfunnet, og kan allerede kommunisere godt på norsk. Språkkafeen på Frelsesarmeen har vært en ypperlig ressurs for Aoun, både for språk og vennskap.
– Kan man språket, er det lettere å få jobb. Jeg lærer meg å lese norsk også, for da kan jeg begynne å studere. Kanskje jeg kan starte med å bli vernepleier eller sykepleier, sier han i en optimistisk tone. Jeg synes det har vært så fint å bli kjent med folk, for jeg kom til Kirkenes helt alene. Han tar en liten pause i fortellingen.
– Jeg har kanskje mistet alt, og det er vanskelig. Men jeg er også utrolig heldig! Jeg får bo i et land hvor jeg blir utrolig godt tatt vare på, og jeg har alle forutsetninger til å kunne bygge meg et godt liv her, så det er det jeg skal gjøre, smiler Aoun.
Falt i god jord
Det var korpsmedarbeider Kirsten Griner Ovesen, sammen med resten av lederteamet på Frelsesarmeen i Kirkenes, som for ett år siden vurderte om en språkkafe
kunne være noe å satse på.
– Det var kort vei fra et par møter og diskusjoner, til vi startet opp kafeen. Vi tok kontakt med kompetansesenteret og flyktningtjenesten, og de var kjempevelvillige, sier Kirsten.
Frelsesarmeen ble spurt om de kunne undervise i norsk – og fortelle asylsøkerne om norske juletradisjoner. Da inviterte Frelsesarmeen til språkkafé, hvor de underviste, laget julekort og spiste mat sammen med flyktningene i byen. Tre av damene ble med og bakte julekaker som de serverte til alle.
– Lærerne på kompetansesenteret ble imponert av opplegget vårt, og kort tid etterpå la de språkkafeen vår inn i elevene sin skoledag, at det var obligatorisk å komme på språkkafe hos Frelsesarmeen på tirsdager! Så vi skriver under på ukeplanene deres at de har vært her.
Galina holder en nyfødt baby i armene, for å gi en nybakt mor en liten pause.
– Det er nesten litt komisk at jeg leder språkkafeen, da jeg selv også lærer å snakke norsk, humrer hun. Galina tar frem puslespill og et hefte fylt med forskjellige oppgaver. Hun har en bakgrunn som lærer, og utnytter erfaringen godt i undervisningen.
– Jeg prøver å tenke på hva som både er morsomt, men også lærerikt. Jeg ser at de lærer mye, og så lærer jeg en del, jeg også!
Kalt til Kirkenes
Galina er født i Moldova, vokst opp i Tadsjikistan, og har bodd både i Russland og Moldova i voksen alder. Da hun kom til Norge for fire år siden, snakket hun ikke ett ord engelsk. Hun vokste opp i en ortodoks-troende familie, og gikk i en ortodoks kirke. Men hun forteller at det var da hun ble kjent med Frelsesarmeen, at hun virkelig møtte Gud.
– Jeg var gift, så mannen min og jeg bestemte oss for å gå på offisersskole. Vi reiste mye sammen med datteren vår, og bodde mange forskjellige steder, forteller hun. Etter hvert ble mannen hennes syk, og de bestemte seg for å avslutte arbeidet sitt i Frelsesarmeen på grunn av helsen hans. Det er fem år siden han døde. Galina jobbet som lærer og hadde livet sitt i Russland, men så skjedde det noe underlig:
– En dag hørte jeg en stemme som fortalte meg at jeg måtte dra til Nord-Norge. «Du kan hjelpe dem, og de kan hjelpe deg», hørte jeg. Jeg trodde først jeg hadde blitt gal!
Jeg føler meg hjemme her i Kirkenes, og har fått meg en storfamilie i Frelsesarmeen.– Galina Baskinova, leder på språkkafeen
Hun ler:
– Hvordan skulle jeg gå frem med den informasjonen? Dukke opp i nord og si: «Hei, Nord-Norge! Gud fortalte meg at jeg skulle komme hit», uten noe mer? Nei. Tre ganger fikk hun tilbud om jobb i Frelsesarmeen i Nord-Norge, som hun takket nei til – selv om hun hadde hørt Guds stemme tydeligere enn de aller fleste.
– Jeg likte å jobbe som lærer, og ville ikke flytte fra datteren min som da hadde begynt å studere. Men til slutt ga jeg etter, jeg måtte høre på Gud. Så, her er jeg, smiler Galina.
– Etter tapet av mannen min, måtte jeg gjøre noe nytt, og det visste Gud. Jeg føler meg hjemme her i Kirkenes, og har fått meg en storfamilie i Frelsesarmeen. Hun forteller at de hjelper hverandre, sørger for hverandre, lytter, og tenker på andre og hverandre først.
– Frelsesarmeen er livet mitt. Det er hjemmet mitt, og jobben min. Jeg bor jo i andreetasje her, så det er bokstavelig talt, smiler hun. Galina tok på seg en utfordring da hun skulle drive språkkafeen, ved at hun selv sliter litt med norskspråket. Men forteller at det går veldig bra.
– Målet vårt er at mennesker skal trives her og føle seg trygge, og det gjør de. Vi merker at folk slapper av og koser seg når de er her, det blir et fristed. Vi bruker mye kroppsspråk, men vi får det til! Vi klarer å kommunisere med hverandre og forstå hverandre!
Abonner på Krigsropet
Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.
Bli abonnentRELATERTE SAKER
-
Ønsketreet oppfyller 50 % flere drømmer i år
I fjor satte Oslo City ut et stort juletre pyntet med ønsker fra barn hos Frelsesarmeen på Grønland. Det kom inn 100 gaver. Denne høytiden har antallet økt med 50. Minst. Og foreldre gråter av glede.
-
Her får alle minst én julegave de har ønsket seg
Frelsesarmeen i Tønsberg ser mer ut som julenissens verksted. – Mange kommer gråtende inn og er helt fortvilet. Da er det viktig at vi møter dem på en god måte, og fint at vi kan gi dem et lite løft i en tøff tid, sier offiser Cecilie Børnich.
-
Hyller fulle av julehøytid
I hele november og desember er det jul på Fretex. Ingen vet hvilke unike skatter som kan dukke opp i hyllene neste dag, heller ikke de ansatte.