95 prosent mobilfri sone

Bortenfor den gamle flystripa på Lista er et grønt jorde dekket av store og små telt.

Tett i tett står de i det forblåste sørvest, fordelt inn i felt med passende navn som kuling, storm og orkan.

Og her i Agder er det bare å holde på speiderhatten, for det er det rene frislepp når Frelsesarmeen, Frikirken, Metodistkirken, Misjonskirken og Blå Kors etter åtte år endelig samler speidere fra hele Norge til felles korpsleir #faros2024 (Facebook).

Inspirert av det velkjente fyrtårnet på tuppen av Lista har leiren fått navnet Faros (snl).

Nærmere 600 speidere tilhørende Norges speiderforbund er med. Et mindre område ved navn bris er forbeholdt familiespeiding.

I sju etterlengtede dager, fra lørdag 29. juni til lørdag 6. juli, lukter hud og hår atter av bål.

Venner for livet

Daniel (15) fra Frelsesarmeens speidere i Egersund er en som har det veldig gøy på tur. Vi møter ham onsdag kveld, midt under leiren.

– Jeg har fått masse nye venner. Det er overraskende hvor mange nye venner jeg har fått, faktisk. Så mange kommer bare bort og snakker med deg. Det er helt utrolig hvor vennlige folk er, sier han.

– Kan du telle de nye vennene dine på to hender?

– Nei. Jeg husker ikke navnet på alle engang, men de er fortsatt vennene mine! Jeg er blitt veldig godt kjent med noen fra Kristiansand spesielt og Sogndal. Masse, masse fine folk. Venner for livet!

Denne kvelden er de rundt 100 speiderne fra Frelsesarmeen samlet rundt sitt eget leirbål i form av en bålpanne.

– Vi kommer fra Florø, Egersund, Solheimsviken (Bergen red.anm.), Moss, Nedre Eiker, Porsgrunn, Lørenskog og Oslo, sier Charlotte Gundersen Susaas, korpssjef i Frelsesarmeens speidere.

Publikum har benket seg, sanglekene er i gang.

Eller det vil si de sitter ikke lenge i ro om gangen, for her er det full action. Alle deltar.

Rundt åpne flammer flakses det med armer, klappes på mager og synges av full hals:

Jeg er en liten undulat, som får så dårlig med mat,

for de jeg bor hos for de jeg bor hos de er så gjerrige så.

De gir meg sild, hver eneste dag, men det vil jeg ikke ha,

for jeg vil heller for jeg vil heller ha Coca-Cola og is.

Selv er Charlotte her med speiderne fra Nedre Eiker, og har ellers både mann og to barnehagebarn løpende rundt. Alltid beredt!

Den skal tidlig krøkes som god speider skal bli.

Etter et helt liv i speideren forklarer Charlotte kjapt at på leir finnes det mange typer bål:

• Åpningsleirbål
• Gruppeleirbål
• Venneleirbål
• Korpsleirbål (som denne kvelden)
• Avslutningsleirbål

– Det virker som folk koser seg og trives. Vi har vært heldige med været og har hatt opphold frem til nå. Da blir en speider glad, sier hun.

– For dere er ikke alltid like velsignet med godt vær?

– Nei, vi får den uka vi får og må jo bare ta det som kommer, men det er ekstra deilig å starte med sol. Vi fikk satt opp leiren i fint vær og det betyr alltid mye, for da begynner du ikke med det kjedelige været.

I horisonten flyr skyer tunge av regn forbi. Det er gul varseltrekant på yr.no for de som sjekker mobilen. Men de er det ikke mange av her.

Allsang uten aldersgrense

I front leder Einar Lie an i programmet blant annet med Mods-låten «Tore Tang» på klingende stavangersk.

Han er visekorpssjef og har vært med i speideren siden han var 13 år, leder siden han var 16. Helt frivillig.

– Hva er best med å reise på leir?

– Det er å være ute, og så er det å få lov til å drive med ablegøyer – enten det er på kroa, scenen eller om det er rundt et leirbål som dette. Utrolig kjekt å være litt entertainer og gire opp stemningen, og der har jeg jo Halvard med meg som er helt rå, sier Einar.

Ved hans side står Halvard Langeland med en rød bandana på hodet. Faren er offiserer i Frelsesarmeen, noe som betyr at familien har flyttet rundt og bodd litt forskjellige steder i Sør-Norge.

Nå holder de til i Sandnes, før det var de i Moss.

– Det er kjekt å få møte alle jeg kjenner, og jeg kjenner etter hvert en del fra Frelsesarmeen. Bortsett fra de langt i nord, så vet jeg om de fleste rundt omkring. Og da er det fint å møtes på leir, sier Halvard om alle sine speidervenner i både øst og vest.

I tur og orden kommer de ulike speidergruppene til Frelsesarmeen opp for å bidra med sitt eget underholdningsinnslag.

Bergenserne lærer resten en sang med tilhørende bevegelser, som har vært en klassiker rundt vestlandske bål i minst 40 år.

Oh, oni koni sja oh oni

Ooh, oni koni sja oh oni

Wah, wah, wah, nikaraja, jaja

Wah, wah, wah

Nikaraja, jaja

O –i, o- i, o-i o-i

Nikki jim

Hvilket språk det synges på? Tullespråket, vel!

På siste verset holdes venstre hånd på nesen og høyre hånd på venstre øre – og så skal det byttes fram og tilbake i høyt temp.

Folk ler når det til slutt går helt i surr.

Blir det stille i noen sekunder kjører Einar i gang med nye leirrop, som alle tydeligvis kan.

Einar: Yogi yogi yogi!

Alle: Hei hei hei!

Einar: Yogi yogi yogi!

Alle: Hei hei hei!

Einar: Yogi

Alle: Hei!

Einar: Yogi!

Alle: Hei!

Einar: Yogi yogi yogi!

Alle: Hei hei hei!

Ingen pause. Ny speider-hit på gang!

Ikke en mobil er å se.

Plutselig drar noen i gang den gamle slageren fra Grethe Kausland om "Cowboyhelten":

Einar, du er min aller beste venn! Einar skal vi to leke litt igjen?

Det er ikke Einar selv, til det er kveldens programleder litt for beskjeden på egne vegne. Men det skal vites at han er en populær figur i speideren, vel inne i sin tredje periode i styret. Det var der han ble kjent med Halvard.

– Du får venner på tvers av hele landet når du er med og engasjerer deg. Jeg er jo med som teknisk leder her på leiren, og Halvard er med som stab, så da får vi jo henge i lag og bli kjent med masse folk fra forskjellige korps. Det er veldig kjekt, sier Einar.

– Hvor gamle er dere?

– Jeg er 18, sier Halvard.

– Jeg er 28, svarer Einar.

– Hva? Ti års forskjell? Det er jo helt vilt, utbryter Halvard.

I speideren bryr de seg ikke om uvesentligheter, som alder, hudfarge, kjønnsidentitet eller om det skulle være noen små bokstaver knyttet til energinivået.

Her er det praktisk kunnskapsdeling på høyt nivå – døgnet rundt. Gjerne kombinert med yre gledeshyl.

Et døgn på tur uten voksne

Etter fellessamlingen rundt bålet løper Pernille (14) og Marie (12) fra Nedre Eiker fnisende rundt en hekk og bort til sin lille jordlapp på området kuling.

De er på vei mot teltet for å «panikkrydde» etter at fotografen har spurt om å få se innkvarteringen.

Ikke så mange timene før kveldens korpsleirbål ble tent, kom alle speiderne tilbake fra haik. Haik er når barna drar opptil 24 timer alene i skog og mark.

– De kunne velge mellom ulike haikeruter med varierende vanskelighetsgrad, fra lett til krevende, med samme fargekoder som brukes i alpinbakker, sier Anne Merete Bjørnerud og ramser opp fargene grønn, blå, rød og svart.

Hun er med som leder, og måtte pent vente i leiren mens sønnen Adrian og de seks andre speiderne fra Nedre Eiker utenfor Drammen var på en ordentlig «blåtur».

– Det var også en kano- og sykkelrute, legger Anne Merete til.

Gruppe for gruppe la de i vei – kun utstyrt med kart og kompass. I sekkene hadde de soveposer, skiftetøy, mat og førstehjelpsutstyr.

Mange patruljer hadde også med seg en god, gammeldags walkie talkie, slik at de kunne ha kontakt med de i leiren.

Hos Nedre Eiker fikk patruljeføreren (på speiderspråket kalt peff) og assistenten (på speiderspråket kalt ass) ha med seg hver sin mobil.

Men de ble ikke brukt, skal vi tro Pernille, som var peff, og Marie, som var ass på denne haiken.

Pernille viser stolt fram det som ser ut som fuglekasser på et høyt stativ midt i leiren deres. Det er hjemmesnekrede "ladekasser», hvor de kan låse inn mobilene for å få fylt opp batterier.

Strømmen kommer fra et stort solcellepanel som de snur etter sola – når enn den måtte vise seg på himmelen.

– Hvor mye har dere brukt mobilen nå når dere har vært på leir da?

– Ikke mye, svarer Pernille.

– Nei, det er ikke mye. Det er bare hvis du skal sjekke klokka, legger Marie til.

– Ja, det er egentlig bare det. Eller hvis du skal ringe hjem, sier Pernille.

Selv har hun klokke på armen, så hun trenger i alle fall ikke å sjekke mobilen til den slags. Og Marie igjen har Pernille som klokke.

– For det hjelper ikke å bruke sola?

– Jo, hvis vi lager solur så! Det har vi gjort før.

– Hva lærer dere av praktiske ting da?

– Førstehjelp og hvordan du klarer deg i naturen, sier Pernille.

– Lage ly med greiner og tenne bål, bruke kart og kompass, legger Marie til.

– Tenker dere at flere bør bli speidere?

– Ja! Speideren er veldig sosialt og alle er venner med alle, sier Pernille.

– Du lærer mye som det er kult å kunne, og det er mye gøy som skjer, sier Marie.

Jentene spretter videre, for de har særlig én speidergruppe som de kjenner godt og ofte har reist på leir sammen med. Gjengen i Porsgrunn.

De viser vei til et stykke lenger bort på området kuling, nærmere hovedinngangen til leiren.

Det bærer inn gjennom det nok en kul portal, denne gangen med et klassisk rød- og hvitmalt fyrtårn i toppen.

I speideren kjenner nemlig kreativiteten på få grenser.

«Samboere» med Frikirken

Offiser Helge Byre Myklebust, leder i Bamle og Porsgrunn korps (kirke- og nærmiljøsenter) synes det er genialt løst at man bor på tun i stedet for at man blander alle sammen på en skole, slik en gjerne gjør på andre leirer.

– Jeg er egentlig veldig imponert over måten det blir organisert på. Det er veldig lurt, fordi at da har man liksom sin trygge base og så kan man gå ut og bli kjent, delta på fellesaktiviteter og komme tilbake.

– Men du sa at du var på din første speiderleir, og det er da i en alder av...?

Helge ler høyt.

– Nei, det er ikke helt sant. Jeg har vært på én før, men det er min første der jeg må ha litt ansvar, sier han og røper med det at han selv ikke har vokst opp i speideren.

En som har vært speider lenge, er Katrine Glenna. Hun er aktiv i Frelsesarmeens speidere i Porsgrunn og er i full sving med å bake sjokoladekake nummer to.

I en kjetting midt i bålpanna henger det en stor kjele. Flammene slikker rundt den.

– Ved å bruke to kjeler, en stor kjele med tørr sand i bunnen, og så en mindre kjele oppi med sand mellom kjeleveggene, oppnås effekten av en stekeovn på bål, forklarer Katrine.

Hun finner for moro skyld fram saga og deler den første kaka i mange biter og serverer alle.

Rundt leirbålet sitter det en gjeng fra Frikirkens speiderkorps (FSK) i hjembyen, for disse to gode naboene deler leir sammen.

– Vi tuller med at vi ikke kan reise på leir uten hverandre, fordi Frikirken har så gode kjøkkentelt og vi i Frelsesarmeen har godt kjøkkenutstyr, flirer Katrine og nevner deres nyinnkjøpte pizzaovn på gass.

Men sannheten er at de tenker mye likt, samarbeider godt og utfyller hverandre:

– Vi bringer fram det beste i hverandre oss speiderledere imellom. Jeg tror faktisk at det blir færre gnisninger mellom speiderne også når vi bor og samarbeider med dem. Samarbeidet er blitt så bra at vi ikke ønsker å reise på leir uten hverandre lenger. Porsgrunn FA+FSK er blitt «en greie».

Det er Toro-miksen Sjokoladekake langpanne som gjør susen.

– Den er glutenfri, slik at alle kan nyte et kakestykke, sier Katrine.

Kake nummer to ble helt perfekt, og den forsvinner om mulig enda raskere enn den første.

Tidlig ledertrening

Formålet til Norges speiderforbund er: «Å utvikle mennesker til selvstendighet og til å ta aktivt ansvar i samfunnet, i samsvar med forbundets verdigrunnlag.»

Helge er svært imponert over de unge. I hans gruppe ledet fire 15-åringer to grupper med tiåringer på haik.

– Da de kom hjem så kunne vi se at de var kjempetrøtte, men de smilte fra øre til øre fordi de har virkelig mestret noe som mange voksne ikke hadde turt å legge ut på en gang – og noen voksne ikke burde legge ut på...

Helge ler hjertelig.

– Jeg har ligget her i den varme soveposen i teltet i natt og tenkt på at jammen er de modige! Det ligger en sånn mestring i det, og det er så stilig fordi ellers i samfunnet så er det jo ingen som sender tiåringer ut uten voksne for å overnatte under åpen himmel. Tenk om det kommer ulv, liksom.

Ved siden av ham sitter rover Hans Emil Dovland (20) i FSK Porsgrunn. Fra høsten av blir han speiderleder. Nå er det hans tur å lære de yngre det han har lært av de eldre. Han avdramatiserer det hele:

– Men samtidig så har jo de som nå er peff og ass vært de ti-åringene og hatt en peff og ass.. så de er jo ganske vant til det, sier Hans Emil.

Og det er nettopp dette Helge synes er så bra med speideren:

– Hvis ungene bare blir værende, så har du en vanvittig mulighet for ledertrening. Der er en oppgave til alle i speideren. Uansett hvilket ledernivå du kommer til å passe inn på, så kan du få en ansvarsoppgave der du kjenner at du virkelig betyr en forskjell.

– Når du begynner i speideren kan du være der hele livet uten problemer! slår Hans Emil fast.

Helge opplever at når det kommer til barne- og ungdomsarbeid, så er det lite som slår livet utendørs.

– Det å sitte rundt et bål, og det har vi jo både i speideren hos oss og på Villmarkscampen, det er altså så genialt. Det er mye bedre hvis du skal bli kjent med ungene, enn å samle dem i en kjeller til søndagsskole – uten forkleinelse for de som holder på med søndagsskole.

For Helge har også drevet mye med det.

– Men når det kommer til relasjonsbygging, så er bålet bare helt fantastisk.