Til deg fra noen som bryr seg

Det er klassisk førjulsstemning i Fredrikstads store handlesenter, Torvbyen. Folk er i bevegelse. Noen med store poser i hendene, andre med smil om munnen – og noen er stressa og ser rett fram.

Les mer om Krigsropet her

Midt iblant dem står Frelsesarmeen med sin julegryte. Gryta, som første gang ble satt opp i Norge på initiativ fra Othilie Tonning i 1901, fant raskt sin vei også til Fredrikstad. I over 100 år har Julegryta vært et symbol på nestekjærlighet og omsorg. Beløpet som har kommet inn i gryta, har gjennom årenes løp gjort både høytidene og hverdagene lysere og varmere for tusener av mennesker, enslige, ensomme og familier. Særlig for barna har den vært viktig. Julegryta har betydd gaver, god mat og noe å fortelle klassekameratene om da julen var over.

Fra sosial angst til grytevakt

Denne dagen i begynnelsen av desember er det Aase Jeanette Gulbrandsen som står grytevakt. Det er ingen selvfølge. Fra å ha levd med sosial angst, til å stå grytevakt, er spranget større enn mange av oss er klar over. Aase Jeanette kom i kontakt med Frelsesarmeen via gatefotballen.

– Jeg mistet nylig min bestefar, som jeg var veldig knyttet til. Jeg stelte ham de to siste årene, og vi hadde vært mye i lag. Livet mitt raste litt sammen. Hva skulle jeg nå gjøre?

Bare to dager etter at han døde, spurte en kamerat meg om jeg kunne kjøre ham til sykehuset. Aase Jeanette gjorde det. På veien tilbake spurte kameraten om hun ikke vil være med på gatefotballsamling. Hun ble med inn. Så mest ned og var stille.

– Det var vanskelig. Nye arenaer er alltid det for meg. Men jeg følte meg sett og ønsket velkommen. De første gangene jeg gikk, måtte jeg presse meg selv. Men jeg fikk støtte av lederne. De heiet på meg. Det er godt å ha et sted som gir deg tilhørighet. Hvor jeg kan være meg selv. Jeg har vært på flere treninger, men ikke spilt kamper. Ofte står jeg og ser på, eller jeg er med på fotballøvelser.

– Hva har det betydd for deg å være med?

– Det har betydd mye. Når jeg er på banen, løper og sparker, slipper angsten et øyeblikk taket. Jeg tillater meg å prøve på noe jeg nesten ikke har gjort før. Jeg har jo aldri holdt på med lagspill, bortsett fra en uke som elleveåring da jeg spilte på Moa IL.

– Så går du fra sosial angst og redsel for store menneskemengder, til å stå julegrytevakt. Det er et stort sprang?

– Ja, men det er godt å få gi litt tilbake til Frelsesarmeen og gatelaget for den hjelpen og støtten som jeg selv har fått. Når jeg ser hvor viktig Frelsesarmeen er, er det godt å kunne stille opp.

– Hvordan har det gått?

– De to siste timene før grytevakten, hadde jeg lyst til å trekke meg. Men det gikk veldig bra. Jeg var engstelig de første fem minuttene, men så skjedde ikke noe av det som jeg fryktet, smiler Aase Jeanette.

Slumsøstrene julen 1925

Aase Jeanette føyer seg inn i en lang rekke av mennesker som har gjort en innsats for de som trenger hjelp. For nesten 100 år siden, i januar 1926, kunne man i slumsøstrenes magasin Fakkelen, lese følgende om Julegrytas resultat i Fredrikstad året før:

«… Adjutant Stein skriver derfra: Desember er en spenningens og travelhetens måned for slumsøstrene. De som søker hjelp, melder sig. Unge og gamle kommer, hver dag de to første ukene, de må være ute i tide. De vet jo at som regel kommer slumsøstrene hjem til dem, der må bli tid også til det, ellers kan de gå glipp av hjelpen. «Julegryten» innbrakte kr. 2703, 59: matvarer og gode klær til en verdi av kr. 545,00.

Noens bønn om hjelp, har vi måttet avslå, da vi fant at andre behøvde det bedre. Det hendte jo at sinnet kom i oprør, men så håpet vi at freden, som julenatt senket seg over jorden, måtte finne vei til den skuffede, så den tanke kunde komme: «Min nabo som hadde mindre enn jeg, behøvde det bedre.»

Så til sist et vakkert minne efter julebesøkene i de mange hjem. Det var siste søndag før jul jeg kom inn i et hjem hvor mannen hadde gått lenge arbeidsløs. Der var flere barn. Da jeg hadde satt mig ned, sier konen til mig: «Jeg skulde ha sendt avbud til dere. Min mann har nu arbeidet i en uke, og så tenkte vi at der kanskje var noen som trenger hjelpen bedre enn vi. Gi det til dem.» Edle, tapre kvinne! Herren signe dig i din fattigdom. Du er rik.»

Vi vender tilbake til nåtiden. Samfunnet har endret seg diametralt på disse årene. Den jevne velstanden. Velferdsstaten som er blitt et begrep. Alle har rett på sosiale ytelser. Alle har rett på hjelp når det røyner på.

Likevel.

Likevel er det mange som kommer når Frelsesarmeen i Fredrikstad åpner dørene for sin juleutdeling. Poser med mat er gjort klar – 76 for å være helt nøyaktig. Gavekort til leker og klær venter. Til og med kinobilletter følger med. Og kanskje også denne følelsen: Å bli sett.

I tre dager har frivillige og medlemmer sammen med korpsets ledere, løytnant Britt Levine Lundin og sersjant Tina Celand, arbeidet for at alt skal være klart.

Veteranen

En av dem som bidrar, er Olav Askevold, sunnmøring fra Ålesund som flyttet til Fredrikstad for 16 år siden. Med kone fra Rolvsøy, like utenfor byen, og alle tre barna på Østlandet, hvor sønnen er leder for Frelsesarmeen i Halden, er ikke det så unaturlig. Olav som har passert de 80, ble soldat 14 år gammel, og har siden den gang blant annet vært speiderleder, musikkmester og sekretær i Frelsesarmeens nærmiljøkirke. Sivilt har han jobbet i bank fra han var 16 år, og har derfor god bakgrunn for å ha ansvaret for Julegryta.

– Hva innebærer dette ansvaret?

– Jeg henger opp grytene, tar dem ned og har ansvar for opptelling og registrering av beløp. Mindre kontanter og mer vipps gjør opptellingen lettere.

– Hvem er det som står vakter?

– Det er en god blanding av våre egne og folk utenfor Frelsesarmeen. Det er også tilhørige og skoleungdom.

– Hva betyr det for deg å kunne bidra?

– Jeg har interesse for Frelsesarmeens arbeid generelt, og vet at det som kommer inn i gryta, går til et godt formål.

– Er det noen fine opplevelser du husker?

– Jeg stod mange vakter tidligere, nå er det mest henting og telling. Men jeg husker godt barnehagene som kom. Det var fint. Og fortsatt er det noen som tømmer sparegrisen sin i Julegryta, sier veteranen.

Elsket for den jeg er

Britt, som i voksen alder valgte å bli frelsesoffiser, sier følgende om motivasjonen for tjenesten:

– Jeg ønsker å formidle noe av det jeg opplever selv: At jeg er elsket for den jeg er.

Hun fortsetter:

– Det er så mange som strever med å være akseptert, være bra nok. Ting kan endres og forbedres, men man er elsket uansett. Og den som bryr seg aller mest, er Jesus. Når det blir noe du selv har opplevd, blir det mer enn bare teori.

– Er velferdsarbeidet et viktig arbeide, tenker du?

– Ja, jeg mener det. På denne måten kan vi være med å lette på det trykket mange kjenner på når jula kommer, prestasjonsangst på at alt skal være så bra. Og så har man ikke midlene til alt som jula fører med seg. Man klarer ikke å konkurrere med andre. Da tenker jeg det er godt å kunne bidra med noe. At man har spist noe godt. Fått noe som er fint. Så har vi kanskje klart å minske annerledesheten, at noen har kunnet senke skuldrene litt.

– Du er glad i folk?

Hun smiler.

– Ja, jeg er det. Og det er en fordel i dette arbeidet. Det er på tide å åpne dørene. Ute er det, for å si det mildt, et ruskete vær. Folk kommer etter avtale. Og de første venter på å komme inn.

Når pengene ikke strekker til

En av dem som kommer, er Lisa Willumsen, fem barns-moren fra Vinstra, nå bosatt i Fredrikstad. Første gang Lisa kom til Frelsesarmeen for å få hjelp, var i august. Det var mor som tipset henne om muligheten.

– Det var så mange ting som skjedde. Uforutsette utgifter. Jeg har bare uføretrygd, og samboeren hadde lite jobbing en periode. Vi har alltid klart oss selv og fått litt hjelp fra familien når vi har trengt det. Men det er liksom slik at man skal klare seg 100 % selv, og det er tabu å spørre om hjelp,

Siden august har Lisa vært på Frelsesarmeen tre, fire ganger.

– Vi har fått matvarer, brød og slikt, pålegg og kjøtt. Det lille ekstra.

Lisa understreker:

– Det har hjulpet oss veldig. Nå er altså Lisa her for å få litt ekstra til jul.

– Jeg er spent på hva jeg får. Det betyr veldig mye.

– Hva betyr det du får for familiens jul?

– At vi har det lille ekstra, det som gjør at det går rundt. Med det vi nå får, blir det lettere. Jeg er skamfullt takknemlig!

Lisa og Britt Levine smiler til hverandre. Praten går av seg selv. Det er lett å se at de to har funnet en god tone seg imellom.

– Jeg har blitt tatt så godt imot, sier Lisa.

– Jeg liker å prate.

Lederen av Frelsesarmeen i Fredrikstad forteller at når Lisa kommer, må hun ha god tid.

– Vi snakker ikke bare om Frelsesarmeen og fattigdomstematikk. Vi prater, uten stopp, om alt mulig. Om hverdagen og alt den inneholder for en travel fembarnsmor. Moter, middager og fritidsaktiviteter er ofte stikkord.

Julaften i år skal Lisa være sammen med hele storfamilien, inkludert svigermor og svigerfar. Da dufter det ribbe i hele huset.

Lys fra en himmel

Det har regnet hele denne dagen i Fredrikstad. Likevel er det en følelse av lys når poser med mat og gavekort deles ut. Når blikk møtes og blir til smil. Slik bidrar denne regnfulle dagen i desember til at julen for flest mulig, også i Fredrikstad, skal oppleves med det lille ekstra. Slik Frelsesarmeen i denne byen har gjort siden 1889.

Som en hilsen fra noen som ser og forstår at andre trenger at noen bryr seg.