Tømmermannen fra Arendal

– Jeg er sørlending på godt og vondt og liker ikke å eksponere meg selv, sier den ferske Frelsesarmé-pensjonisten Dag Elmer Tellefsen.

Men raskt søk på nettet viser likevel at han har hatt mange opptredener i mediene, i embeds medfør og med bygninger som hovedsak. Nå gir han seg etter 19 år som daglig leder i Frelsesarmeens Eiendommer AS, FEAS.

Den sindige sørlendingen fra Arendal sløser ikke med store ord og smykker seg ikke med svulstige vendinger. Når han skal beskrive denne perioden av sitt yrkesliv, tar han likevel fram et overraskende positivt ord:

– Moro! Det har vært moro! gjentar han med overbevisende ettertrykk.

Uten sammenligning for øvrig, og uten at det har hatt noen sammenheng, må vi få gjøre et lite poeng av at Dag Tellefsen har samme yrkesbakgrunn som sitt store forbilde. Gamle ord fra en tømmermann fra Nasaret blir fortsatt levende i våre dager, og praktisk tilrettelegging inkluderer gjerne å ha hensiktsmessige lokaler.

Viktig for lokalsamfunnene

Med sin bakgrunn som tømrer, og med en rekke ulike oppdrag i Frelsesarmeen, var det at Dag fikk stillingen som daglig leder for FEAS. Oppdraget har han skjøttet med en usvikelig overbevisning om Frelsesarmeens viktige plass i lokalsamfunnene.

– Alt Frelsesarmeen driver med, har sitt utspring i troen på Jesus. Det er menighetsarbeidet i de lokale korpsene alt annet springer ut ifra, sier Dag og mener at det sosiale arbeidet er en frukt av troen på Han som alltid sto opp for de svakeste.

Her trengs det en liten oppklaring for en Krigsropet-leser som ikke kjenner til Frelsesarmeens terminologi. Når Dag med største selvfølgelig snakker om «korpsene», så mener han ikke hornmusikken, selv om han har vært en ivrig musikant i hele sitt liv. Nei, korps er den tradisjonelle benevnelsen på Frelsesarmeens menigheter eller nærmiljøkirker, og siden dette er et pensjoneringsintervju, er det helt innafor at vi fortsetter å snakke om korps.

Fra storsal til mingleområde

Kommer du forbi et av Frelsesarmeens korps, er det ikke helt sikkert at du vil oppfatte at huset rommer en kirke sånn med det samme. Gjennom årene har lokalene utviklet seg mye, både utenpå og ikke minst inni. Vi lar FEAS-veteranen beskrive et typisk Frelsesarmé-lokale:

– Da Frelsesarmeen kom til Norge, var det ikke så trangt om tomtene i byene, så vi har hatt veldig fine tomter sentralt i mange bysentrum. Et typisk Frelsesarmé-hus var slike som vi fremdeles har i Volda og Odda og flere andre steder. Det var en bygning i to etasjer med en forlengelse i første etasje hvor storsalen var. Det var gjerne også en «lillesal» i tilknytning til den store. I andre etasje var offisersboligen. Det å være offiser var mer en livsstil enn en jobb, og offiserene var nærmest i tjeneste hele tiden.

Mange steder ble Frelsesarmé-husene for små og upraktiske til tross for sin gode beliggenhet i sentrum. Dag forteller om en periode hvor man søkte seg mot utkantområder hvor det var tett med boliger. Nå har denne trenden snudd, og Frelsesarmeen vurderer i stedet beliggenheten fra sted til sted, ettersom hva aktivitetene krever og hvilke muligheter som fins.

– I din tid som leder av FEAS har Frelsesarmeen bygget mange nye korpslokaler og også overtatt eksisterende lokaliteter som er blitt ombygget. Hva vil du si kjennetegner en moderne Frelsesarmé-bygning?

– I stedet for en stor hovedsal som opptar det meste av plassen, bygger vi i dag fleksible lokaler med rom til ulike aktiviteter. Et eksempel på noe vi legger mer vekt på nå, er inngangspartiet. Det er gjerne et stort mingleområde med plass til å møtes, drikke kaffe, dele måltider og ha et fellesskap før man går til de andre rommene med andre aktiviteter.

Dag nevner Sandefjord og Lillestrøm som typiske eksempler. Flere av aktivitetene er også annerledes enn de var før, slik som leksehjelp etter skoletid, noe flere korps har begynt med de siste årene. Moderne lokaliteter gir muligheter de ikke hadde tidligere.

– Hvem bestemmer hvordan lokalitetene skal bli – er det FEAS?

– Vi har alltid en lokal byggekomité som definerer behovene. Det er den faglige biten og erfaringer vi fra FEAS kan bidra med. Det handler mye om regler, byggeforskrifter, teknikk, universell utforming og slike ting. Det med universell utforming er vi som Frelsesarmé opptatt av, helt uavhengig av reglene. Det ligger i oss at lokalene våre selvfølgelig skal kunne brukes av alle, uavhengig av funksjonsutfordringer.

Rusomsorg i «Kaggan»

Som prosjektleder fra FEAS har Dag Tellefsen fartet land og strand rundt i hele det norske Frelsesarmé-territoriet, og det innbefatter Norge, Island og Færøyene. Han har satt gode spor etter seg, men vi forstår at mange steder også har satt spor i han.

Når han snakker om Færøyene, er det nesten så han glemmer at han er sørlending, og han bekrefter påstanden om at den som har besøkt de grønne øyene, aldri blir helt den samme igjen. Vi får høre om da den ellers så tålmodige byggelederen fikk tatt i bruk sin evne til å snu seg rundt på femøringen og fikk FEAS-styret til å snu seg like fort.

– Det er noe av det morsomste jeg har opplevd i FEAS. Vi trengte en ny bygning til herberget i Torshavn, en bolig for rusavhengige. Vi fikk telefon på en fredag fra en med solid lokalkunnskap. Han hadde fått nyss om et tvangssalg med et bud som sto til påfølgende mandag kl. 11. Hvis Frelsesarmeen ville by 10 000 over det budet, så skulle vi få kjøpt det.

Dag forteller smilende om en hasteinnkalling til styremøte på territoriallederens kontor samme fredag. Ankepunktet var at de umulig kunne kjøpe noe de ikke hadde sett. Dermed ble flybilletter bestilt, Dag og en kollega fløy av sted på søndag, holdt telefonisk kontakt med territoriallederen som er styreleder, og mandag kl. 11 var huset kjøpt.

– Folk i Torshavn kjenner stedet som «Kaggan», humrer Dag.

– Det var et skjenkested hvor det sto en stor ølkagge utenfor. Det ble lagt godt merke til at Frelsesarmeen kjøpte «Kaggan» for å huse folk med rusproblemer.

– Ble det vellykket?

– Ja, huset fungerer godt til formålet. Nå når jeg har gått av som leder for FEAS, skal jeg fortsette å jobbe fram til sommeren, og en av oppgavene mine er å få installert en heis på herberget, for nå har vi flere beboere som trenger det.

På Torshavn har Frelsunarheruin også fått nytt korpslokale. Dag syns alltid det er fint å komme dit og være med på en gudstjeneste.

– De er så gode med musikk på Færøyene, og de bruker gjerne sanger som jeg husker fra jeg var ung.

Hammeren og kona venter

Det er lett å få Dag til å fortelle om gleder han har opplevd i arbeidet, og han nevner smilende navn på flere norske byer hvor han har ledet arbeidet med bygging eller rehabilitering. Men vi må ut av territoriet og helt til Afrika før vi aner at selv den sindige sørlendingen blir litt blank i øynene.

– Jeg var så heldig å få tilbringe tre uker i Kenya for mange år siden. Med støtte fra FABU, Frelsesarmeens ungdomsorganisasjon i Norge, skulle det bygges en skole for multihandikappede barn, og jeg var med som arbeidsleder for 10 deltakere fra Norge som arbeidet side om side med et tjuetalls unge kenyanere.

Dag forteller at de startet med å gjerde inn området på 80 mål, og at barna var der allerede før skolebygningen var på plass.

– Det er noe som virkelig satte dype spor i meg. Jeg har nok noe av hjertet mitt der fremdeles, sier han.

Hjemme i Arendal venter Kari som Dag har holdt sammen med siden de var unge. Interessen for Frelsesarmeens arbeid har de alltid delt, og Kari har også arbeidet på heltid for den store hjertesaken, senest som leder av Arendal korps.

Sammen har de fire barn, og de eldste barnebarna begynner allerede å bli voksne. Dag legger ikke skjul på at pendlingen mellom Oslo og Arendal har vært en dyd av nødvendighet og ikke noe han vil savne.

– Nå skal jeg få tatt hånd om ting hjemme som jeg ikke har hatt tid til. Jeg har ikke fått svingt hammeren så mye de siste årene, sier Dag.

Han sukker ikke, han smiler fortsatt! Det skal visst bli fint å få være tømmermann også på hjemmebane.