Trude Petersen kadett 7behnett

Trude og den hemmelige hjertebrannen

Trude Petersen strutter av energi og livsglede, og det har sin naturlige forklaring. Eller kanskje vi heller skal kalle den overnaturlig?

• Foto: Kristianne Marøy Tekst: Ingebjørg M. Lyster/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 45, 2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

23 år gamle Trude, som i høst har startet sin toårige utdanning ved Frelsesarmeens offisersskole, tar oss gjerne med gjennom de siste seks årene av livet sitt. Hun begynner med tiden da den glade og fornøyde 16-åringen opplevde at hun mistet alle kreftene i kroppen.

Les mer om Krigsropet her

– Jeg hadde det så bra og var veldig aktiv. Jeg spilte i skolekorps og deltok på Frelsesarmeen i Stavanger. Der var jeg med på mange forskjellige aktiviteter, spilte kornett og fikk flere lederoppdrag. Jeg holdt på med noe hver dag, og jeg begynte på musikklinja på videregående med plan om å bli musikkpedagog.

Fra å danse gjennom en strålende ungdomstid, tok livet en hard og brutal vending.

– Det begynte med en hjernerystelse da jeg fikk et bagasjelokk i hodet. Jeg ble aldri bra etter det, bare verre og verre. Det ble tatt masse tester. Lærerne lot meg droppe lekser og prøver og la alt til rette for at jeg skulle klare å fullføre det første året på videregående. Jeg hentet meg litt inn i sommerferien og begynte i andreklasse. Jeg ville ikke gi meg, jeg bare pushet og pushet. Dermed ble jeg enda sykere, og fra julen ble jeg sengeliggende.

Helt nøkternt og uten sentimentalitet forteller Trude om tiden da hun bare klarte å spise og gå på badet, og da lyd og lys ble uutholdelig. Diagnosen fikk hun etter en utredning som 18-åring. Den unge jenta var rammet av ME, kronisk utmattelsessyndrom.

– Hvordan taklet du å måtte slutte på skolen og tilbringe tiden i senga?

Trude tar en liten pause og tenker tilbake. En del av denne tiden husker hun som i en tåke.

– Men det er klart, livet mitt raste sammen, og jeg fikk mange negative tanker der jeg lå. Jeg kan ikke snakke for alle som har ME, men jeg tror de fleste har det tungt mentalt. Sånn var det også for meg, men så snudde det, sier Trude og smilehullene kommer til syne igjen.

– Skal jeg ta Bibelen på alvor og troen min på alvor og bare holde fast i det, tenkte jeg. Det skjedde en forandring da jeg begynte å bruke de få kreftene jeg hadde på å lese. Jeg gikk dypere inn i troen på Gud, i relasjonen til ham, og det hjalp meg til å holde fast i håpet. Jeg kan nesten si at jeg ble helbredet i hodet før jeg ble helbredet i kroppen.

Håp i en bok

Det kan neppe kalles en spoiler å fortelle at Trude i dag er frisk som en fisk, men veien dit gikk ikke på skinner.

– Jeg gjorde et forsøk på å begynne i andreklasse på nytt. Jeg greide noen måneder, men så måtte jeg sykmelde meg igjen. Det lille jeg hadde av krefter brukte jeg på min tjeneste i Frelsesarmeen. Det var det som ga meg livskvalitet. Jeg kunne orke å holde en andakt av og til, og jeg kunne være med som en av lederne på ungdomsklubben. Jeg kunne også bli med på helgeturer hvis jeg sparte krefter i forkant og hentet meg inn ved å hvile i senga i etterkant.

Trude begynner på en del av historien som hun elsker å snakke om. Den kan virke underlig og skape flere spørsmål enn den gir svar, men fulgt av den glade latteren og de skinnende øynene hennes gir den mening. Den forutsetter at man forstår kristnes holdning til Bibelen som en levende bok som Gud faktisk snakker igjennom den dag i dag.

– Jeg ble med på et samarbeid med noen andre på Frelsesarmeen. Vi skulle lese gjennom Det nye testamentet på 100 dager. Det krever litt disiplin, men jeg skulle ikke være dårligere enn de andre. Dermed ble det en rutine, og den har jeg holdt på siden. Det er som å pusse tennene. Jeg bare gjør det, morgen og kveld. Ja, så fikk jeg en åpenbaring.

– En åpenbaring?

– Ja, for meg ble det en åpenbaring å lese om helbredelse. Det står veldig mye om helbredelse i Det nye testamentet, og jeg bestemte meg for å tro at jeg kunne bli helbredet. Og som 18-åring fikk jeg også kall til å bli offiser i Frelsesarmeen.

Åpenbaring og kall. Trude bruker ordene med den største selvfølgelighet. Hun er tross alt fjerde generasjons soldat i Frelsesarmeen og har vokst opp med religiøse begreper.

– Alle mine planer hadde jo gått i stykker, og jeg tenkte: «Hva i huleste skal jeg gjøre med livet mitt?» Så kom det nye offiserer til nærmiljøkirken vår i Stavanger. Da de sto på plattformen og ble innviet til tjenesten, skjedde det noe med meg. Pulsen ble høy, og jeg ble så varm. Jeg fikk en lidenskap og en iver: Jeg skal bli offiser! Valget ble tatt der og da, men det var min lille hemmelighet. Jeg var jo syk.

Trude Pettersen sitter på en murtrapp foran en stor eikedør til et gult murhus
– Etter det kallet jeg hadde fått, ble det helt logisk for meg at jeg skulle bli frisk, sier Trude Petersen. Nå er hun i gang med utdanningen ved Frelsesarmeens offisersskole.

Klargjort for innsats

Med den hemmelige brannen i hjertet valgte Trude å tenke på alle hun hadde lest om i Bibelen som fikk et kall de ikke var klare for å gjennomføre. Men Gud utrustet dem så de klarte det.

– Da begynte jeg å fortelle folk om at jeg skulle bli offiser i Frelsesarmeen. Etter det kallet jeg hadde fått, ble det helt logisk for meg at jeg skulle bli frisk, så det sa jeg: «Jeg kommer til å bli frisk, for jeg skal bli offiser.»

– Hva slags reaksjoner møtte du da?

– Mesteparten heia på meg og ble inspirert av pågangsmotet mitt. De gledet seg over at jeg kunne være glad midt i den store krisen jeg var i. Jeg hadde så mange som ba for meg. Det var liksom et fellesprosjekt på Frelsesarmeen i Stavanger at jeg skulle bli frisk. Noen sa: «Ikke alle blir friske selv om vi ber.» De mente det så godt, men jeg måtte bare avvise det når det gjaldt meg selv. Jeg visste noe annet.

Vi er kommet til den delen av Trudes historie som hun kan tidfeste helt bestemt. Det er noen lykkelige dager som strekker seg fra 12. til 18. november i 2019. Noen av hendelsene forteller hun om med en god latter, som da hun printet ut bibelvers om helbredelse og klistret opp rundt i hele huset. Overalt hvor hun så, møtte hun gode ord om å bli frisk, og hun kjente at nå skjedde det. Hun ble ivrig etter å teste det ut.

– En del av sykdommen var at jeg ble intolerant mot mange matvarer, blant annet melk og sukker. Men nå dro jeg til McDonald´s og kjøpte Sundae-is med karamellsaus. Den isen var mellom Gud og meg, og jeg lo for meg selv. Normalt skulle jeg ligget i fosterstilling med smerter etterpå, men jeg tålte den! Jeg begynte også å trappe ned på de sterke smertestillende medisinene, og også det gikk bra. Jeg kjente at energien kom tilbake i kroppen.

15. desember sto Trude foran hele forsamlingen på en gudstjeneste og sa: Jeg er blitt helbredet. Hun forteller om jubel og applaus og masse gledestårer. Så ble det tid og krefter til å fullføre videregående og deretter søke på Frelsesarmeens offisersskole.

– Nå har jeg laget min egen tradisjon, ler Trude.

– 18. november hvert år spiser jeg is til minne om helbredelsen. Hvis jeg en gang blir velsignet med barn, skal de få is mens jeg forteller denne historien for dem.

Jeg hadde så mange som ba for meg.
– Trude Petersen, kadett

Et spennende liv

Å være offiser i Frelsesarmeen kan sammenlignes med å være pastor i en annen menighet. Men en forskjell er at offiserene gjerne leder en del sosialt og praktisk arbeid i tillegg til det mer vanlige menighetsarbeidet, som for eksempel å administrere matutdeling fra nærmiljøkirkene. Trude, som har snakket på inn- og utpust, blir ikke mindre ivrig når vi kommer til hennes ønsker og visjoner for livet som offiser.

– Jeg vil fortelle om Guds kjærlighet, sier hun og slår ut med armene.

– Det er for lite kunnskap blant folk om hvem Jesus er, og mange har hatt dårlige opplevelser med en regel-kristendom. Man kan gå ut av skolen og vite om grusomme ting som skjedde i kristendommens navn i middelalderen, men lite om Jesus. Jeg har en brann for å vise hvem han er, og fortelle at hans kjærlighet kan forandre livet. Og så vil jeg være med å hjelpe folk til å vokse i troen og være med på å skape gode kristne fellesskap.

Den kommende offiseren har en god ballast med seg fra Stavanger. Hun snakker med varme og entusiasme om det å vokse opp i en menighet med folk i alle aldre.

– Jeg har lært så mye av de gamle, og jeg syns det er så spennende å høre dem fortelle fra livet sitt. Edith Drøsdal, for eksempel. Å høre henne fortelle fra sin tid som offiser i India, er helt fantastisk. Og vet du hva? Jeg er forlovet med en engelsk gutt som jeg traff på familieleir i Latvia. Jeg oppdaget at hans far ble født i India, og den som tok imot ham, var Edith Drøsdal. Er det ikke helt utrolig?

Mens Trude er kadett ved Frelsesarmeens offisersskole i Moss, er forloveden også engasjert i Frelsesarmeen og bor like ved. Livet er godt!

– Det er så spennende å vandre med Gud. Man kan ende opp så mange forskjellige steder og med forskjellige oppgaver. Ting skjer!

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER