Den umulige dagen

Alle som i går sto ved Golgata og ropte «korsfest, korsfest» – hvor er de nå? Sannsynligvis er stemmene tilbake i vanlig leie, og de rusler rundt i hverdag og jobb og familie. Hendelsene ved Golgata var en «happening» de allerede har lagt bak seg fordi det ikke handlet om en de elsket. Men hva med dem som hadde satset alt på at Jesus var Gud sønn, Frelseren?

Plutselig hverdagslighet etter dager med krise, kan kjennes som en umulighet, nesten en hån. Dette at den ytre verden går videre mens den indre verden ikke henger med. En plutselig og provoserende letthet, liksom, mens man selv er som lammet av det nesten ulevelig tunge.

Forestill deg morgenen etter at du mistet den du elsket. Grålysningen etter at det var for sent å gjøre det fatale valget du gjorde om igjen. Dagen etter du sviktet så fullstendig, og gjorde noe forferdelig dumt som du ikke får bedt om unnskyldning for. Kvelden etter at alt du hadde satset på, falt sammen. Det er dette vennene til Jesus gjennomlever dagen etter langfredag. Tankene spinner og spinner rundt de sterke inntrykkene fra Golgata dagen før:

Tenk deg at du sto i folkemengden ved Golgata, sammen med de modige kvinnene som var i Jesu følge (Mark 15,40–41). La blikket ditt hvile på Jesus på korset. Armene utstrakt. Hodet bøyd. Ydmyket. Døende. Guds sønn. Se tornekronen som er presset ned over hodet hans. Se sårene etter piskeslagene. Se hendene hans med nagler igjennom. Se lidelsen i ansiktet hans. Se dødskampen. Se deg selv der ved foten av korset ( Joh 19,25). Se deg selv og Jesus i samme bilde. Hva tenker du? Hva føler du? Prøv å ta inn over deg at han gjør alt dette for deg, for å vinne deg tilbake. Så personlig er påsken. Jesus dør for å sone all synd, alt som skiller deg fra Gud, alle svik, alle feilvalg, all tilkortkommenhet. Også det som hendte i går. Kom med alt det tunge du bærer på i ditt innerste. Legg alt du angrer på ved foten av korset, og se at Jesus også dør for dette. Du er fri nå.