Annie spratt Jquvjb PPSCQ unsplash bredde

Bakenfor den innerste grinda

Selv når vi er på vårt aller tryggeste og mest åpne i møte med et annet menneske, er det alltid et rom innenfor og bakenfor, i vårt innerste, hvor vi er helt alene. Hvem vi er innenfor «den innerste grinda», vet bare vi selv.

• Foto: Annie Spratt /Unsplash / Tekst: Hilde Dagfinrud Valen
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Et av de aller mest kjente diktene til Halldis Moren Vesaas, er Ord over grind. Et dikt som forfatteren selv har sagt handler om vennskap når det er på sitt aller beste, tryggeste og dypeste. De første linjene i diktet er slik:

«Du går fram til mi inste grind, /og eg går òg fram til di./ Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.»

Slik er det: Selv når vi er på vårt aller tryggeste og mest åpne i møte med et annet menneske, er det alltid et rom innenfor og bakenfor, i vårt innerste, hvor vi er helt alene. Hvem vi er innenfor «den innerste grinda», vet bare vi selv. Hvilke hemmeligheter og sannheter vi hegner om i dette innerste rommet, er ukjent for alle andre. Der bor det vi kan kalle «det hemmelige menneske», det skjulte menneske, den egentlige deg uten fasade og iscenesettelse, den fulle og hele sannheten om hvem du er, som ingen andre kjenner fullt ut, utenom du selv. Og Vårherre.

Dette innerste rommet i oss kan i vanskelige livssituasjoner også fungere som «et tilfluktssted» hvor vi kan trekke oss tilbake. Jeg har møtt mennesker som forteller at de har holdt ut de mest rystende livserfaringer og krenkelser ved å holde fast på sin egen frihet og verdighet i dette innerste rommet i seg selv. Det ligger en stor styrke i denne kjernen som ingen kan ta fra oss uansett makt eller ytre omstendigheter. Men det kan også være ufattelig ensomt der inne, bakenfor «den innerste grinda». Skallet rundt det innadvendte livet, rundt alt vi for enhver pris må beskytte, kan bli så hardt at det nesten kjennes umulig å komme ut igjen til åpenhet, trygghet og tillit. Også den eksistensielle ensomheten i dette innerste rommet kan kjennes knugende for mennesker – opplevelsen av å være helt alene i tilværelsen, både i møte med livet og døden. Dette er tanker mange ikke deler med noen.

Det innerste rommet i sjelen kan også fungere som skjulested for nattsida i mennesket. Handlinger, svakheter og tilbøyeligheter med minusfortegn, blandet med skam, skyld og samvittighet, eller selvrettferdighet og unnskyldninger. En søplehaug av hemmeligheter, et tungt, indre lass å slepe rundt på, som ikke går bort av seg selv. Et menneske kan langt på vei iscenesette seg selv, gjøre seg bedre enn det er, skjule, dekke over, skape en tilpasset sannhet om seg selv. Når noe av dette skjulte iblant blir avslørt og kommer fram, for eksempel i mediene, i rettsvesenet eller bare i hverdagen generelt, blir omgivelsene like overrasket hver gang: «Det hadde vi aldri trodd om ham eller henne!» Samtidig: På et eller annet nivå kjenner alle mennesker til skjulte svakheter i seg selv, smått eller stort.

En slik selverkjennelse hjelper oss også til å forstå noe grunnleggende om den åndelige dimensjonen i oss, trosdimensjonen. Den handler jo nettopp om dette indre mennesket, dette som kalles sjelen, ånden – altså dette innerste rommet i oss selv. Samtidig blir det mer begripelig hva som ligger i klassiske kristne formuleringer som «å invitere Jesus inn» eller «ta imot Jesus». Vi forstår plutselig hva vi inviterer Gud inn i, og hvilken forskjell det kan gjøre i livet vårt. Sammen med Gud er vi ikke lenger alene i det innerste rommet i oss selv. Da skjønner vi også hvor positivt og merkbart livsendrende det kan være når mennesker konkret erfarer at Guds lys kommer inn i det indre mørket av tunge livserfaringer, vonde hemmeligheter og innkapslet ensomhet, eller opplever hvordan Jesus fjerner den tunge indre «søplehaugen»: «Jeg bar dette for deg».

Vi bærer ikke lenger tyngden av livet vårt alene. Vi er ikke lenger alene på den vonde måten, verken i livet eller døden. Den kristne troen handler om et indre nærvær med Gud selv, bakenfor «den innerste grinda» i den vi er. Han som vet alt om oss, «som kjenner hjertets skjulte tanker» (Salme 44,22), men som er glad i oss både på grunn av og på tross av.

Det er dette som er troens kjerne: Å leve i et åpent og nært fellesskap med Gud i dette innerste sjelsrommet i oss selv. Be ham inn! Riktig god uke!

Denne teksten er skrevet av Hilde Dagfinrud Valen og er hentet fra Krigsropets lederartikkel i nr. 38/2020

Les mer om Krigsropet

Les flere artikler fra Krigsropet her

Her kan du abonnere på Krigsropet


RELATERTE SAKER