Starten på noe nytt

I Vigelandsparken i Oslo går det mot vinter, og det er kaldt i lufta. «Petter» sitter på en benk under noen trær, godt bakoverlent med armene i kryss, mens han ser på en statue plassert midt i et tomt blomsterbed. «Petter» ble løslatt fra åpent fengsel i slutten av februar i fjor. De siste 15 årene har han til sammen tilbrakt ti og et halvt år bak murene i norske fengsler. Litt ukomfortabel retter han på skinnhanskene sine og drar glidelåsen på ytterjakken opp under haken. Et stort arr synes bak kragen.

– Man hører at folk sier at norske fengsler er så flotte, at det er som å bo på et hotell sammenlignet med andre steder. Men det har ingenting å si hvor fine rom man får, om det er TV, dusj og varmekabler i gulvet. Frihetsberøvelsen er helt forferdelig, sier «Petter».

Han innrømmer at han har brutt norsk lov, og forteller at om man først har sittet inne én gang, så er det fort gjort at det blir retur. Selv har han vært i seks forskjellige fengsler, både åpne og lukkede.

– Mine dommer har gått på det samme hver gang, og det er at jeg har blitt tatt med amfetamin.

«Petter» begynte å røyke hasj som ung. Etter hvert gikk han over til amfetamin og klarte å leve et så godt som normalt liv med leilighet, jobb, samboer og barn. Han hadde en vanlig jobb og klatret på karrierestigen.

– Jeg hadde kontor og greier. Jeg brukte amfetamin hele tiden, men klarte å skjule det.

Det klarte han å opprettholde frem til han opplevde et samlivsbrudd. «Petter» begynte å bruke så mye at han til slutt måtte sykmelde seg.

– Første gang jeg havnet i fengsel var jeg 33 år, da fikk jeg en dom på ni måneder. Den lengste dommen jeg har hatt er på fem år, det er lenge.

Her kan du lese mer om Krigsropet

Livet bak murene

«Petter» forklarer at han ikke har vært en bruker som kjøper «ett gram av gangen og bor på hospits», det var ikke slik han valgte å gjøre det. Han kjøpte mye mer, og hadde mulighet til å bo i leilighet og kjøre bil.

– Det er når man lever sånn og blir tatt, at man er kriminell, ikke om man lever på den andre måten. Menn som meg havner i fengsel.

«Petter» snakker om fengselsoppholdene som grusomme, og at det ikke er bra for folk å bli sperret inne. Allikevel returnerte han gang etter gang.

– Det er kun de som har sittet inne selv, som virkelig vet hvordan det er. Jeg har møtt mange forskjellige menn i fengsel, og har ennå ikke møtt noen som mener at tiden inne gjør noe godt, utenom de som kanskje kommer fra enda dårligere omstendigheter på utsiden.

Han ser bort mot trærne som lener seg mot fontenen som er skrudd av for vinteren.

– Jeg har sett og opplevd mye. Jeg har ikke sittet i fengsel en eneste gang uten at noen har tatt sitt eget liv, for eksempel, det skjer hver eneste gang. Gode venner av meg i nabocellen har gjort det, minnes han.

«Petter» forteller at han ikke ser tilbake og tenker at han har levd et dårlig liv, det var et liv han selv valgte å leve.

– Jeg har levd av, for og med rusen. Det jeg synes er vondt, er at jeg har mistet så mye tid med sønnen min. Derfor er jeg så glad for at vi har fått kontakt igjen, og det er takket være samtalene med Martine. Det hun har gjort for meg, er rett og slett fantastisk, sier «Petter».

Det blir stille, bare en trikk høres i det fjerne.

– Jeg blir emosjonell når jeg snakker om dette, sier han og drar hånden over øynene.

Det viktige nettverket

For ett og et halvt år siden satt «Petter» nok en gang inne, dømt for det samme som tidligere. En dag hørte de innsatte om et informasjonsmøte som skulle holdes av Mellom oss, et samtaletilbud i regi av Frelsesarmeen.

– Det skjer så lite når man sitter i fengsel at man gjerne møter opp når det først skjer noe.

Dermed stilte han og 15 andre innsatte opp. «Petter» synes det var helt greit, enda et opplegg laget for å hjelpe de innsatte til å snu om på livene sine. Han gikk frem og snakket litt med Martine Howden etter møtet, men bestemte seg for at dette ikke var noe for ham.

– «Petter» satt bakerst og sa ingenting. Han kom frem etterpå, og det var da jeg fikk en klar følelse av at han kunne være en god kandidat for det vi tilbyr, sier Martine Howden, familieterapeut, prosjektleder i Frelsesarmeen og drifter av Mellom oss.

Howden ba en sosialkonsulent i fengselet se om «Petter» allikevel ville ta en prat med henne.

– Jeg lot meg overtale, og det er det beste jeg noen gang har gjort, innrømmer «Petter».

Frelsesarmeen startet Mellom oss som et pilotprosjekt med 15 deltakere, i januar 2019. Tilbudet ble laget med utgangspunkt i tilbakemeldinger fra innsatte som i tråd med Straffegjennomføringslovens §12 soner den siste delen av dommen sin ved Frelsesarmeens institusjon Elevator. Det ble tydelig at det var et stort behov for et slikt tiltak for innsatte som opplever utfordringer med nettverket sitt eller relasjonene sine.

– Mellom oss har ingen fadderløsning, og vi har ikke aktiviteter. Vi jobber med nettverket de hadde og ser på hvordan vi kan styrke de relasjonene, sier Howden. Mange av de innsatte har opplevd psykisk og fysisk vold, noen er dømt for det, andre har vært dømt for det tidligere. Det er utrolig mange skjøre relasjoner rundt dem, og Mellom oss jobber med å finne ut hvilke relasjoner de innsatte har som kan være en ressurs for dem videre i livet.

Howden har erfaring med nettverksarbeid fra hun jobbet som sosialfaglig leder på Elevator.

– Nettverksarbeid handler ofte om å følge innsatte til aktivitetstilbud eller arenaer hvor de kan bli kjent med andre i samme situasjon. Men vi så at det ikke var nok, det er veldig mange som vegrer seg for å dra steder der de skal møte nye mennesker, sier Howden.

Overveldende overgang

Hun forteller at soning gjør noe med en som person, at de innsatte ofte kommer ut overveldet og med lav selvfølelse. Når man er i overgangsbolig, slik som Elevator, rett før løslatelse, så får man en del permisjon. Mange skal finne bolig, dra på jobbintervju, finne ut av eventuell gjeld de sitter med, og kanskje ta noe kurs for å kvalifisere seg til å få en jobb. Det blir så overveldende for noen at bygging av nettverk og relasjoner havner langt nede på prioriteringslisten.

– Vi ønsket å lage et tilbud som jobber med nettverk litt før alt det praktiske begynner, men som også følger folk ut av fengsel og inn i hverdagen. Så da startet jeg Mellom oss, sier Howden.

De jobber med å forebygge konflikter som kan skape tilbakefall og øker motivasjon gjennom nettverksbygging. Målgruppen til Mellom oss er innsatte som har problemer med relasjoner. I tillegg prioriterer de sårbare grupper, som innsatte som har sittet lenge i isolasjon. De jobber med rusavhengige, kvinnelige innsatte, minoritetsspråklige, LHBTQ-personer og flere som er dømt for seksuelle overgrep mot barn. Disse er betegnet som utsatte innsatte, som har ekstra belastninger ved å sone.

– Målgruppen vår har ganske store og sammensatte utfordringer, og de har store relasjonsproblemer. Mange har mistet alt, selvfølelsen og verdigheten, sier hun.

Da Norge stengte i mars på grunn av COVID-19, var det mange innsatte som ble løslatt fordi de måtte tømme fengslene. Da mistet Howden to-tre deltakere ut i rus og fikk ikke kontakt med dem igjen. Overgangen ble for skarp.

– Innsatte som var på overgangsboligene ble plutselig sluppet ut, og gikk rett tilbake til gamle miljøer. Jeg satt i telefonen og prøvde å ha samtaler med dem, men for noen ble det for brått. Dette viser hvor viktig Mellom oss er, sier hun.

Kontakten med de innsatte kan begynne allerede tre år før løslatelse, noe som gir tid til samtaler og tillitsbygging. Dette gir gode utsikter for at sårede relasjoner kan
begynne å helbredes, slik at de har noe godt som venter dem på utsiden.

– Det vi gjør fungerer, sier Howden.

Ny relasjon til sønnen

En liten klynge med barn ikledd gummistøvler og tykke desser går forbi. En gutt går med en pinne i hånden. Blikket er festet på de store klatrestativene han snart skal få leke i. En voksen roper ut beskjeder.

– Sønnen min er voksen nå, men med hjelp av Martine så har vi en god relasjon i dag, sier «Petter».

Han forteller at det startet med at han og Martine snakket sammen, der hun både lyttet og kom med innspill. Etter hvert ble de begge enige om å invitere sønnen med på en samtale.

– Det er nok det som har betydd mest for meg i alt dette, det var veldig fint selv om det ikke var enkelt. Jeg vet at jeg ikke har vært en far som har vært til stede.

Sønnen fikk rom til å dele ting som var viktig for «Petter» å høre, og i etterkant skrev de tekstmeldinger sammen og holdt kontakten.

– Det hendte at han i en prat med meg ville si: «Pappa, dette kan vi snakke om sammen med Martine.» Han ble trygg på den kontakten han også, sier «Petter».

Mellom oss ble et viktig mellomledd, og Howden har for tiden ukentlige samtaler med «Petter».

– Jeg er ikke alene om å synes godt om Mellom oss-tilbudet. Vi gutta har snakket sammen, og kan trygt si at med Martine tør vi å bli litt emosjonelle og åpne oss opp. Hun lytter og husker det som har blitt snakket om. Hun er flink til å stille de riktige spørsmålene som får oss til å gå og reflektere i etterkant, sier han.

Martine Howden forteller at hun er veldig imponert over «Petter».

– Det at han har fått en god relasjon med sønnen sin, at han er rusfri, og at han ikke sitter i fengsel, imponerer meg veldig. Dette er store seire, sier hun.

Petter innrømmer at mye av grunnen til at han lot seg overtale til å gi Mellom oss en sjanse, var fordi tilbudet kom fra Frelsesarmeen.

– Jeg orker ikke å havne inn i fengsel igjen, jeg har sittet inne i over ti år. Det er for mye, og det er skadelig. Nå vil jeg gjøre noe annet, og det er takket være samtalene med Martine, Mellom oss og Frelsesarmeen at det har gått så bra, sier «Petter».