Ropet i mørket

Kunstneren Peter Callesen har laget mange fantastiske kunstverk av papir. Ett av dem uttrykker Jesu fortvilte rop fra korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46)

I et hvitt, alminnelig A4-ark, er konturene av Jesu hode med tornekrone klippet ut som en liten silhuett nederst i venstre hjørne. Han roper ut i resten av det tomme arket, ut i det store intet. Papirbiten med ansiktet som ble klippet ut, ligger sammenkrøllet til en liten papirkule nedenfor arket. Følelsen av sårbarhet, forgjengelighet og Guds fravær kan vel knapt bli skildret i et enklere, sterkere og mer talende bilde enn dette.

Guds sønn, han som kjenner Gud, har gang på gang forklart vennene sine fasiten for frelsesplanen: «De skal slå ham i hjel, og den tredje dag skal han oppstå.» (Matt 17,23). Men da Guds sønn ble menneske, ble han ikke mindre menneske enn oss. På korset langfredag bærer Menneskesønnen alt vi mennesker har å bære – også den bunnløse opplevelsen av at Gud er borte. Heller ikke i denne erfaringen er vi alene. Da gjør Jesus det eneste vi kan gjøre når følelsene våre ikke bekrefter det Gud har sagt og lovet: Han kaster seg ut i at det likevel er sant, at det likevel holder: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23,46)

Grunnlaget og forutsetningene for troen, frelsen og evigheten handler heldigvis om noe annet enn det vi ved egen evaluering finner eller ikke finner i oss selv. Gud er Gud, og han lever, uavhengig av følelsesbarometeret ditt. Det Gud har lovt deg er ikke mindre sant om følelsene dine uteblir. Det er Gud som tar det fulle ansvaret for at løftene han har gitt deg faktisk effektueres. Faktum endres ikke av
følelser. Det er det befriende godt å vite.

Gud har sagt at det kommer en 1. påskedag. Han har sagt at livet skal seire over døden. Men nå på langfredag har vi ennå ikke erfart dette. Vi ser fremdeles bare inn i det tause mørket. Sammen med Jesus.