Tenner lys for Ukraina

Det er onsdag formiddag i Frelsesarmeens lokaler i Ladegårdsgaten i Bergen. Rundt tre bord sitter ivrige ukrainske flyktninger med penn og papir, i full gang med å lære seg norsk. På gulvet står kasser med klær, og det dufter liflig fra kjøkkenet.

Hjelpetilbudet til flyktninger fra Ukraina var raskt i gang etter krigsutbruddet, og forteller om en Frelsesarmé som kan snu seg fort og handle raskt i møte med behov som oppstår.

– Teatersjefen i Fyllingsdalen teater, Jørn Kvist, kontaktet oss og sa at det var to busser med flyktninger på vei, og lurte på om vi kunne hjelpe dem, forteller major Paul William Marti, leder for Ladegården korps (kirke og nærmiljøsenter) i Frelsesarmeen i Bergen.

49 ukrainere kom allerede første gang, og Frelsesarmeens ansatte og frivillige skrev ut rekvisisjoner på klær til dem, og fant leker til barna.

Det var starten. I løpet av ti dager kom det 600 mennesker som trengte hjelp, og Frelsesarmeen i Bergen åpnet lokalene tre dager i uken. De serverte mat, som suppe og vafler, og hadde klær og leker tilgjengelig. Etter hvert ble hovedbehovet å lære norsk.

– Etter påske i fjor startet vi med norskopplæringsgrupper en dag i uken, og det har vi holdt på med siden, forteller Marti.

Av og til er det rundt 30 som kommer, akkurat denne dagen er det 14. Det kommer stadig nye som lærer norsk på forskjellige nivå. I fjor var det rundt 150 som kom, men mange har blitt bosatt forskjellige steder i landet etter hvert.

Les mer om Krigsropet her

Frelsesarmeen har jevnlig kontakt med Ukraina-foreningen i Bergen og deler informasjon om hva de har å tilby. De deltar også når det er seminarer eller felles treff blant de som driver med flyktningarbeid i byen, med godt samarbeid og viktig koordinering som resultat.

Russiske tolker

Paul William Marti fungerer som leder for språkopplæringen, og har med seg tre andre hjelpere. Én av dem er norsk og lærer og er med en time hver uke. Det er også to russere som er frivillige lærere. Alle ukrainere kan nemlig russisk.

Irina Pushkina arbeider som tannlegesekretær og har stor omsorg for flyktningene. Vadim Kimmelman arbeider på Universitetet i Bergen er professor i lingvistikk, og kan mange språk – inkludert russisk tegnspråk. Vadim ble født i Omsk i Russland og har bodd i Moskva. Men fra 2010 bodde han i Nederland, og for fire år siden kom han til Norge.

– Jeg ville gjøre noe på grunn av krisen som oppstod, og fikk høre om språkkafeen fra Irina, forteller han.

– Det er kjekt å hjelpe til.

Vadim lærer ukrainerne norsk, snakker om praktiske ting, og orienterer om kulturelle forskjeller. Han synes det er bra for ham personlig å kunne hjelpe til.

– Krigen er ubeskrivelig. Livet blir aldri det samme som før, sier han alvorlig.

I det andre Frelsesarmé-korpset i Bergen, Sentrum nærmiljøkirke som ligger i Strømgaten, har de hatt språkkafe for mennesker fra mange land også før flyktningkrisen. Etter påske i fjor begynte de dessuten med middag for ukrainere hver mandag, der minst 10–14 kommer innom til et godt måltid og fellesskap.

– Det startet med at en del ukrainske familier var med på påskeleir, forteller Marti.

– De går nå fast der, og to har blitt frivillige og er med og lager mat. Barna deres er med på speideren, og flere har kommet til. Etter nyttår har de lagt vekt på å få tolketjeneste til gudstjenestene.

Marti forteller om en kvinne som kom som flyktning i fjor høst. Etter en stund fikk mannen lov å komme etter, for han driver med opplæring i norsk og har altså norskkunnskaper fra før. Han tar norskfag videre på Høgskolen på Vestlandet, og er tolk på gudstjenestene på Frelsesarmeen på søndager.

– Han er veldig flink!

Hjelp fra mange hold

Frelsesarmeen i Bergen arrangerer Aktiv ferie i høst- og vinterferier. I høstferien i fjor var 12 ukrainske barn med på det, og i vinterferien i år var fire ukrainske barn med.

De fleste ukrainere tilhører den russisk-ortodokse kirke.

– De har kanskje ikke det forholdet til personlig tro som vi i Frelsesarmeen har, men de er veldig glade for at vi ber for dem. Også på leirer har de ønsket at vi skulle be for dem og med dem, sier Marti.

Det er også en familie fra en pinsemenighet, som har kommet. Besteforeldrene har vært forstandere i en ukrainsk pinsemenighet. De er med på gudstjenestene og vitner og synger.

Marti forteller også om Peter Tkaczyk, som er halvt kanadisk og halvt ukrainer. Han har dratt til Ukraina med hjelpesendinger i mange år før krigen startet. I skrivende stund har han akkurat reist av gårde for å være i Ukraina i tre uker, for å dele ut soveposer, medisiner og førstehjelpsutstyr. På reisene i Ukraina har han med seg en lokal pastor.

– Han er en uvurderlig tolk, og arbeider også som life coach og sjelesørger i Ungdom i Oppdrag, forteller Marti.

Frelsesarmeen har åtte små menigheter i Ukraina. De driver alle med matutdeling og velferdsarbeid. Paul William har kontakt med en av dem, fordi datteren til frelsesoffiserene er med i Frelsesarmeens ungdomsteam Dynamo i Norge.

– De var veldig glade for å kunne sende henne til Norge for utdanning, for de bor i Vinnytsia, midt i landet, og har opplevd å bli bombet, sier han.

Frelsesarmeen har også prosjektet «Med håp i bagasjen». Der deltar ukrainere for å få hjelp til å komme seg i arbeid etter hvert. For to uker siden hadde de kurs på språkkafeen i regi av økonomiformidlingen på Norges handelshøyskole. To studenter orienterte om norsk økonomi, trygder, id-kort, og andre viktige og nyttige tema.

– Ukrainerne er veldig takknemlige for at vi tar så godt imot dem, forteller Marti.

– Det sier de ved hver anledning de får mulighet til det.

Det er om lag ti frivillige med i Ukraina-arbeidet, og de har stadig bruk for flere. Linda Staveland er kjøkkensjef og har med seg to hjelpere.

– Dette er veldig kjekt, vi koser oss, det er drømmejobben, sier de tre blide damene. Det er god stemning og godt humør mens de setter fram taco og kaker.

– De fortjener godt stell etter det de har opplevd, sier Linda.

Fire ganger i året arrangerer Frelsesarmeen lørdagsmiddag for alle brukere av velferdstjenester. Da bestiller de mat fra «Beredt», en vernet cateringbedrift – og hygger seg sammen.

Giverglede og engasjement

Irina Pushkina er fra Moskva og har bodd 13 år i Norge.

– Sønnen min er halvt norsk, og da han kom i vernepliktig alder bestemte vi oss for å flytte til Norge. Han hadde ikke lyst til å gå inn i militæret. Det er vi spesielt glad for nå, forteller hun.

Da krigen begynte, bestemt Irina seg straks for å gjøre noe. Hun møtte flyktninger i byen og skjønte at de trengte hjelp. De kunne ikke snakke eller forstå norsk. Hun som snakket samme språk, kjente sterkt på at hun måtte hjelpe mødrene og barna som kom i første bølge.

– Jeg ringte kommunen og alle organisasjoner, og alle sa: «Det er fint, men vi har nok hjelp», forteller Irina. Hun prøvde flere ganger, og til slutt møtte hun på Paul William Marti fra Frelsesarmeen, som umiddelbart sa: «Ja!»

– En halvtime etter var jeg her, erklærer hun.

Mange produkter ukrainerne er vant til, finnes ikke i Norge. Irina gikk i eksotiske butikker for å finne mat de likte. Flere ganger kjørte hun barn til legevakten, fordi det var så lang kø til legetjenesten på hotellet. Da de kom til legevakten, kom de til med en gang, når hun sa de var ukrainere.

– Det gir meg stor glede i hjertet å se hvordan folk reagerer. Det var en god overraskelse, sier Irina glad.

Selv jobber hun på tannlegekontor, og mannen arbeider på Universitetet i Bergen. Han spurte om noen hadde noe de kunne gi til ukrainerne, og hele fakultetet stilte opp.

– De kom med fulle sekker og kartonger! Irina trålet også annonser på Finn for å skaffe ukrainerne ting de trengte. Når hun sa det var til flyktningene, ville ikke folk ta betalt. Tvert imot spurte de om det var noe mer hun trengte.

– En slik varme ga meg gåsehud. Det var helt utrolig: – Men, sier Irina med et lurt smil, – man må jo være aktiv, tørre å spørre og være litt «frekk» på en god måte! Mange sitter på gjerdet og er så forsiktige. Rekker du ut hånden, tar folk den, mener Irina.

Hun er glad for de gode holdningene hun har sett blant folk. Selv er hun også et godt eksempel – den dagen i uken hun har fri, er hun på Frelsesarmeen og lærer bort norsk.

Sanger fra hjemlandet

Første gangen Irina møter noen ukrainere, spør de gjerne hvor hun er fra. Når hun svarer at hun er russisk, blir det en liten pause. Men så går det greit. Flyktningene snakker selvfølgelig mye seg imellom om krigen og slektninger som er igjen. Irina synes det gjør så vondt å høre de grusomme historiene.

– Etter en sånn samtale klarer jeg ikke å gjøre mer. Derfor sier jeg at «jeg er her for å hjelpe med råd om mat, klær og annen veiledning som dere trenger her og nå». Det er ikke hjelp i at jeg sitter og gråter, erklærer hun.

Ukrainerne blir også invitert til å tenne lys for sine i lysgloben på Frelsesarmeen, og mange deltar og kjenner at det gjør godt.

Irina forteller at noen ganger kom mannen til Linda Staveland med gitar og spilte for dem under lunsjen på språkkafeen. Han hadde funnet noen ukrainske sanger. Først var det prat, så kom stillheten.

– Så begynte noen å synge med, og noen gråt og noen lyttet, forteller Irina.

Det var utrolig koselig!