Forfremmet til herligheten

En bønnens mann

Frelsesoffiseren, major Andreas Bognøy, ble forfremmet til herligheten 29. oktober 2024 – 90 år gammel. Han vokste opp på Bognøy i Alver kommune og ble frelsessoldat i Bergen 1. korps. Flere i familien hans er og har vært knyttet til Frelsesarmeen, også som frelsesoffiserer.

Det var i 1956 den unge tømmermannen – et yrke som gir mange bibelske assosiasjoner – begynte på Frelsesarmeens krigsskole på Vålerenga i Oslo. Året etter ble han beordret til Ørland korps som assistent, og det ble innledningen til en lang og trofast tjeneste ved en rekke av Frelsesarmeens menigheter rundt om i landet, og innen sosialtjenesten.

Med tanke på det forholdsvis lange livet han fikk, gir det nesten seg selv at en omfattende del av hans tjeneste skjedde etter at ordet «aktiv» i betydningen beordring og ansettelse ikke lenger var aktuelt. Samtidig er «aktiv» et høyst relevant begrep å bruke om ham, ikke minst når det gjelder bønnens tjeneste.

I et intervju med Krigsropet for noen år siden, forteller han om dette. Han bruker blant annet uttrykket «smaken på bønn» for å beskrive dette. Han var i mange år leder for og deltaker i de ukentlige bønnesamlingene i Bergen 1. korps, som ble hans lokale menighet etter at han ble pensjonert i 2001.

I 1959 giftet han seg med sitt bysbarn, løytnant Selma Henriksen. Deres første ordre sammen var til Rena korps. Ekteparet fikk tre barn. Selma ble pensjonert i 1999 og gikk hjem til Gud i 2002.
Noen år senere giftet Andreas seg med Sonja Johannessen, som gikk hjem til Gud i 2014.

Skal man oppsummere ekteparet Bognøys tjeneste i Frelsesarmeens menighetsarbeid er det ord som «solid» og «trofast» som melder seg. Mindre enn overskrifter, var det velsignelser som fulgte dem. En venn gjennom mange år, oberst Jostein Nielsen, sammenlikner i et innlegg på sin blogg Andreas Bognøy med Jesu apostel ved samme navn, og skriver om ham at han var en som så og investerte i andre mennesker.

Kanskje det kan stå som en oppsummering av frelsesoffiseren Andreas Bognøy og hans «smak for bønn»?

Fred over et vakkert minne.

Nils-Petter Enstad