Uroen som ble borte

Tekst: Marit Dehli-Johannesen Foto: Kristianne Marøy

Han har ligget skitten og sliten på trappa til Frelsesarmeen i Elverum. Bedt om mat og klær. Bjørn vet hva det er å drikke seg bedøvet. Han gjorde alt for å døyve den indre uroen, smerten han bar med seg fra barndommen.

– Roten til alt var vel at de hjemme ikke brydde seg om meg. Mor og far drakk en del og var ofte beruset. De to eldre brød-rene mine orket ikke alt bråket og flyttet ut tidlig. Så det var ikke alltid like greit, oppsummerer han.

Hvor skulle en liten gutt gå? Bjørn elsket fotball og delte interessen med nabogutten. Hjemme hos ham var det en helt annen atmosfære. Der var det en omsorgsfull mor som kom med kaker og saft til guttene og vasket fjøsjakka til Bjørn når det trengtes.

– Helen tok imot meg og ga meg mat og stell. Hun brydde seg, det sitter i meg ennå.

Bjørn Olav Nordhagen (56) tar seg en god slurk av kaffen. Han sitter i møtesalen til Frelsesarmeen i Elverum. Ved siden av ham sitter en eldre, stillfaren kvinne.

– Gjorde jeg så mye? spør Helen Nyhus.

– Ja, for meg betydde det mye. I tunge stunder rømte jeg vekk, og Helen tok imot meg.

– Bjørn har alltid vært en grei gutt. Jeg skjønte at foreldrene drakk, men jeg kunne ikke gjøre noe. Jeg ba mye for dere, og er glad hvis jeg var til hjelp, sier Helen.

Det er mange år siden de var naboer i Sørskogbygda utenfor Elverum. Senere så de sjelden hverandre, ikke før en stupfull Bjørn banket på døra til Frelsesarmeen. Han kjente et stikk av skam, men ble også lettet da han så Helen i lokalet.

– Jeg følte meg hjemme og trygg når hun var her. Da var jeg blant kjente.

– Jeg var så glad for at du kom. Da visste jeg at det var håp, sier Helen.

Tøffe tap

Bjørn så ikke noe håp, mørket lå langt nærmere. I Over 30 år var alkoholen lindringen for det som plaget ham. Hjemme var det lite rom for ham, og Bjørn ble fort voksen. Foreldrene drev en gård, arbeidet måtte følges opp, men hvem skulle stelle kuene når foreldrene var hinsides fulle?

Bjørn tok tidlig ansvar og holdt gården i orden. Uroen på innsiden vokste, men han ante ikke hvordan han skulle takle den. Bestefaren var en trygg havn.

– Jeg var en bestefargutt. Hvis det var turbulent hjemme, gikk jeg til ham. Men en dag jeg kom hjem sto mor og gråt ved kjøkkenbenken. Da hadde bestefar hengt seg i låven.

Sjuåringen Bjørn ble ikke spart for det grufulle synet, men det var ingen å snakke med.

Noen år senere kom et nytt sjokk: Ved et uhell døde storebroren. Heller ikke nå hadde Bjørn noen å dele sorgen med, og den indre smerten tiltok.

– Når foreldrene mine drakk, ville jeg hjelpe til det jeg kunne for at de skulle ha det bra, men det ble masse jobb på meg. Men jeg hadde bestemt meg, jeg skulle aldri drikke! Likevel ble det mye rus fra jeg var i slutten av tenåra.

Det hjalp å jobbe, Bjørn var en dyktig håndverker. Så fort han fikk førerkort, reiste han rundt og isolerte vegger. I fem år arbeidet han på et sagbruk samtidig som han hjalp faren på gården.

– Kroppen min var sliten på grunn av all jobbingen, så da ble alkohol en måte å flykte på. Da begynte den ondskapen, sier han rett ut.

Et lyspunkt var at faren klarte å slutte å drikke da Bjørn var 17, men moren fortsatte enda noen år, inntil hun fikk behandling. Bjørn søkte ut. Før han var 20 hadde han truffet ei jente og stiftet familie. De neste årene jobbet trebarnsfaren hardt i uka og drakk i helgene. Så kom den siste nedturen.

– Plutselig en kveld ringte de fra sykehuset. Sønnen min hadde krasjet med mopeden. Det var alvorlig, vi måtte komme fortest mulig. Luftambulansen tok 16-åringen til Ullevål sykehus, og en uke senere døde han.

– Det var enda et slag for meg og rev veldig i nervene mine. Jeg prøvde å jobbe, men jeg begynte bare å drikke mer, helt til det kom ut av kontroll.

Noen brydde seg

Bjørn la seg inn til behandling, men sprakk fort etter oppholdet.

– Kona mi ble frustrert og orket ikke mer, så til slutt gikk vi fra hverandre. Jeg ble snart tatt for fyllekjøring og fikk en dom på 30 dager, men drikkingen ble bare verre.

De neste åtte årene festet han og drakk tett. Når han var blakk og nedkjørt stakk han innom Frelsesarmeen i Elverum.

– Jeg hadde ingen annen utvei enn å gå hit for å få mat og klær. Jorunn Smith, som var offiser her, tok så godt imot meg. Men jeg drakk konstant, alt var et stort kaos. Jeg hadde vondt i magen og et tankespinn. Jeg surret hit og dit og var ikke rotfestet. Det var et forferdelig liv, det ble bråk og politianmeldelser. Når du sitter med folk og drikker, blir det knuffing og slåssing. Det endte med at jeg fikk flere voldsdommer og 14 måneder i fengsel.

Bak murene fikk Bjørn god tid til å tenke, og han bestemte seg for å søke om rehabilitering som siste del av soningen. Han fikk behandling og friere soningsforhold, men brøt reglene og måtte inn igjen. Endelig fri bar det tilbake i gamle mønstre. Igjen troppet han opp på Frelsesarmeen. Hver tirsdag var det «Middag for alle», og her ble Bjørn kjent med Ann Kristin, en av middagsgjestene. Han hadde sett henne før, hun bodde på samme sted som han, i en kommunal leilighet.

– En dag jeg lå på trappa utenfor Frelsesarmeen, spurte jeg: Tror du jeg kan få være med deg hjem? Hun sa ja! Det første hun gjorde hjemme, var å putte meg i dusjen. Så reiste hun inn til Elverum og kjøpte klær til meg for egne penger.

Ann Kristin ga ikke opp håpet. Hun fikk Bjørn på sykehuset når han var i livsfare etter å ha drukket vindusspylervæske, og hun lette etter ham når han kavet ute i vintermørket, ravende full.

Bjørn stopper opp:

– Det hadde jeg ikke opplevd før, at noen brydde seg på den måten.

Noe åpnet seg inni meg, og jeg bestemte meg: Dette livet skal jeg ikke ha mer!

På denne tida ventet han på å komme inn til soning nok en gang. I fengselet møtte han en ruskonsulent som stilte opp for ham, og troen på framtiden ble forsterket. Bjørn fikk også låne en gitar, og satt på rommet og klimpret. Han hadde alltid spilt torader, og nå skrev han ned låtene sine. Men han kjente for å skrive mer, tanker og livserfaring fikk form på
papiret. Kanskje kunne det bli bok?

En ny kjærlighet

Endelig kjente han seg klar for å snakke. Fengselspresten hjalp ham å lette på det indre trykket. Bjørn fikk satt ord på det smertefulle og tente lys for alle dem han hadde mistet.

– Det rare skjedde der inne, jeg ble frelst. Det var Jesus som kom inn, jeg fikk en indre frelse. Han ga meg en kjærlighet som jeg aldri hadde kjent på før. Plutselig slapp uroen, det var et mirakel. Jeg følte meg så deilig lett i kroppen. Det måtte jo være fordi jeg fikk en gudstro. Den ga meg styrke til å få et bedre liv.

Det hjalp også at Ann Kristin stilte opp og besøkte ham i fengselet.

– På bursdagen min sendte hun meg en bok med visdomsord. Det var stort! Ingen andre har gjort noe sånt før. Jeg kjente at noen brydde seg om meg. Gud er stor, han ga meg sjelefred. Uroen er helt borte, jeg er veldig rolig.

– Hvordan takler du dårlige dager nå?

– Jeg tenker på ting som jeg har klart å gjennomføre, og jeg vet at livet går videre. Jeg føler at jeg har Jesus med meg, og han gir meg styrke. Det er fint å ha noen mål. Når jeg har tatt ett skritt, kan jeg ta ett til.

Det er nå fire år siden. Bjørn fikk støtte og varme til å starte en gedigen snuoperasjon.

– Jeg kjente at jeg ikke var oppbrukt, jeg hadde mer å gi.

Men hva skulle han gjøre? Jorunn Smith så potensialet og spurte om Bjørn kunne tenke seg å bli vaktmester på Frelsesarmeen. Nå er det han som måker snø, skifter lyspærer og ordner med varmen i den gamle trebygningen.

– Det var her hjulene begynte å rulle. Jeg fikk også lyst til å starte opp firmaet mitt og bygge skigarder igjen, det er noe jeg liker.

Han dyrker fortsatt musikkinteressen, tre cd-er er ute for salg. Men det største skjedde i sommer: Da sa han og Ann Kristin ja til hverandre i Sørskogen kirke der major Jorunn Smith viet dem. Sammen har de skrevet boka En hard kamp med seier. Målet er å gi håp til andre som sliter med rus.

– Jeg snakker en del på telefon med folk i det gamle miljøet mitt, og flere har nok lyst til å komme seg videre. Selv om det ser svart ut, er det utrolig hva en kan få til.

Bjørn hyller kona på Facebook: «Du har vært en engel på min vei».

– Jeg har fått det livet jeg ville ha, og jeg ser positivt på framtida. Sammenliknet med før, er det som natt og dag. Jeg har oppnådd mye: Jeg er blitt bestefar og fått et kjempegodt forhold til ungene mine.

Helen Nyhus smiler mot Bjørn: – Du er så forandret. Vi har alltid kunnet stole på deg, Bjørn.

Første gang publisert i Krigsropet #3/2020.