Ultraloperen 2 4402

Ultraløperen

John Lund hadde det trygt og godt bakerst på bassrekka i Templet hornorkester. Men å flytte til Sandefjord og ta nytt lederansvar i Frelsesarmeens nærmiljøkirke der, gjorde noe med ultraløperen som aldri har brutt et løp.

• Foto: Haakon Sand / Tekst: Emil Skartveit / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 26-31 (Sommermagasinet)
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Frelsessoldaten. Helt siden den første ble innvidd i 1888 har han – eller hun – vært grunnplanken i Frelsesarmeens lokale arbeid. Frelsesoffiserer har kommet og reist, soldaten hele tiden har vært den som lokalbefolkningen har kjent og møtt. Noen av dem har vært med en kort stund. Andre et helt liv. Etter som årene har gått, er det blitt færre av dem. På færre steder. Men likevel er de der ennå. Ivrige i tjenesten. Stolt av å bære uniformen sin som et vitnesbyrd om tro og tilhørighet.

John Lund (60) er en av dem.

− Jeg er født i Oslo, oppvokst i Groruddalen. De første årene bodde vi på Veitvet, før det ble Vestli på Stovner.

Les mer om Krigsropet her

Foreldrene var frelsessoldater. John ble fra fødselen av tatt med til Frelsesarmeen i Templet, som hadde sine lokaler i Oslo sentrum. Sitt første vage minne er knyttet til å ha sunget Fola, Fola Blakken fra talerstolen som treåring. Antagelig skjedde det på en «onsdag-fest».

Guttungen som også var opptatt av fotball og skolesjakk, fant sin plass i junior-hornmusikken. Øving var likevel ikke det kjekkeste han visste.

− Det var først da en etter hvert god venn, Per Haakon Eikeseth, kom flyttende fra København og klarte topp c på kornetten, at jeg skjønte at om man øvde mye, ble man god. Etter å ha knekket den nøtta, kom også framgangen.

Mens andre sluttet både å spille og være en del av menigheten, fortsatte John. Han ble soldat.

− Jeg hadde ingen spesiell opplevelse. Det var ikke noe jeg definerer som en hendelse. Men etter hvert vokste det gradvis frem en forståelse av at dette var det beste for meg. Det var ikke et alternativ å finne på noe annet. Jeg trodde på Gud.

Heller ikke det å bære uniformen på T-banen i Oslo som ungdom, med instrumentkassa i hånda, var trøblete. Selv om John regner seg som ganske introvert.

− Jeg er jo ikke sånn utadvendt og opptatt av å spre troen på den måten, men for meg ble det å bære uniform og spille i hornmusikken min tjeneste.

John Lund løper på en friidrettsbane
Som ultraløper løper John Lund gjerne - og langt!

Kornetten ble etter hvert byttet ut med barytonen, og til slutt var det tubaen som ble instrumentet. John hadde funnet sin plass, trygt plassert på bakerste rekke. Viktig for hornmusikken, men personen var temmelig usynlig.

Slik skulle det være i mange år. Han spilte i hornorkesteret og hadde ansvaret for å rekruttere og øve med barn som en dag skulle overta hans plass.

Yrkeskarrieren begynte med befalsskole og tjeneste i militæret, før han gikk over til Standard telefon og kabel. Til slutt endte han opp hos IBM, hvor han nå har vært i 15 år.

I tillegg liker han å løpe. Langt. Når maraton betegnes som sprint, er det ultraløp det kalles. Det lengste John har løpt, er 170 kilometer. Det skjedde i gangene under Bislett. Det lengste i dagslys, er 120 kilometer. Han har løpt på Madeira, har gjennomført Ultravasan på 90 kilometer, har gjort det godt i sin aldersgruppe, og har ofte stått på toppen av pallen.

Han har aldri brutt.

Det er egentlig ingen overraskelse. For John er nettopp den typen. Tålmodig og lojal. Fullfører de mål han har satt seg.

John trener regelmessig, mellom fem og 25 kilometer. Det tyngste ved treningen er å komme seg over den berømmelige dørstokkmila. Selv for han. Det beste er å være ute, tid til å slappe av, få en pause og senke skuldrene.

− Jeg liker selve utførelsen. Kjenne flyten i løpingen, sier han.

Å være i Guds plan

Så skulle det for seks år siden likevel skje en ganske drastisk endring i ultraløperens liv. Barna hadde flyttet ut. Tilbake var han og kona Marit igjen alene. De ønsket ikke å bli gamle i Oslo. Marit, som er fra Porsgrunn, hadde lyst til å komme nærmere sin familie. Hun hadde en søster i Sandefjord. John kjente ingen, men var villig til å gi opp Nordmarka med sine grusveier og skiløyper. Han fikk mye tilbake. Ikke minst havet.

De så på et hus som ikke var aktuelt. Men etter neste forsøk klaffet det.

Jeg har ikke noe alternativ til troen. For meg er den et naturlig valg.
– John Lund, sersjantmajor i Frelsesarmeen Sandefjord

For John og Marit var det ikke aktuelt å finne seg en annen menighet, eller slutte å gå på møter og gudstjenester.

− Vi snakket om det, men da vi var innom Frelsesarmeen i Sandefjord ble det raskt klart for oss at det var her vi hørte til. For John ventet imidlertid en uventet overraskelse. Daværende korpsledere, Maria og Rune Berg, spurte John om han kunne tenke seg å bli sersjantmajor, tilsvarende menighetsrådsleder eller «eldste» i andre menigheter.

John sa ja, selv om det på mange måter medførte et langt sprang fra en trygg plass i bassrekka og fram til talerstolen og en helt annen synlighet.

− Det har virkelig beriket mitt kristenliv og gjort noe med meg. Ved å ta på seg et slikt lederansvar har jeg kommet mye nærmere folk på grasrota. I vår lille menighet har vi folk av alle kategorier som man møter og snakker med. Jeg har fått en påminnelse om at vi alle er like for Gud.

John Lund er engasjert i smått og stort i Frelsesarmeen Sandefjord. På Møteplassen for unge er leksehjelp en del av tilbudet.
John Lund er engasjert i smått og stort i Frelsesarmeen Sandefjord. På Møteplassen for unge er leksehjelp en del av tilbudet.

Han fortsetter:

– Jeg tenkte på det her om dagen: Jeg opplever det som har skjedd som et kall, en plan, at man ved å flytte både får bidra i en annen Frelsesarmé-menighet, og samtidig får utfordre seg selv og vokse som kristen.

John er opptatt av arven fra sin far.

− Jeg var jo som tidligere nevnt veldig introvert, men min far var, for å si det mildt, veldig utadvendt. Da han døde, var det et par sko som sto tomme. Jeg forsøker å følge i sporene hans.

John peker også på sønnen Johan som en kilde til inspirasjon.

− Han er lovsangsleder i pinsemenigheten i Vennesla. Johan gjør sine egne valg og har en supersterk tro.

Nye dører skal åpnes

Menigheten, nærmiljøkirken, eller «korpset» i Sandefjord, som det heter på Frelsesarmeens eget språk, er et sted hvor fellesskap og relasjoner er viktige.

− Vi har en liten, men stabil stamme, og vi opplever at det er flere som kommer og blir med. På ukens sosiale treff, som inkluderer både bevertning og loddsalg, er det gjerne rundt 50 til stede. Ellers deler vi ut mat til de som trenger det, vi har turgruppe, og vi har Møteplassen for unge, hvor vi blant annet tilbyr leksehjelp.

John understreker igjen dette med relasjoner – at det å bli sett ofte skjer i mindre grupper, som blant annet husgrupper.

− De små gruppene er limet for å binde ting sammen.

Det gamle Frelsesarmé-lokalet er likevel en utfordring. Huset er bygget på myrgrunn, og ikke lenger egnet for bruk.

Muggen har i tillegg fått fritt spillerom i kjelleren.

− Vi måtte se oss rundt etter nye lokaler. Da fikk vi nyss om et nytt bygg hvor det skulle være omsorgsboliger i andre til fjerde etasje. Her var første etasje ledig og passet oss veldig godt. Det nye lokalet vil ligge enda mer sentralt i byen enn det vi har nå. Bussene går like utenfor, vi får gode rom til våre ulike tilbud, og vi kan også være en ressurs for de som skal bo i leilighetene over oss.

Portrett av John Lund
– I vår lille menighet har vi folk av alle kategorier som man møter og snakker med. Jeg har fått en påminnelse om at vi alle er like for Gud, sier John Lund.

John er opptatt av at Frelsesarmeen skal være et sted for alle.

− I våre nye lokaler vil det være enda bedre muligheter for det, sier han og trekker frem et gamingrom for de unge som et eksempel.

Den ivrige sersjantmajoren innser at det er et krevende skritt det lille fellesskapet tar.

− Vi er ikke en rik menighet, så det er et stort ansvar vi tar på oss. Men det var helt nødvendig å gjøre det nå. Venter vi ti år, er det for sent.

John Lund gleder seg likevel over det som skal skje, og er glad for å være en del av det.

− Da jeg var ung, holdt jeg et vitnesbyrd over koret «Trygg i hans hånd, hva enn som skjer jeg er, trygg i hans hånd…» Det har jeg fått oppleve som sant. Jeg har ikke noe alternativ til troen. For meg er den et naturlig valg.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER