Ukraina United

Fotballaget Ukraina United kom i stand etter et initiativ fra TV-produsent og filmskaper, Ronny Kristoffersen. I løpet av bare noen få uker fikk han, sammen med Norway Cup, Frelsesarmeen og Norsk Folkehjelp, satt sammen et lag og rigget et flott opplegg for ungdommene.

– Det krevde litt å få det til, men det er fint å vise at det ikke er umulig! Kanskje det inspirerer andre til å arrangere ting, involvere og inkludere. Det skal ikke så mye til for å gjøre en ganske stor forskjell, forteller Ronny. Han legger til at det nok er mange på mottaket som opplever å ikke bli aktivisert nok, så det å gjøre noe morsomt for dem, og med dem, betyr mye for alle involverte.

– Vi skulle ikke ha så høye fotballambisjoner, men lage en gruppe som har det gøy sammen, og dra på verdens største fotballcup for barn og unge! Daglig begynte oppvarmingen allerede på bussen på vei til Norway Cup, med alt fra allsang til ukrainsk rap.

– Det var skikkelig stemning, helt fantastisk!

Les mer om Krigsropet her

Rørende øyeblikk

Ronny snakker om viktigheten av å kunne bryte ned «dem og oss»-tankegangen.

– Vi mennesker liker å kategorisere, skal vi klare å holde oversikt, og da blir det fort «flyktningene» som en gruppe. Men i dette prosjektet har vi fått se at vi egentlig har veldig mye til felles, og vi får innskrenket den avstanden. Det er det dette handler om, sier filmskaperen. Ukraina United rakk kun å ha fem treninger fordelt på to og en halv dag, før de stod kampklare på gressbanen på Ekeberg. På tirsdagen kjørte tre busser med 150 supportere inn fra flyktningmottaket, for å støtte laget sitt. De stilte med flagg, ansiktsmaling og heiarop på sidelinjen.

– Det var et rørende øyeblikk på slutten av kampen da laget gikk bort til publikum og fikk sin hyllest. Da må jeg innrømme at det kom noen tårer, gitt. Det var sterkt, sier Ronny.

Lånte bort shortsen

Laget ble ledet av to managere, deriblant ukrainske Sasha Kravchenko, som selv er flyktning og bor på mottaket. Da Krigsropet var innom, gjorde ungdommene sitt beste ut på banen. Fjorten år gamle Diana var en av to jenter på laget, og spilte stort sett hele tiden. Bortsett fra på tirsdagen, da hun lånte bort shortsen sin til en spiller som hadde glemt sin på mottaket.

– Han er en av de beste spillerne, så det skulle bare mangle at han skulle få låne min shorts. Så kan jeg hjelpe til med andre ting og være en god supporter,
smiler hun bredt. Diana hadde aldri spilt fotball før, men nølte ikke med å stille da laget ble satt opp.

– Jeg ville bli med for moro skyld, og er veldig stolt av laget mitt! Diana kom til mottaket med sine to brødre, mamma og bestemor. De venter på å gjenforenes med faren. Hun forteller at hun aldri noen gang tidligere har tenkt på Norge, og det at hun nå bor her er «en bisarr følelse». Men hun og familien føler seg trygge her, og de liker Norge og Kongsberg veldig godt.

– Jeg er veldig glad i natur og bading. I går var jeg med laget og badet i en innsjø og spiste pizza, det var helt fantastisk! Jeg kunne vært ute hele tiden, sier hun, og smiler opp mot himmelen. Det regner, og Diana er storfornøyd.

God følelse å spille igjen

Lagkompis Artem (16) var også veldig glad for å få spille fotball med jevnaldrende.

– Jeg spilte fotball i syv år da jeg var yngre, men det er fire år siden jeg har rørt en ball. Da jeg hørte om dette prosjektet, så måtte jeg prøve. Det er en god følelse å spille igjen! sier Artem. Han kom til Norge fra Boccia i Ukraina, sammen med storesøsteren, nevøen og mamma. Pappa måtte bli igjen i Ukraina. Artem forteller at tiden i Norge har vært bra, fordi familien er trygge her, men at han føler seg ensom. Alle vennene hans er spredt utover Europa, og ingen av dem vet om, eller når, de ses igjen.

– Hele sommeren har jeg bare vært hjemme. Jeg skulle egentlig begynne på videregående fra høsten, men på grunn av krigen vil ikke det skje. Så jeg er usikker på hva jeg skal gjøre i tiden som kommer. Familien fikk nylig flytte inn i sitt eget hjem i Kongsberg, noe han forteller kjennes godt, men også rart.

– Det er et hjem, men det kjennes ikke som mitt enda. Vi har ingenting, det vil ta tid å bygge et liv her. Artem ser at laget har begynt oppvarmingen.

– Vi har ikke vunnet noen kamper enda, men vi har klart å score! Håper vi gjør det litt bedre i dag, smiler han og løper bort til lagkameratene sine.

Håp i blikket

Ronny Kristoffersen forteller at han har fått tilbakemeldinger i ettertid om at de ansatte på mottaket ser at ungdommene har fått mer struktur på dagene sine.

– De står opp med håp i blikket. Mange foreldre føler at barna er mer til stede og vil noe med dagen. Det var en flott melding å få! Ukraina United vant kanskje ingen kamper, men vi vant mange hjerter, smiler Ronny.

– Når alt kommer til alt, er det det viktigste.