Tester tålegrensen – i fellesskap

«Tenk å bli funnet når du er alene, når du gråter og er redd», synger Jan Tore.

Han står alene med mikrofonen og øver til festkvelden. Stemmen er rusten og levd, men teksten er noe han har erfart.

– Jeg har angst, men ikke på scenen, forteller han.

Leirsjef Signe Haukvik Haugen sitter på første rad og applauderer.

– Det er grineflott, rett og slett, svelger hun.

– Jeg liker å få fram litt hulking, smiler Jan Tore.

På sommercampen er han selvskreven i musikkgruppa. Sammen med ti andre øver han på innslagene til konserten lørdag.

Da løftes taket i gymsalen når de spiller egenkomponerte låter, ikke minst leirsangen "Lean on me".

Noen meter utenfor møtesalen dundrer det i ballbingen. Svetten siler når nordlendinger og trøndere kjemper mot sørlendinger og sunnmøringer i gatefotball.

Nede på fjorden har seilbåtene for lengst lagt ut. Og ute på landeveiene tråkker syklistene av gårde på tremilsturen. Men aktivitet er ikke noe krav på campen. Noen koser seg med kaffekoppen i sola og slikker is.

– Her skal det også være ferie og lave skuldre, forsikrer leirsjef Rune Isegran.

Å kaste seg ut i det

For fjerde gang har 80 deltakere og 20 ledere fra hele landet funnet veien til Camp Jeløy ved Moss. I fire dager får mennesker som har utfordringer med rus og psykiatri en gratis, etterlengtet ferie. Men det er ikke problemene som står i fokus disse dagene på Frelsesarmeens kurssenter.

– Annette er reisende i ting hun ikke kan. Jeg gjør ting jeg egentlig ikke tør, sier Annette (43) og strekker seg etter bassgitaren.

– Det beste med å være her, er å spille bass. Jeg kunne litt for noen år siden og glemte alt, men nå har jeg nesten lært meg "Amazing Grace" og "The Sound of Silence".

Til festkvelden har hun også bestemt seg for å la vokalen runge.

– Jeg trenger å komme meg ut av isolasjon og angst, så jeg prøver å utfordre meg sjøl. Det er bra for hjernen å gjøre nye ting. Jeg bare hopper i det. Dette er den tryggeste settingen å eksponere seg i.

Hun har vært en del av Frelsesarmeen siden 2017. Det begynte med gatefotball.

– Egentlig er jeg ingen fotballentusiast, men jeg elsker å spille gatefotball i Frelsesarmeen. Det er noe helt eget, både det som skjer i bingen og med menneskene.

De siste fem årene har hun vært dommer, utdannet ved ledertreningsprogrammet Akademiet, og økt kompetansen på dommerkurs i Portugal. Nå har hun planer om å starte damelag i Fredrikstad.

– Jeg ble rusfri i 2013, og på tross av utfordringer har jeg klart å gjennomføre utdanning og vært i jobb, sier vernepleieren.

Men et liv uten pauser kostet dyrt. Annette møtte til slutt veggen, og har brukt tid på å bygge seg opp igjen. Da hjelper det å ha gatefotballen, tross harde taklinger.

– Jeg knakk håndleddet på trening. Så da løp jeg rundt og dømte kampene, med gips, ler hun.

Et sted å bli sett

Sigurd Emil fra FA Farsund trekker T-skjorta over tatoveringene, fornøyd med dagens taklinger på gressmatta.

Sjefsbaderen har startet dagen for lengst. Hver morgen klokka sju får han med seg en gjeng ned for å ta en dukkert i Oslofjorden.

– Akkurat nå har jeg feriefølelsen, sier han og myser mot sola.

– Folka, fotballen, badingen og musikken er det beste med å være her. Jeg har fått venner fra hele landet.

Han vet at livet kan være tøft. En gutt han hadde mye kontakt med, døde i rus. Det ble motivasjonen hans for å bli med i gatefotball.

I vår fikk han selv en stressreaksjon og ble sykmeldt. Da var det godt å koble ut trøblete tanker i ballbingen, ikke minst ha en trener som ser både ham og andre.

Sommer, en sårbar tid

Camp Jeløy startet under pandemien i 2020, da smitterestriksjonene ble mildere.

– Det poppet opp som en idé at vi skulle samle alle som drev med seiling, sykling og gatefotball en helg. Og selvfølgelig skulle musikk med som aktivitet, forteller Rune Isegran, som sammen med Signe Haukvik Haugen og Jan Størksen har hovedansvaret for campen.

De holder styr på romfordeling, brannsikkerhet, aktiviteter, morgen og kveldssamlinger.

Fellesskapet står i fokus, og hver morgen får deltakerne med seg et ord for dagen fra Bibelen, og de synger sammen.

– Folk tar imot det kristne innholdet.

Leirsangen, "Lean on Me", er inkluderende, mener Rune.

– Jeg opplever at folk tar det imot selv om de kanskje ikke har en tro. De er rause mot oss når vi er rause mot dem. Det synes jeg er fint. Jeg kjenner på en glede ved å kunne legge til rette for at 80 stykker skal kose seg i fire dager, sier Signe.

– Går det knirkefritt?

– Svaret er nei, ler Signe og Rune i kor.

– Men vi lander godt på beina. Stemningen er veldig bra!

Det er litt trangere forhold i år siden halve området nå er asylmottak, så tre og fire må bo på samme rom.

– Konflikter har vi ikke hatt noe av.

Dette er et rusfritt arrangement, og det har vi ikke fått noe avvik på. Det er heller ikke noe beinhardt tidsregime. Det er lov til å avslutte aktivitetene tidlig og ta seg et bad, nyte sola, prate med noen og kjenne at man har noen late dager, sier Rune.

Mange mennesker med ulik bagasje samlet på ett sted, kan være en stor utfordring.

Deltakerne kan derfor velge når de vil være sosiale eller ikke. De har alltid noen å være sammen med: På Pusterommet er det erfarne folk man kan snakke med hvis noe er vanskelig. Ledere følger opp hver sine fem deltakere, dermed skapes det trygghet.

– Etter det første arrangementet så vi at campen dekket et stort behov. For det er godt at det skjer noe om sommeren. Vi har erfart at det er en vanskelig tid å holde seg rusfri når sola skinner og det er fest over alt. Men sommeren er også en sårbar tid der det er lett å bli ensom når aktivitetene stilner. Det er ikke alle som har råd til å dra av gårde, så da er det godt å kunne si at man har vært på en ferie.

Lørdag kveld er definitivt høydepunktet. Da slår musikkgruppa til med konsert og byr på det de har øvd på.

– Hva gjør en camp som denne med deltakerne?

– Det har enorm betydning. Jeg tror mange opplever mestringsfølelse. Men det aller viktigste er at de får ha det gøy sammen med andre. Her får de være en del av et stort, inkluderende fellesskap. For mange er det stort å få et nettverk på tvers av landet, forteller leirsjefene.

– Bidrar disse dagene til at rusmisbruk blir redusert?

– Folk er iallfall rusfri de fire dagene de er med oss. Aktivitetstilbudet vårt gjør også at noen endrer kurs. For å delta må man være rusfri, så det virker rusforebyggende opp mot campen.

Nesten som familie

Camilla (36) nynner på "Lean on Me". I hjembyen Bergen driver hun med sport hele uka og elsker å gå tur. Ofte alene.

– Av og til er dørstokkmila lang, men jeg pakker med meg førstehjelpsskrinet, melder fra hvor jeg går og kommer meg ut.

På Frelsesarmeen Stedet i Bergen får hun dekket det sosiale behovet. I fjor ble hun med på sommercampen for første gang. Det ga mersmak. Hun ble bitt av sykkelbasillen og ble med i Pedalkraft.

Her lærte hun seg også gatefotball, og meldte seg straks til flere lag i hjembyen.

– Det er viktig å gjøre det man elsker, Gatefotball gir meg mestring, glede og samhold.

Dagen etter skal hun teste tålegrensene; rase av gårde bak en racerbåt, først på gummidekk og så på vannski.

– Jeg liker å bli kjent med nye mennesker, og i dette fellesskapet blir vi nesten som en familie, vi knytter bånd.

Et sted å komme hjem

Litt lenger borte sitter Roy (51) i rød sykkeltrøye og strekker senete legger.

Dagens ritt er over. Teamet tok Bastøfergen over til Horten og var en rundtur om Holmestrand.

– Bare kosetur. Jeg er med i softis-gruppa, da sykler vi bare tre mil. Ellers er det fem og ti mil. Jeg har problemer med kneet, en slitasjeskade, det er derfor jeg sykler.

Det har han gjort alene i årevis, men nå er han del av noe større. De siste tre årene har han vært med i Pedalkraft på Lillehammer.

I dag får landeveisrytterne input av den medaljevinnende syklisten Jonas Orset som gir råd og tips til vedlikehold av sykkelparken.

– For meg er campen å drive aktiviteter. Dagene går veldig fort, særlig når det er vær som i dag, sier han og kikker opp mot skyfri himmel.

– Når vi sykler rolig, stopper opp og kjøper is, da koser vi oss. Det er også hyggelig å snakke med gamle kjente. Jeg står opp tidlig og legger meg sent. Vi blir veldig sammensveiset. Sitter du alene, så kommer det alltids noen bort og setter seg ved siden av deg. Noen får du et vennskap med.

Roy er også trener i gatefotball, han har fått ledertrening på Akademiet og vært banefunksjonær i NM og andre turneringer. Men her er det sosiale viktigst.

– Det som er positivt om sommeren, er å komme seg bort. Mye er stengt, Jobben på Lillehammer er stengt i hele juli, så å ha noe sosialt er veldig viktig. Er du her, er ikke rus en tanke en gang. Det er verre hvis man blir sittende alene.

Da hjelper det å ha sykkelen klar. Roy gjør unna både 15 mil på landeveien og 16 mil innendørs.

– Jeg liker at det mye som skjer.

Nå er godsaker i vente. Isvogna er rullet ut, og folk stiller seg i kø for å få en kuleis i ettermiddagssola. Leirsjefene koser seg med alle positive tilbakemeldinger.

– Mange har vært flere ganger og sier: «Det er godt å være her.»

Signe finner fram mobilen. Kanskje deltakeren fra Harstad uttrykte det best? Den første kvelden la han igjen denne meldingen på Facebook:

«Har sjekka inn på Jeløy ressurssenter. Hjemme.»

Inne fra møtesalen høres Jan Tores dempede stemme: «Tenk, tenk, alle dager, de gode og de onde, vite at det finnes en favn, et sted å komme hjem.»