Veien ut av fattigdom

– Av og til lurer jeg på hvordan jeg klarer å leve, men jeg skal være sterk. Jeg skal klare det.

Ordene kommer fra «Anna», aleneforsørger for tre barn. Hun er en av mange som oppsøker Frelsesarmeen i Sarpsborg for å få hjelp til det aller nødvendigste. Men hvem er de egentlig, alle disse som står i køene utenfor Frelsesarmeens matutdelinger? Og hvorfor blir det stadig flere som stiller seg i kø?

For å få et utfyllende svar på det, tok Frelsesarmeen kontakt med Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning (Fafo). I november i fjor foretok de en kartlegging, med dybdeintervjuer av folk som oppsøker Frelsesarmeens velferdstilbud i Sarpsborg, Drammen og Oslo. Resultatet ble forskningsrapporten «Fattigdom i velferdsstaten».

– Vi ønsket en håndfast rapport som vi kan formidle videre, og det var viktig at noen andre enn oss så på situasjonen, sier Elin Herikstad, assisterende sosialsjef i Frelsesarmeen.

«Fattigdom i velferdsstaten» viser at over halvparten av dem som står i matkø ved tilbudene, er barnefamilier. De to gruppene som sliter mest er de som bor alene, eller sammen med barn.

– Rapporten har blitt enda mer verdifull for oss enn det vi trodde på forhånd, fordi den gir oss mye informasjon om de ulike situasjonene folk er i, hvilke ytelser de mottar, og selve demografien i køen. Den er et kunnskapsbidrag inn i den dyrtiden vi er inne i nå, der flere sliter, sier Herikstad.

Noe Frelsesarmeen har vært bekymret for lenge, og som de nå får bekreftet i rapporten, er at det er flere barnefamilier som trenger hjelp.

– Det gjør inntrykk å høre at mange av dem som er dybdeintervjuet, forteller at Nav henviser til oss. Det visste vi på forhånd, men nå ser vi at det er en enda større utfordring enn det vi har klart å fange opp.

Frivillige organisasjoner har lang tradisjon for å hjelpe, og vil være et supplement til det offentlige fordi de innser at det alltid vil være noen som faller mellom to stoler.
Hun ser at det er store forskjeller på Navs praksis.

– Hvor går grensen for hva som er de frivilliges og hva som er det offentliges ansvar?

– Frelsesarmeen har alltid delt ut mat, klær og invitert til gode fellesskap. Det skal vi fortsette med. Men det blir feil hvis Nav fastslår at en familie egentlig trenger mer hjelp enn det de har tilbudt, men ikke innvilger det, og i stedet henviser familien til Frelsesarmeen. Da bør varselet gå oppover i systemet i Nav. Sosialtjenesten i Nav skal sikre at du har det mest elementære og skal være et sikkerhetsnett. Må man oppsøke Frelsesarmeen for å få mat på bordet, er ikke det sikkerhetsnettet godt nok.

Hun ser at det er store forskjeller på Navs praksis i ulike deler av landet, og håper at «Ny veileder om økonomisk sosialhjelp» som kom ut 16. desember i fjor vil føre til mer bruk av skjønn.

– At det er flere som stiller seg i matkø hos oss, er et tegn på mye mer enn bare mangel på mat. Det er et tegn på en alvorlig situasjon i samfunnet vårt. For de fleste har en veldig høy terskel for å stille seg i den køen.

Det fattigdomsstatistikken ikke viser

Tone Fløtten er leder i Fafo og er en av forskerne som står bak rapporten. Hun er ikke overrasket over at det var mange stønadsmottakere og folk med minoritetsbakgrunn i matkøen, men hun hadde ikke forventet at over halvparten av de som ble registrert hadde barn.

Fløtten påpeker at dette er en rapport som kartlegger situasjonen, og der forskerne ikke kommer med forslag til tiltak. Hun mener likevel at når situasjonen er slik den er nå, med høy inflasjon, særlig stor økning i matvarepriser og strømutgifter, så burde man også ha et system for å fange opp de mest sårbare.

– Dette er en situasjon som ikke nødvendigvis kommer til å gjenspeiles i fattigdomsstatistikken, fordi fattigdom beregnes ut fra inntekt, mens de økende matkøene skyldes at utgiftsnivået øker.

– I rapporten stiller dere selv spørsmålet: «Er matkøene et uttrykk for svikt i velferdsstatens inntektssikringsordninger?» Hva mener du er svaret, er stønadene for lave?

– I Norge har vi et veldig godt inntektssikringssystem, med trygdeytelser som sikrer folk i de aller fleste situasjoner. Det vil alltid være en diskusjon om hvor rause disse ordningene kan være. Blir de for rause, blir mange redde for at det skal ødelegge for initiativet til å komme seg i arbeid og rettferdighetsfølelsen til folk. Dessuten er det dyrt å heve stønadene. Vi mener likevel at man må se på stønadsnivået når såpass mange oppsøker matutdelinger, sier Fløtten.

Hun mener vi må ha en diskusjon om hvor mye skjønn Nav skal utvise.

– I forbindelse med lansering av ny arbeidsveileder for Nav før jul, var arbeidsministeren klar på at sak behandlere skulle være mer fleksible og utvise mer skjønn. For eksempel skal man ikke kreve at man må selge ting for å kunne få hjelp fra Nav. Noen oppsøker Frelsesarmeens matkøer fordi de ikke har fått hjelp av Nav. Det kan være mange grunner til det. Som at man ikke har rett på mer støtte, eller at man har eiendeler som man ikke ønsker å kvitte seg med.

Tone Fløtten sitter i et ekspertutvalg som skal gi innspill til regjeringen om hvordan barnefattigdom kan bekjempes.

– Vi skal se på hvilke tjenester og ytelser familiene mottar som kan påvirke barns situasjon her og nå, samt hva slags tiltak som kan hindre at fattigdom går i arv. Det vil blant annet være å se på stønader, utdanningssystemet, barnetrygden, samt andre tjenester som fritidsaktiviteter som styrker barn og unge.

Låst i fattigdom

Hvorfor er det så vanskelig å komme seg ut av mat- køen til Frelsesarmeen? Rapporten viser til ulike «innlåsingsmekanismer», altså grunner til at folk forblir fattige. Det handler blant annet om dårlig og dyr leiebolig, gjeld, arbeidsløshet, eller at man er avhengig av en lav offentlig ytelse.

Disse innlåsingsmekanismene kjenner Armeen godt til. De er for eksempel bakgrunnen for prosjektet «Håp i bagasjen», der man hjelper folk med å åpne alle låsene som holder dem fanget i fattigdom. Men slikt arbeid har man ikke overalt, og selv om stadig flere starter opp med økonomikurs på den lokale Frelsesarmeen, klarer man ikke å hjelpe alle i tilstrekkelig grad.

Major Siv Joensen, som leder Frelsesarmeen i Sarpsborg sammen med ektemannen Eyfinn, er en av dem som daglig møter mennesker som trenger hjelp.

– Flere som kommer til oss, har i utgangspunktet rett til hjelp fra Nav, men får det ikke. Det kommer an på hvilken saksbehandler de har. Noen prøver å gjøre noe med situasjonen selv, men kan få beskjed fra Nav om at «hvis du skal studere, får du ikke sosialstøtte».

Siv ser generelt at det er flere studenter med barn som sliter, og vet at det er ekstra krevende for de mest sårbare å klare seg kun med lån og stipend fra Lånekassen. Hun har møtt flere som har blitt oppfordret til å slutte å studere for å så kunne motta sosialhjelp.

– Om problemet skyldes mangel på veiledning fra Nav sin side om hvordan man kunne ha blitt hjulpet på andre måter, at man får avslag på en ytelse man burde hatt, eller at ytelsene er for dårlige, skal jeg ikke si sikkert. Men noe er det. Hadde de fått tilstrekkelig hjelp på Nav, hadde de ikke kommet til oss. For dette er en gruppe som virkelig vil gjøre noe med situasjonen sin og har helse til det.

Kampen ut av fattigdommen

En av dem som gjør en innsats for å komme seg ut av køen, er «Anna», hun som til tider lurer på hvordan hun egentlig klarer å holde seg i live.

– Jeg var sosialhjelpsmottaker fordi jeg ikke fikk fast jobb uten utdannelse. Samtidig har jeg tre barn å forsørge. Jeg ønsket å jobbe i helsesektoren, men fikk bare sporadiske skift. Derfor begynte jeg på et toårig studium for å bli helsefagarbeider. Da mistet jeg sosialtrygden.

Som student må hun klare seg på 20 prosent arbeid, barnetrygd, et lite barnebidrag, samt lån og stipend fra Lånekassen. Når husleia på tolv tusen og nødvendige regninger som strøm og barnehage er betalt, har hun ofte ingenting igjen.

– Det er kjempevanskelig. Jeg har vært flere ganger hos Nav og bedt om hjelp, men de sier bare at jeg må søke Lånekassen, men jeg får jo ikke nok fra dem til å både betale både husleie, regninger og mat. Siv Joensen og diakonmedarbeider Belinda Andersen på Frelsesarmeen har hjulpet meg med å klage på avslaget om sosialstøtte, uten at det hjalp. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne søke på nytt om jeg leverer bekreftelse på at skolegangen min er avsluttet.

Men Anna er bestemt på å fullføre studiet. Det koster alt hun har av både penger og krefter. Barnas aktiviteter har hun vært nødt til å kutte ut.

– Barna vet jo ikke om situasjonen, men jeg er stresset hele tiden. Det er derfor jeg går på Frelsesarmeen. Jeg må snakke med noen, jeg kan ikke bare sitte hjemme og være engstelig. Når Nav ikke vil hjelpe meg, må jeg be andre om hjelp.

– Hva betyr hjelpen du får på Frelsesarmeen?

– Noen ganger har hun kommet til Frelsesarmeen når hun ikke har en krone igjen og ikke kan skaffe seg det aller mest nødvendigste, som brød eller doruller. Da har hun fått noen gavekort til mat, slik at hun klarer seg.

Det betyr mye for henne at hun kan kontakte Frelsesarmeen når det er helt krise. I det siste har hun fått hente mat litt oftere:

– Håpet er at Nav gir meg støtte. Jeg slutter ikke å håpe på det. Å gå på skole er jo en arbeidsrettet aktivitet.

– Den hjelper litt. Jeg får mat, og av og til får jeg gavekort slik at jeg kan kjøpe klær og annet. Men fortsatt er det veldig vanskelig. Jeg lever fra måned til måned.

– Det er slikt man aldri glemmer. At noen hjelper deg når du ikke har noe å leve for. Men mange ganger gråter jeg av fortvilelse.

– Vi ser syke mennesker som har fått avslag på uføretrygd. Vi ser de som bare ikke har nok penger å leve for, selv om de snur på hver krone. Vi kjenner mange av dem som kommer til oss for å få hjelp. Når noen oppsøker oss utenom matutdelingen, ber vi dem komme igjen på neste utdeling, fordi vi vet at de klarer seg til da. Andre kan vi ikke si det til, for vi vet at de har absolutt ingenting. De må ha hjelp der og da.

– Kan Frelsesarmeen bli en hvilepute for det lokale Nav-kontoret, når de vet at de mest trengende vil få akutthjelp her uansett?

– Vi kan ikke gjøre det Nav kan gjøre; sende sultne mennesker hjem. Men vi er veldig tydelige på at de lange matkøene viser en ansvarsfraskrivelse fra Navs side. Vi lurer jo på hvorfor ikke Nav og andre statlige og kommunale hjelpetilbud har et eget budsjett å ta av når de ser at brukerne deres sliter. Hvorfor kan ikke de dele ut gavekort på nødvendige artikler til folk i akutt krise, slik vi gjør? Pengene kommer jo ikke seilende på ei fjøl til oss heller, vi må jobbe hardt for å få dem inn.

De viktige julegrytepengene

Selv om Frelsesarmeen her har fått en del testamentariske gaver som betyr mye for arbeidet, er det i hovedsak de pengene folk gir i julegrytene som skal dekke behovet for hjelpearbeid. Julegrytene er en kjempestor dugnad, både fra alle givernes side og for ansatte og frivillige grytevakter på Frelsesarmeen. For noen må stå ved gryta hvert minutt den står ute.

– Jeg jobber 150 prosent fra midten av november til lillejulaften, men det er greit å gjøre det i en måned, og jeg har gode hjelpere. Poenget er at det krever en innsats for å få inn disse pengene, og innimellom kan man lure på om det er riktig at vi tar en så stor del av regningen som vi gjør. For vi får ingen støtte fra stat eller kommune til vårt diakonale arbeid, sier Siv.

Julegrytepengene skal gå til sosialt arbeid hele året, og det blir stadig mer krevende å få pengene til å vare til neste jul. Frelsesarmeen i Sarpsborg fikk i fjor 200 nye personer som ba om hjelp. Satsene for julehjelp ble i tillegg økt med 250 kroner for å kompensere for prisstigningen.

– Bare i julehjelp i fjor brukte vi rundt 450 000 mot 250 000 året før. Og da er ikke de siste ekstra julegavene med i regnestykket. Den regningen tar vi – bare i desember – og så kommer alle de andre månedene i tillegg.

Frelsesarmeen vil fortsette å hjelpe, men også fortsette å peke på svikt i det offentlige sikkerhetsnettet. Med «Fattigdom i velferdsstaten» som dokumentasjon og informasjon, samt forhåpentligvis mer skjønn fra Nav sin side, er det lov å håpe på en bedre situasjon for noen.

Imens kjemper Anna videre. Hun har ett år igjen av studiene – det blir et år til for henne og barna i ekstrem fattigdom.

– Jeg lever fortsatt, og jeg gir meg ikke. For jeg vil ikke bare være hjemme og ha dårlig råd for alltid. Når jeg er ferdig utdannet helsefagarbeider, skal jeg hjelpe andre som virkelig trenger det, som er i den situasjonen jeg er i nå. For jeg vet hvor vanskelig det er.