Tre rom og bestemor

Tidlig onsdag morgen. Hjemme hos familien Yassar på Løren i Oslo lener to og et halvt år gamle Amir seg søvnig inntil mamma Badreh (31) for en lang kos. Han sitter på armen hennes i pysj og skal snart gjøres klar for barnehagen.

Storebror Haidar smiler trøttheten bort fra ansiktet. Han er i stua og spiller robotspill på mobilen. Etter en liten stund kommer Amir tuslende opp i sofaen til ham mens mamma gjør seg klar. Så står nabo og «bestemor» Magda Iversen i døra, morgenfrisk og blid, klar til å ta turen til Furuset for å levere Amir i barnehagen.

Det gjør 74-åringen to ganger i uka, slik at Badreh kommer seg til undervisning etter å ha fulgt Haidar til skolen. Blikkene små og store sender hverandre varmer opp kulda som siver inn den åpne døra. Magda legger barnehagesekken i vogna, stryker Amir på kinnet og tar på ham lue. Haidar tar på ytterjakke og får litt hjelp med skoene. Så serverer Badreh guttene melk, og etter noen slurker er de klar for avgang.

Da Badreh og barna flyttet fra Grorud til Løren i juni 2018, var Magda i naboleiligheten rask med å banke på og ønske dem velkommen. Det var starten på et naboskap som er blitt til vennskap, gjensidig glede, nytte og omsorg. For Magda, major og pensjonert offiser i Frelsesarmeen, var det dessuten starten på en tilværelse som reservebestemor.

– Jeg kjente det i hjertet. Barna viste meg en umiddelbar tillit. Amir ville sitte på armen. Det var kjærlighet ved første blikk, forteller Magda. Guttene og Badreh ble raskt best buddies med bestemor.

Tillit og en tid for alt

Magda har bodd på Løren siden 2009. Anestesisykepleieren har lang fartstid i Armeen. Gjennom 14 års tjeneste i Ghana og fire år i Zambia har hun erfart hva hjelpsomme naboer kan utrette for trivsel og tilhørighet. Naboer som hilser på, som hjelper med å henge opp bilder på veggene. Som bryr seg og tar del i livet ditt.

For henne er det naturlig å gjøre det samme i Norge. Da skolen begynte i august og Amir fremdeles ikke hadde fått ny barnehageplass i nærheten, fikk Badreh, som er alene med barna, et problem. Hvordan skulle hun klare å levere Amir, følge førsteklassingen Haidar og rekke skolen selv? Badreh tar siste året av videregående
på voksenopplæringen. Hun har en søster i Bergen og to søstre og faren i Oslo. Men de bor et stykke unna og har egne forpliktelser.

– Da jeg fikk høre om situasjonen, var det som en stemme sa: «Dette kandu, Magda, gjøre noe med», forteller
Magda. Stemmen tilskriver hun Den hellige ånd.

– Hvis du har tillit til meg, kan jeg gjerne levere ham, sa Magda til Badreh. Og sånn ble det. Morgenmørket har veket for dagslyset når turen går til t-banen. Magda svinger barnevogna rutinert over veier og inn på fortauet. Hun er ugift, har ingen barn og har aldri før fulgt noen til barnehagen. Det er en tid for alt, og den tiden ble nå.

– Det gir meg stor glede, sier Magda, bøyer seg over Amir og sjekker at han har det bra.

– Første dag jeg skulle ta ham med, kom Amir mot meg med åpne armer. «Magila!» sa han. Det var så rørende at jeg gråt, altså!

Grunnleggende med bra bolig

Familien Yassar er en av 13 familier som har deltatt i prosjektet Familiebosatt i regi av Frelsesarmeen siden oppstarten i 2017. Prosjektet hjelper barnefamilier med å finne egnet bolig i Oslos hardt pressede boligmarked. Manglende språkkunnskaper, trang økonomi, utleieres fordommer og andre utfordringer gjør det ekstra krevende.

– Mange barnefamilier bor dårlig, sier koordinator Ida Sollien Eriksrud. Det er mugg og dårlige fasiliteter, kulde og nabolag med rus og psykiatri. Bråk og støy utfordrer nattesøvn og trygghet.

– For å ha overskudd til alt det andre i livet, er man avhengig av en god bolig, sier Eriksrud. Man må kunne føle seg trygg. Sove godt om natta. Med gode kjøkken-fasiliteter kan man lage middag og sikre god ernæring. Hjemmet skal være et sted hvor man samler energi. Det er helt sentralt for å klare å søke jobb, gå på skole, skape et godt familieliv og en framtid med muligheter for seg selv og barna, fortsetter Eriksrud.

Les mer om Krigsropet her

Tenker framover

Seks av familiene har fått leie gjennom Frelsesarmeens eiendommer (FEAS), og tre av dem bor nå i lavblokkene på Løren. Badreh og barna flyttet fra dårlige boforhold på Grorud i juni 2018. Nå stortrives de både i treromsleiligheten og i området. Barnevennlig, gode naboer, luftig og trygt. Fra stua i andre etasje med veranda utenfor, ser de utover store deler av Oslo. Utenfor er smale asfaltstier omgitt av gress og busker. Det er en stille oase i en sentral bydel. Barna har felles rom med køyesenger, men sover best hos mamma ennå.

– Jeg har aldri fått hjelp før, forteller Badreh. Verken med bolig eller slik støtte som Magda gir. Badreh kom til Norge fra Irak i 2004. Da var hun 17 år og hadde bare gått på skolen til femteklasse. I Norge har hun fullført grunnskolen, jobbet som servitør, i butikk, i barnehage og i kantine. Hun er norsk statsborger, men ektemannen hadde ikke oppholdstillatelse og ble utvist i 2016. Det har vært vondt, ikke minst for Haidar som savner pappa og kun får sett og snakket med ham på telefonen.

– Men jeg vil ikke tenke negativt. Jeg vil fullføre videregående og få fast jobb, derfor vil jeg ta fagbrev. Guttene skal gå på skole og trives, ha venner og ta utdannelse. Jeg skal også ha venner, gode naboer og hobbyer, sier Badreh og smiler. En gang i uka går hun på gitarkurs på Sammen i regi av Frelsesarmeen. Da er Haidar med henne, mens Magda passer Amir. Hjelpen går ikke bare én vei. Når Magda er borte, tar Badreh inn posten og vanner blomstene. Hun er raskt blitt en del av nabolaget og naboskapet. Hun er vant til å vise at hun bryr seg om andre, og lager suppe og gir til naboene:

– I Irak er det vanlig å gå på besøk til dem som har mistet noen for å vise omtanke og respekt. Når noen skal gifte seg, gjør vi det samme og har med gaver, sier Badreh.

Guds gave

På et kurs hun var på i regi av Nav var det mange innvandrere som synes nordmenn er så reserverte, uengasjerte og ikke hilser.

– Men jeg fortalte om Magda! Mennesker er ulike. Noen er hyggelige, andre ikke. Sånn er det i alle land. Men veldig mye er opp til oss selv. Det er bedre å hilse, selv på dem som ikke hilser tilbake. Ofte, når man bare begynner å prate, er nordmenn snille og åpne. Vi må prøve oss, og de må prøve oss, mener Badreh. Hun og barna lærer mye av eldre mennesker.

– Magda forteller om norsk kultur og tradisjoner og deler sine erfaringer. Barna og jeg har stor respekt for henne. Hun er et godt eksempel for meg og gir oss stor glede. T-banen suser mellom stasjonene. Amir hviler i vogna mens Magda passer på. På Grorud går de av, og må vente litt på bussen videre.

– Jeg ser på denne familien som en Guds gave til meg, sier Magda med et stort smil. Hun får trent armmusklene på den harde låsen på barnehageporten. Så triller hun rutinert opp bakken, plasserer vogna under tak. Inne hjelper hun Amir av med jakken. Henger den på knaggen, legger lua i boksen. Tar på tøfler og stryker ham over håret. Amirs lille hånd griper bestemors, og sammen går de trappene opp til andre etasje, der Amir skal fortsette dagen.

Vinn-vinn-situasjon

Familiebosatt er et prøveprosjekt. Ida Sollien Eriksrud håper og tror på en fortsettelse.

– Mye av fokuset i 2019 blir mulighetene videre. Søke om midler og legge til rette for å gjøre dette til et fast tiltak. De som har fått hjelp med bolig gjennom oss, gir inntrykk av å være veldig fornøyde, forteller koordinatoren. Ida lar seg inspirere. At koblingen pensjonerte Frelsesarmé-folk og barnefamilier på samme område skulle gi en ekstra bonus i form av besteforeldre, gir ytterligere inspirasjon.

– Det er en vinn-vinn-situasjon med positive ringvirkninger for både barnefamilier og pensjonister. Jeg drømmer om at noen utvikler en app som kobler potensielle besteforeldre med barnefamilier og gir mulighet til å få være noe for andre. Potensialet er stort, både når det gjelder småbarnsfamilier med innvandrerbakgrunn og norske familier der nær familie bor andre steder i landet. Det er mange som mangler nettverk. Samtidig bor det mange ensomme eldre i Oslo. Og man må jo ikke være biologisk bestemor eller bestefar for å ha noe å gi!

Rik på naboopplevelser

Mandag ettermiddag. Hjemme i treromsleiligheten hos familien Tareke/Negash er det bjelleklang, bjelleklang over skog og hei. Hermon på sju år spiller kornett. Lillebror Eyoel akkompagnerer uhørbart på en plasttrompet. Men desto mer synlig, for fireåringen har dansemoves’a inne. I sofaen sitter major Åsta Torgersen og smiler, og snart lander barna i sofaen på hver side av henne. Åsta er også pensjonert offiser i Frelsesarmeen og har bodd i leiligheten på Løren siden 2009. 15. juni satt 75-åringen ute i sommervarmen da Kidist Berie Tareke, Solomon Negash og barna kom flyttende til naboleiligheten fra utrygge boforhold på Grønland. De ble kjent umiddelbart, og det endte raskt i felles bursdagsfest for Hermon. Siden da har Åsta stortrivdes som reservebestemor for Hermon og Eyoel. De stråler mot hverandre i sofaen. Tuller og tøyser. Snakker og ler. Hermon stiller spørsmål, og Åsta svarer. Mamma og pappa observerer med kjærlige blikk og store smil. Varmen brer seg i rommet.

– Jeg ble rik da denne familien flyttet inn. Dette er pur glede! sier Åsta. Når barna kommer fra skolen og barnehagen, vil de gjerne inn til bestemor med én gang. Mamma og pappa prøver å holde litt igjen. Men de vet at Åsta sier fra hvis det ikke skulle passe.

Barne-tv og boller

Åsta har kjøpt egne kopper som barna bruker når de er hos henne, og det synes de er stas. Tre kopper har hun, for en annen liten nabogutt kommer også på besøk fra tid til annen. Forleden tok hun alle tre med til Botanisk hage og Zoologisk museum. Selv har Åsta aldri vært gift. Hun har ingen barn, men erfaring i massevis – med tantebarn og fra 14 år som bestyrer på et barnehjem på Vestlandet. I flere tiår etterpå ble hun bedt i bryllup etter hvert som barna vokste opp. Hun liker godt at småbarnsfamiliene skaper liv og røre i nabolaget. Det er livlig i leiligheten også. Hermon spiller konsentrert, Eyoel danser og prøver å stå på hodet slik Hermon gjorde for litt siden. Så blåser han mer på plasttrompeten sin, storfornøyd med å ha kapret alles oppmerksomhet, før han går over til leketrommer. Hermon er glad i å tegne og fargelegge, og det liker hun å gjøre hos Åsta.

– Og vi ser Barne-tv sammen, forteller Hermon. Kidist kommer på at de også har lånt en barnebok av Åsta.

– Den har jeg ikke levert tilbake! utbryter Hermon med store øyne, hvorpå alle får seg en god latter. En kveld i ny og ne er Hermon og Eyoel hos Åsta og koser seg med vafler eller boller.

– Når de kommer hjem da, er de mette og gode, og det er bare å sende dem rett i seng, forteller pappa Salomon og ler.

Inspirasjon og integrering

Solomon har bodd elleve år i Norge. 38-åringen jobber som vitenskapelig assistent ved Universitetet i Oslo. Han har en master i utviklingsøkonomi og en master i internasjonale miljøstudier fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås (NMBU). Kidist har bodd i Norge i ni år, har en bachelor i økonomi fra Etiopia og en påbegynt master ved institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier ved NMBU. Hun håper å få skrevet master-oppgaven i løpet av 2019. Nå jobber hun i Fretex-butikken på Grünerløkka og på Fretex’ tøysortering i Ole Deviks vei i Oslo. I tillegg går 37-åringen på norskkurs to ganger i uka og på gitarkurs på Sammen. Familien er kristne, og Kidist er tilhørig i Frelsesarmeen. Småbarn, jobber og skole krever mye i hverdagen. De har ingen nær familie som kan hjelpe.

– Jeg er veldig glad for å ha blitt kjent med Åsta. Barna elsker henne, og jeg vet at vi kan spørre hvis det er noe, sier Kidist. Både hun og Solomon understreker at Åsta bidrar med langt mer enn å løse tidsklemma. Barna lærer verdier, regler og norsk kultur. Å respektere hverandre og hverandres hjem. Ekteparet mener det er viktig for barn å være sammen med dem som har levd en stund.

– Eldre har så mye erfaring og visdom. Og barn liker å være med eldre, sier Solomon, og husker egne gode erfaringer fra barndommen. I Etiopia lever både barnas farmor og mormor, men dit kan ikke familien reise nå. Heldigvis bor Åsta vegg-i-vegg.

– Det betyr mye at vi kan se hverandres hjem, at vi kan se hverandre uavhengig av hvordan vi har det der vi bor – og oppleve gleden oss imellom, sier Kidist – og legger til at det å være sammen også er godt for norsken.

– Ja, det er bra for integreringen, sier Solomon. Dermed er det som skjer i nabolaget på Løren ikke bare gull verdt for nyinnflyttede familier og reservebestemødre, men for hele samfunnet. Kidist håper deres erfaringer kan inspirere andre til å involvere seg.

– Mange har kanskje lyst til å bli kjent, men tør ikke ta kontakt. Til dem vil jeg bare si: Gjør det! Vi har alle så mye å vinne!