Verktøykassa

Avdelingsleder Cecilie Elmkvist varmer seg på kaffekoppen. Vinterdagen i Trondheim byr på iskalde minus, men inne i spisestua i den store eneboligen er det god lunk. For en halv time siden gikk ytterdøra igjen med et brak. De tre ungene på barneavdelingen i Hegglia, Frelsesarmeens barne- og familievernsinstitusjon, forsvant ut til en ny skoledag. Med rene klær, næringsrik frokost i magen, matpakke og termos i sekken. Ingen selvfølge for alle barn. Men barna i Hegglia skal vite og kjenne at de er omgitt av trygge voksne som tåler hele dem. Enhetsleder Hilde Anhanger ønsker å gi utsatte små en bedre morgendag:

– Vi vet at vi kan utgjøre en forskjell.

– Ja, vi er her i går, i dag og i morgen, understreker avdelingsleder Cecilie Elmkvist som konstaterer at stadig flere av barna har psykiske utfordringer og trenger mental helsehjelp.

Les mer om Krigsropet her

– Flere er under utredning her, det er mye å følge opp. Mange har vært i beredskapshjem, fosterhjem og på institusjon. Dess flere relasjonsbrudd, dess vanskeligere er det. De mister troen på at voksne er til å stole på. Vår jobb er å få reparert litt.

Barna og ungdommene bærer tung bagasje. De har ofte opplevd brutte relasjoner, overgrep og omsorgssvikt. De ansatte får høre historier som aldri er blitt fortalt før. Cecilie har en fartstid på 19 år i Hegglia, og har sett inn i mange vonde erfaringer.

– Det kan bli overveldende, men den dagen det ikke gjør noe med deg, blir det farlig, sier hun.

Det hjelper!

Selv om det kan være tunge tak, ser de en forandring når barn og ungdom får kjærlighet og trygge rammer. Hegglia har også to andre avdelinger, en i Trondheim og en i Melhus, begge for ungdommer.

– Vi ser at det nytter! Men vi får ikke til å hjelpe alle. Vi gir likevel ikke opp, for vi vet det kan gå bra.

Det skjer en positiv utvikling i ungene. De lærer seg grunnleggende daglige funksjoner som hygiene, kosthold og får en god døgnrytme, understreker Cecilie Elmkvist. Barn som har vært understimulert, våger seg etter hvert ut på fritidsaktiviteter, de begynner på fotball eller piano, og får venner. Noen øyeblikk er dyrebare, som når en ungdom senker forsvaret og viser sårbarheten sin.

– Det er stort når du ser at de våkner til, viser glede og stolthet over hva de får til. Jeg fikk en ungdom til å bli med i et sangkor. Da de hadde konsert og hun sto der og sang, trillet tårene mine, forteller Cecilie.

Hilde Anhanger spør hele tiden etter hvordan de kan omsette kunnskapen for å hjelpe barnet.

– Vi skal kjenne på sorgen og sinnet deres, men vi jobber med å omsette det og gi ungene en bedre morgendag. Det vi jobber med, er noe av det mest såre og heftigste. Derfor sier vi til nyutdannede at barnevernsinstitusjoner kanskje ikke er der de skal begynne yrkeslivet. For det er knalltøft, det handler om evne til å håndtere historiene som kommer. Men ungene er ikke bare historien sin. De er barn i hverdagen, de er seg selv.

Det vitner huset i Trondheim om. Her bor det mennesker som elsker å utfolde seg. På lekerommet står brettspillene stablet, mens hauger av Lego ligger i store esker. Et eget bord rommer tusenvis av perler i bordbeina, det er bare å slippe kreativiteten løs. Hyllene er fulle av barnebøker, og rundt om står fotball- og ishockeyspillene klare. I kjellerstua venter Playstation på nestemann. Soverommene har ungene vært med på å innrede. De har selv valgt veggfargen, plukket ut gardinene og fylt sengen med sine kosedyr. Både oppe og nede er det store stuer med dype sofaer og mindre oppholdsrom der den som trenger ro, kan finne seg en koselig krok. Ute står lekeapparatene klare og venter på mildere vær. Hegglia minner om en romslig familievilla, samtidig er den noe mer. En egen hybelleilighet står klar for den som trenger skjerming.

Fylle på med gode minner

Å fylle opp tanken med gode opplevelser er viktig. Derfor er de ofte på utflukter, hytteturer og ferier, på et nøkternt budsjett. De vil lære ungene verdien i å gå tur og bruker naturen mye. Det handler om å se den enkelte – og lære dem å være sammen med andre. Derfor samles både små og store rundt kjøkkenbordet til faste måltider. Barna og ungdommene i Hegglia har ulik botid. De som går i traumeterapi trenger ro, og bor der så lenge den varer. Noen bor i seks måneder, andre i to år, før de drar videre. Da knyttes det bånd. Det er ikke alltid like lett å slippe hånden til en liten som har vist dem fortrolighet.

– Vi skal ikke gjøre barna avhengige av oss. Vi skal heller gjøre dem sterke nok til å bli glad i fostermor og fosterfar. Så vi må legge et løp som gjør at de ansatte kan slippe dem. Og det er dere knallgode på, sier Hilde Anhanger og smiler til kollegaen.

Båndene blir ikke klippet helt når noen flytter ut. Det er en overgangsperiode, og barna har muligheten til å komme på besøk og ha telefonkontakt. Det varmer et terapeuthjerte når ungdommer dukker opp etter noen år for å hilse på, og Cecilie Elmkvist sender bursdagshilsen til flere. Hun har trent med mange ungdommer som skal starte voksenlivet på hybel. Og smiler bredt når hun noen måneder senere får tilbakemelding: «Nå har jeg fått leilighet og jobb!»

Hverdagsgledene i Hegglia blir til skatter: Når det åpnes opp for en klem. Når en ungdom klarer å sette ord på følelsene. Når en som alltid har vært snill og stille, våger å bli sint. Eller når de ansatte etter flere år klarer å få til en prat med foreldrene.

Barnets beste

– Det har vært mange medieoppslag om vold ved barnevernsinstitusjoner. Hvordan takler dere utagering?

– Det er viktig å være i forkant. Vi snakker om det med barnet eller ungdommen i «fredstid». Vi tar risikovurderinger og legger både plan A og B. Hvis det er fare for skade, er vi drillet på å takle det på mildest mulig måte. Vi er kurset i å holde barnet, noe som vi må gjøre enkelte ganger, men vi prøver å unngå det. Dess mer kjent vi blir med barnet, vet vi også hva som trigger.

Ungene kommer ofte med en skral verktøykasse. Mange har også en tung ryggsekk som vi skal hjelpe dem å sortere og rydde i slik at innholdet blir lettere å bære. Men vi skal også tilføre noe mer og hjelpe dem å fylle verktøykassa, sier Cecilie Elmkvist.

Grensesetting er trygt for et barn. «Du er veldig streng, du», sa en gutt. «Men jeg liker deg lell.»

– Hovedfokuset er hele tiden barnets beste, fastslår Hilde Anhanger.

Også de ansatte må tas vare på. Alle vakter på huset avsluttes med en evaluering og debriefing, så den enkelte kan legge fra seg ting som har skjedd. Også senere følges de opp. Her er det fokus på teamarbeid. Et tegn på at de har lykkes, er at flere ansatte blir i mange år.

Korona-effekten

De siste par årene har vist at flere barn i Norge må ha hjelp utenfor hjemmet.

– Det er blitt et voldsomt trykk på institusjonene etter koronaen, et enormt trykk for å få plass. Vi skal være forsiktige med å uttale oss om årsaker, men når folk i Bufetat reagerer og sier at de aldri har sett maken, da må det være noe i det, sier Hilde Anhanger.

Nyere forskning viser at familievold har økt under nedstengning og strenge smitteverntiltak. Barn som før har vært utsatt, blir enda mer utsatt. NIM, Norges institusjon for menneskerettigheter, melder om økt bekymring fra Koordineringsgruppen for tjenester til sårbare barn og unge under covid-19 pandemien. Brukerorganisasjoner rapporterer om omsorgssvikt, vold og overgrep. Flere trenger hjelp, barn og unge ringer til deres hjelpetelefoner, antallet henvendelser øker. Det er da Heggelias tre avdelinger kan være en trygg havn.

– Hva ønsker dere å gi barna og ungdommene?

– Det enkle. At de skal ha det bedre enn da de kom.

Det betyr også at de tar hensyn til familiene deres og legger til rette for samvær.

– Vi må være ydmyke og anerkjennende på at det er sårt når barnet ditt blir tatt ut. Vi ser problemet, men vår jobb er å følge opp vedtaket, sier Hilde Anhanger.

Ofte blir familien med når barnet eller ungdommen flytter inn og rommet skal innredes. Mange foreldre føler seg sett og gir gode tilbakemeldinger. Det er kommunen som fatter vedtak om at barnet skal på institusjon. De ansatte i Hegglia blir dermed ingen fiende, men en samarbeidspartner.

Et helhetlig menneskesyn

Lederne tror Frelsesarmeens verdier er et pro.

– Det handler om omsorg for hele mennesket. Vi vil ivareta mennesker som har det vanskelig, sier Hilde Anhanger og mener de er gode på å se hele bildet.

De sørger for det fysiske, at tryggheten er på plass. Psykisk og sosialt får barna erfare at de voksne er trygge. De legger også til rette for å ivareta åndelige behov. Her går det an å snakke om Gud og eksistensielle spørsmål.

– Hva særmerker Hegglia sammenliknet med andre barnevernsinstitusjoner?

– Vi er en ideell organisasjon og tar ikke ut overskudd. Det er en stor fordel for oss når staten nå har sagt at de kommersielle aktørene skal ut.

Hegglia har felles fagplattform med seks andre institusjoner i Norge.

– Alt av etiske spørsmål er godt gjennomtenkt, holdt i hevd og tilpasset tiden vi lever i. Det skaper trygghet. Vi er en omsorgsinstitusjon. Samtidig er vi et gruppetiltak der barna og ungdommene har en stor grad av medbestemmelse.

Så hva tenker de om framtiden?

– Vi må hele tiden tilpasse oss behovene i samfunnet og spørre hva de vil ha av tjenester fra oss. Pendelen svinger mot forebygging. Så vi må være på utkikk etter hva som kommer de neste årene, fastslår Hilde Anhanger som styrer en stab på nærmere 80 ansatte fordelt på de tre boenhetene.

Det kan bli mange voksne å forholde seg til. Likevel har de funnet en form med folk som går i sammenhengende turnus der noen er «medlevere» og bor på huset over to døgn. «Dere er veldig mange her, men det går bra, for jeg liker dere alle!» sa en gutt ved kjøkkenbordet. Da kjenner de at de er på rett spor. Cecilie Elmkvist blir i jobben:

– Jeg har alltid følt på en oss-stemning her på huset. Det er en suveren gjeng. Jobben gir næring, og vi er her for barn og ungdom. ▪