General Lyndon Buckinghams påskehilsen kan du se - på engelsk - i videoen under. Eller du kan lese en lengre utgave i norsk oversettelse under videoen.

Siste ord er ikke sagt!

Mange av hovedpersonene i fortellingen om Jesu korsfestelse og oppstandelse var vanligvis ikke enige om så mye, men de var lenge enige om dette: Historien om Jesus var slutt.

Pontius Pilatus var overbevist om at han hadde siste ord i alt som endte i hans region. Han var leder for en urolig del av det romerske riket, men til tross for den utfordrende situasjonen, var Pilatus kjent for å ha en udiskutabel autoritet. Hvis han bestemte at en uskyldig mann skulle dømmes til døden for å opprettholde freden i området, så ble det slik. Han overgav dermed Jesus til korsfestelse, og den ofte benyttede «drapsforestillingen» ble utført offentlig etter ordre fra ham.

Senere, etter å ha hørt at Jesus var død, ga Pilatus sin siste ordre til de religiøse lederne: «Her har dere vaktmannskap. Gå så og sørg for vakthold slik dere finner det best.» Da gikk de av sted og sikret graven, både med segl som de satte på steinen, og med vaktmannskap.» (Matt 27,65–66) Graven til Jesus ble altså i realiteten stengt på tre måter: En stor stein ble rullet foran åpningen; et offisielt segl ble satt på graven, som en sterk, offisiell advarsel; og bevæpnede vakter sørget for at ingen kom for nær. Pilatus var sikker på at han dermed hadde autoritet til å bestemme slutten på fortellingen om Jesus.

Maria som mister

Maria, Jesu mor, visste alt om smerten ved å se at en man elsker, lider. Etter hvert som motstanden mot Jesus vokste, bar hun sikkert lenge på en engstelse for at noe fryktelig skulle skje. Jesus hadde mektige fiender, og til slutt slo de seg sammen mot ham.

Etter at han var arrestert, begynte nok ryktene raskt å gå om slagene, torturen og ydmykelsene han ble utsatt for. Maria må ha følt seg så hjelpeløs, så knust, over at sønnen hennes ble utsatt for så mye lidelse og smerte. Som mor ville sikker Maria ha gitt sitt eget liv i stedet, om det kunne ha reddet livet hans, men det var umulig. Det eneste hun kunne gjøre som mor, var å stå like ved korset, være så nær ham som hun kunne, helt til siste slutt, fordi hun ikke ville la Jesus gå igjennom disse siste timene med lidelse alene. Maria var der, tett inntil korset, når Jesus tok sitt siste åndedrag. (Joh 19,25) Fylt av sorg og fortvilelse var Maria sikker på at den grusomme henrettelsen var det siste kapitlet i fortellingen om Jesus.

Peter som svikter

Peter tok for gitt at hans tjeneste var over da Jesus døde. Kanskje tenkte han også at det uansett var som fortjent. Han hadde tross alt fornektet Jesus, ikke bare én gang, men tre ganger. Akkurat da Jesus trengte ham som mest, hadde han sviktet på det groveste. Da hanen gol husket Peter det Jesus hadde sagt til ham: «Innen hanen galer, vil du ha fornektet meg tre ganger», og han bøyde hodet og gråt bittert. (Matt 26,75) Peter hadde aldri tidligere kjent en slik desperasjon. Han som hadde lovt sin Herre og mester: «Om alle andre forlater deg, vil jeg aldri forlate deg». Det skulle ikke mer til enn et litt pågående spørsmål en tjenestejente, før han feiget ut og falt sammen. Ved å fornekte Jesus hadde Peter mistet den tjenesten som de siste tre årene hadde blitt gleden og livet hans. Etter vennens offentlige død på korset, og sin egen fornektelse på spørsmålet om han var en av Jesu disipler, trodde Peter at hans del av historien om Jesus nå var over.

Gud får alltid det siste ordet

Men fortellingen om Jesus var ikke over! De glemte alle sammen et veldig viktig faktum: Gud får alltid det siste ordet! Første påskedags morgen, da alle trodde at siste kapittel i historien om Jesus var skrevet, hadde vår himmelske Far ennå ikke skrevet det sterkeste kapitlet. Den store steinen ble rullet bort fra graven, seglet ble brutt, og vaktene «var overveldet av frykt». (Matt 28,2–4)

Dette viser oss at ikke noe menneske eller noen makt kan hindre Gud fra å få det siste ordet. Jesus har oppstått fra de døde, han var levende igjen, og på grunn av denne triumferende sann[1]heten var plutselig alt forandret. Pilatus og omstendighetene han rådet over hadde allikevel ikke den overordnede autoriteten over Guds Sønn og hans etterfølgere. Maria fikk oppleve at døden til sønnen hennes ikke var slutten, men fortsettelsen, på en fortelling om Guds store, overbevisende kjærlighet til menneskehet[1]en. Og i tiden som fulgte, oppdaget Peter at tjenesten han fikk nå, til tross for fornektelsen den gangen, ble enda større enn han noen gang hadde kunnet våge å håpe på og drømme om. (Joh 21,15–19)

Seiersordet

Kanskje du står midt i store utfordringer i livet ditt akkurat nå. Du kan være trygg på dette: Gud vil få det siste ordet, og ingen motstandere eller omstendigheter kan stå seg mot Ordet fra Den allmektige Gud.

Kanskje noen du elsker lider, og du føler at du kommer til kort når det gjelder å lette lidelsen og lindre smerten. Husk at Gud vil alltid få det siste ordet, og det ordet vil være fylt med nåde, håp og fullstendig seier.

Kanskje du, som Peter, ikke lenger føler at du er verdig til å bli brukt av Gud. Kanskje du på et tidspunkt vendte ham ryggen, og nå er du overbevist om at Gud har vendt deg ryggen. Vær trygg på dette: Gud vil få det siste ordet, og det vil være et sterkt ord om gjenopprettelse og en ny begynnelse. Og hvem vet – kanskje du, akkurat som Peter, vil oppdage at du har din mest innflytelsesrike tjeneste i vente.

Min bønn for deg, og for hele Frelsesarmeen, er at denne påsken vil understreke på nytt at historien om Jesus ikke er over, og at Gud alltid har det siste, seirende ordet. Det vil være et triumfer[1]ende ord som minner oss om at Gud er større enn enhver motstander som står opp mot ham. Det vil være et ord fylt av kraft og håp for alle som lider og har et knust hjerte. Og det vil være et gjenopprettende ord, som minner oss om at ingen synd er større enn hans forløsende nåde.

Gud vil få det siste ordet, og det ordet vil være et seiersord.

God påske, og Gud velsigne deg!