Frelsesarmeen på Færøyene feirer 100 aktive år

Marsj og musikk er folk vant til i øyriket vest i Atlanterhavet. Alle kjenner Frelsesarmeen, og synger gjerne med på gatehjørnet når «Perleporten» spilles.

I anledning den store dagen blir det foruten marsjering også arrangert friluftsmøter med besøk av salvasjonister fra utlandet.

Og ikke minst er bladet Krigsropet for første gang utgitt i færøysk språkdrakt. Her kan du se gjennom hele utgaven av bladet (PDF).

Færøyene, med sine 18 øyer, ligger 600 kilometer vest for Bergen. I sør og vest er Skottland og Island naboer.

Øyriket er ikke lenger et selvberget jordbruks- og fiskerisamfunn, men blitt en viktig kommersiell aktør innen fiskeri.

– Frelsesarmeen her på Færøyene er litt annerledes enn i mange andre land, mener Astrid Hansen, distriktsoffiser og korpsleder i Tórshavn.

Hansen, som selv er norsk, har jobbet to perioder i øyriket. Les intervjuet med Astrid Hansen "Bohemen i Armeen".

– Den er jordnær og nær folk. Mange har et godt forhold til Frelsesarmeen, også de som ikke går i noen menighet eller har noe forhold til tro.

Hun ser at Frelsesarmeen nærer dyp respekt.

– Det tror jeg skyldes at de som melder seg inn, er dedikerte. De er stolte over å tilhøre Frelsesarmeen og over å bære uniform.

På nasjonaldagen 29. juli, Ólavsvaka, koker det i Tórshavn. Da samles store deler av Færøyenes befolkning på 54.000 mennesker og deltar i noe som beskrives som «en salig blanding av ringdans, allsang av kvad».

Midt i viraken marsjerer Frelsesarmeen. Opp mot 15.000 mennesker synger med når hornmusikken spiller på de daglige friluftsmøtene. Hansen ser hvor viktig deltakelsen er:

– Hvis Frelsesarmeen skulle bli borte fra Olavsvaka, har vi tapt mye. En kjent revysang lyder: «Hva er Olavsvaka uten trommeslag fra Frelsesarmeen?». Det er helt fantastisk når unge jenter står ute og sier: «Jeg er med i Frelsesarmeen og Jesus har frelst meg».

«Villstyrige øyer»

Allerede i 1922 kom to danske offiserer på besøk til Tórshavn og holdt møter. Folk strømmet til og tok godt imot dem: «Frelsens hær utfører som kjent et meget stort oppofrende arbeid for de dårligstilte i samfunnet og fortjener alles påskjønnelse og sympati», skrev lokalavisen Dimmalættin.

To år senere ble ilden tent. Den 23. oktober 1924 var det åpningsmøte.

Fra starten og fram til 1927 hørte den færøyske Frelsesarmeen inn under Danmark. Deretter var den under engelsk styre fram til 1934.

Frelsesarmeen har satt et solid avtrykk i det færøyske samfunnet. Det er dokumentert i to historiebøker, som ble utgitt til 90-årsjubileet:

• "Breiðið krossins merki út – Frelsunarherurin í Føroyum 1924–1969"
• "Breiðið krossins merki út – Frelsunarherurin í Føroyum 1970–2014"

Major Njál Mackay Djurhuus (1941–2024) fikk oppdraget med å skrive historien. Han ble født i Tórshavn og vokste opp hos sine besteforeldre.

I Norge er han mest kjent for sin innsats innen Frelsesarmeens rusomsorg. I 2000 fikk han sammen med sin kone Oslo bys høyeste utmerkelse, St. Hallvard-medaljen, og i 2007 Hans Majestet Kongens fortjenestemedalje i gull.

Djurhuus gikk inn for skriveoppgaven med glød, hjulpet av flere medforfattere. Stoff ble hentet fra Danmark, England, Reykjavik, Oslo og Tórshavn.

Da det gamle korpslokalet i Tórshavn skulle rives, snublet han over en kasse med unikt historisk materiale, noe som ga ham nær kjennskap til arbeidet.

I sine tekster poengterer Djurhuus at det må ha vært et av høydepunktene for norske lesere da "kommandør Karl Larsson i 1934 reiste til Island og Færøyene, og deretter ga det internasjonale hovedkvarteret beskjed om at Norge ønsket å overta ansvaret for den færøyske og den islandske Frelsesarmé».

Per Arne Krumsvik, styreleder i Frelsesarmeens historiske selskap, har en annen vinkling:

– Slik jeg har forstått det, var det vanskelig for britene å styre disse to «villstyrige» øyene. Jeg lurer også på om det var av historisk betydning, siden både nordmenn og færøyinger hadde felles røtter og var av vikingfolk.

I fjor besøkte Krumsvik Våg og Tórshavn og grovsorterte et samlet materiale på cirka 20 hyllemeter som er avlevert til Riksarkivet Tjóðskjalasavnið.

– Vi ønsker å samle det vi har av historiske arkiver og få det i trygge omgivelser. På Færøyene har de hatt tradisjon med egne historiebøker i menighetene. Der har de skrevet ned de mest sentrale begivenhetene gjennom året, som generalbesøk, soldatinnvielser, vindusskift og mottakelse av store gaver. Hvert år har fått sin egen side.

En del av identiteten

– Er det noe som særmerker Frelsesarmeen på Færøyene sammenliknet med arbeidet i andre land?

– Det som slår meg, er at Frelsesarmeen i stor grad er en del av den nasjonale færøyske identiteten. Mye mer enn den er i en del andre land. Da jeg kom til Riksarkivet der og la fram ærendet mitt, nikket de ansatte der og sa: «Ja, Frelsesarmeen kjenner vi godt. Og Djurhuus har vi hatt mye med å gjøre», sier Krumsvik.

Distriktsoffiser Hansen ser hvordan folk trekkes mot Frelsesarmeen:

– En del mennesker som kanskje har gått på søndagsskolen, ønsker at Frelsesarmeen skal ta seg av deres begravelse. Det forteller at det har vært noe som har vært veldig bra for dem. For Frelsesarmeen samler alle religiøse samfunn, og vår viktigste oppgave er kanskje å nå dem som ingen når. Den har et godt rykte og gjort mye bra for det økumeniske arbeidet.

Økumenikk er samarbeid mellom kirker, kristne trossamfunn og organisasjoner. Hansen mener at det viktigste er at folk blir frelst og får et forhold til Gud.

Krumsvik påpeker likevel at han har funnet konfliktstoff og at det i tidligere år var interne stridigheter. Djurhuus berømmet forgjengerne for hvordan de håndterte ømtålige temaer:

«Jeg ser hvordan datidens salvasjonister løste problemer på en fin måte. Vi bør vise respekt for de gamle som la et godt grunnlag å bygge videre på», understreket han i et intervju med Krigsropet noen år før han døde.

En liten vekkelse

Også ytterst i havgapet skal 100-åringen markeres. På Suderøy, Færøyenes sydligste øy, har Frelsesarmeen holdt på siden 1947.

Da hadde folk fra Tórshavn hatt møter og søndagsskole der i mange år. Men to år etter krigen kjøpte de et hus, og offiserer startet arbeidet.

Sersjantene Sámal og Henriette Midjord driver i dag en menighet med 25 aktive soldater og tilhørige. Her kan du lese saken om hvordan de kastet seg ut i ukjent farvann:

De kjenner fortsatt ringvirkningene etter de første pionérene. For Frelsesarmeen har definitivt satt sitt stempel på øya.

Noen tiår senere, på 1960-tallet skjedde det nærmest en vekkelse igjen. På denne tiden blomstret barne- og ungdomsarbeidet. Sámal Midjord ser fruktene av det arbeidet som ble drevet da:

– Vi er så heldige å ha aktive soldater som ble med i Frelsesarmeen den gangen. De forteller om en enorm tilstrømning. De viste også video, noe som ble en kjempehit. I dag ser vi som menighet betydningen av arbeidet blant barn, unge og familier. Den eldre generasjonen kjenner oss og vet hva Frelsesarmeen er. Pionérarbeidet fortsetter. Kanskje driver vi litt annerledes enn noen andre menigheter? Folk skal kjenne seg velkommen.

Ofte blir lokalene utlånt til veldedige arrangementer. Som når kommunen tar på alvor at mange har fått dårlig råd, og sammen med Frelsesarmeen inviterer til middag. Sist gang satt 150 ved middagsbordet i møtesalen.

Mannsarbeidet Ordet på bordet har hatt en enorm vekst. Hver tirsdag samles rundt 45– 50 karer til frokost og sang. Sámal og Henriette Midjord satser sterkt på Søndagsskolen som samler 25 barn. Også kvinnearbeidet Hjemforbundet er populært i bygda.

Omsorg for rusavhengige

Krumsvik mener Frelsesarmeen er underbelyst i faghistorien. Han vil derfor sørge for at kilder og arkiver er transparente og står klare når historikere vil forske på arbeidet.

– Da vil vi vise fram både de glade sidene og skyggesidene, sier han.

Som sosial bevegelse har Frelsesarmeen bidratt til bærebjelkene i velferdsstaten. Det gjelder også på Færøyene.

Noen år drev de gjestehjem for sjøfolk i bygda Fuglefjord. Og for 26 år siden tok Frelsesarmeen tak i et stort sosialt problem.

– De satte lys på et ømt punkt i samfunnet, rusmisbruk. Alle vet at folk på Færøyene ruser seg, men ingen har villet være ved det. Er du rusavhengig, har du ikke noe på bygda å gjøre. Det er for skambelagt, så alle havner i Tórshavn, på godt og vondt, sier Hansen.

I 1998 åpnet de Nattherberget i nabobygget. Hver natt stilte frivillige opp og sørget for at byens 30 bostedsløse fikk et sted å sove. Senere ble virksomheten profesjonalisert og utvidet. Herberget og Varmestua fikk nye og større lokaler.

– Det har vært en øyeåpner for samfunnet at Frelsesarmeen har tatt imot folk og etablert dette arbeidet, mener Hansen.

I tillegg driver de Frælsi, et behandlingssted for unge rusavhengige, og har også ettervern. Dànjal en av mange unge som har fått hjelp på Frælsi, les saken om ham her:

I generasjoner har Frelsesarmeen blitt sett på som både ufarlig og "spiselig" på disse værharde øyene. Djurhuus har i sine nedtegnelser understreket det uformelle preget:

«Vi er ikke så stive av oss, det merkes på våre møter og måten vi på Færøyene fungerer på. Den færøyske salvasjonisten er veldig impulsiv og tar likevel vare på Frelsesarmeens særpreg, og det ønsker vi å fortsette med».

På spørsmål om Frelsesarmeen fortsatt er her om hundre år er ikke Sámal Midjord i tvil:

– Vi skal alltid være relevante i tiden vi lever i. Det er et stort behov for oss. Hvis vi fortsatt står for mottoet vårt, «Hjerte hos Gud og hånden ut til mennesker», ser jeg absolutt optimistisk på Frelsesarmeens fremtid på Færøyene.