Kastet seg ut i ukjent farvann

Henriette, jeg har ikke gjort noe i dag, sukker Sámal Midjord.

– Hvorfor sier du det?

– Jeg har bare snakket med folk.

– Ja, men det er jo det du skal!

Lederne for Frelsesarmeen på Færøyenes sørligste øy ønsker å bygge relasjoner. Det bærer frukter. Hver tirsdag morgen samler de nærmere 40 menn til frokost for å spise, skravle, be og synge.

Alle på Suderøy, ja på hele Færøyene, kjenner til Ordet på bordet, og stadig dukker nye opp. Hva er hemmeligheten?

For å finne ut av det må Krigsropet trosse heftige værvarsler og belage seg på en turbulent båttur fra hovedstaden Tórshavn.

Det er massiv tunnelutbygging under havet på Færøyene, men Suderøy må nok vente en stund til.

En vindstyrke på 17 er bare barnematen for reisefølget, to garvede frelsesoffiserer. Tidlig en morgen peiler de bilen mot fergekaia. En engstelig journalist loses inn midtskips der fire meter høye bølger visstnok merkes minst.

Blikket faller på kvinnen i kiosken som balanserer bortover med to tårn oppkastbegre i favnen. Dette lover definitivt ikke godt, men offiserene tar værutsiktene med knusende ro.

– Dette er jo ingen ting, mener pensjonert offiser Elisabeth Joensen.

– Går det ikke, så går det ikke, gjentar major Astrid Hansen, leder for Frelsesarmeen på Færøyene.

Men skipet går.

To timer senere er vi i land på en irrgrønn øy. Veiene går i sikksakk langs skrå fjellsider. Bygene rusker i bilen, men plutselig skinner sola, og det er god sikt til brune og svartraggete sauer som beiter i bratt lende.

Inne i tettstedet Våg går flere sauer mellom malingsslitte hus. Visst er det værhardt. I vinter tok stormen taket på idrettshallen. Nå river vindkulene i trær – og uniformsjakker.

Sersjantene Sámal og Henriette Midjord tar godt tak i hverandre når de tar en tur ut i hovedgata utenfor Frelsunarherurin, altså Frelsesarmeen på færøysk.

– Å skape relasjoner er viktig. Får man en relasjon, er det ikke så fremmed det vi gjør.

I seks år har de ledet Frelsesarmeens kirke og nærmiljøsenter. Hit kom de en julidag for seks år siden med tre små barn.

Da spøken ble alvor

Hvordan ender to urbaniserte småbarnsforeldre på «den yderste nøgne ø»?

– Det begynte faktisk som en spøk, ler Henriette.

For sju år siden var dagene fylt opp av jobb og barn i Torshavn. Hun var førskolelærer i en barnehage, han lagermedarbeider på byens sykehus. De trivdes godt og følte de var på rett sted.

En dag Henriette var på et møte i Frelsesarmeen, fikk hun vite at offiserene på Våg skulle videre. Hjemme igjen hos ektemannen, fleipet hun:

– Ja, Sámal, du har blitt bedt om å dra til Våg, for de har bruk for en korpsleder der.

– Hva?!

Men da var tanken sådd i dem.

Ikke lenge etter, i mars, kom lederne i Tórshavn på besøk, majorene Randi og Bjørn Ove Frøyseth.

– Da hadde vi bestemt at vi ikke skulle nevne noe om Våg – hvis ikke de tok det opp. Så satt de der og vi snakket om alt annet, forteller Henriette, som sukket lettet.

Rett før offiserene gikk ut ytterdøra, kom spørsmålet fra Randi: «Men hva med offiserstjenesten?»

– Da måtte vi bare si at hvis Frelsesarmeen hadde bruk for oss på Våg, var vi disponible.

Der hadde de begge røtter. Henriettes far er født og oppvokst på øya. Det er også Sámal.

– Likevel var det litt vanskelig. Vi hadde kjøpt hus og hadde lån, men vi tenkte som William Booth: «Hvorfor ikke oss?»

Etter det gikk det fort. Fire måneder senere dro familien med flyttelasset på fergen til Suderøy.

– Hvordan var overgangen?

– Gud har vært med. Vi har overlevd, ler Sámal, og Henriette ser tilbake:

– Det er fascinerende å tenke på. Vi satt oppe om natten rett før vi skulle reise. Barna lå og sov, og vi sa: «Hva er det vi har gjort?» Men vi ble tatt godt vare på av de daværende divisjonslederne Ida Karin og Gunnar Eide.

De hadde forberedt dem på at de ville bli testet på valget. Og tvilen kom, men de valgte å holde fast på avgjørelsen. Etterpå har de fått flere bekreftelser.

– Vi ble tatt godt imot av folk i korpset (menigheten). Det var til stor velsignelse for oss og barna. Det er fantastisk; ungene våre trives og er trygge, og vi føler vi gjør en viktig jobb. Vi er på et sted der vi kan gi noe, der Gud kan bruke oss. Det anonyme livet i Torshavn har vi forlatt, sier Sámal.

Fokuset er de 1300 innbyggerne på Våg, et sted dominert av fiskeri, lakseoppdrett, ekstremsport og sommerturisme.

– Selv om vi er «trygghetsnarkomane», våget vi likevel å dra ut. Noen ganger har vi tenkt: «Nå kaster vi inn håndkleet, nå orker vi ikke mer», men så klarer vi det. Det er det fantastiske med å være to: Når jeg ikke klarer mer, så gjør han det. Og omvendt. Men det har også vært en utfordring, vi hadde jo aldri jobbet sammen før, innrømmer Henriette.

En dag det røynet på, stoppet en eldre kvinne Sámal på gata. Beskjeden var klar: «Dere må ikke reise fra Våg. Dere er en sånn velsignelse for bygda.»

Ordet på bordet

Menn kan være vanskelig å trekke til kristne møter, men ikke på Våg. Hver tirsdag morgen brummer det i bassrøster når mennene samles ved brødfatene på Frelsesarmeen.

Disse gutta er sosiale, de elsker å synge og har fått sitt eget kor; Ordet på bordet-koret.

– Folk elsker dem. De synger med hjertet, det er så ekte, forteller Henriette.

Like viktig er samtalen rundt bordet: – Her snakker vi med hverandre og ikke om hverandre, understreker Sámal.

En god regel i et lite samfunn. Det skal være trygt å spise sammen. Og her er Ordet, Jesus, i sentrum. Dagen før var de 39 menn. Nok en gang var det en ny mann på plass. De som kommer, får kamerater og kolleger med seg.

På seks år er antallet fordoblet. Hva er det som får menn med og uten tro til å komme hit uke etter uke?

– Jeg er redd de skal kjede seg, så jeg prøver hele tiden å finne noe nytt stoff, forteller Sámal.

Han har lært litt om hva som treffer tøffe karer: Gode historier fra livet på havet. Han gjør research, deler maritime erfaringer, eller viser film der gamle sjømenn forteller om hvordan de har opplevd Guds nærvær i stormen.

Og forsamlingen lytter, både fiskere, skippere, politikere og uføretrygdede. Her er alle like. De knytter bånd, og plutselig har de mer å snakke med hverandre om på butikken.

Sosialhjelp i det skjulte

De trosser vinden og tar bilen noen hundre meter bortover Vågs hovedgate. Her ligger en koselig kafé med utsikt mot fjorden. To minutter senere har Sámal fått kontakt med to av gjestene.

En eldre nordmann viser et gammelt sort-hvitt-foto av en ung jente som triller på en barnevogn

– Jeg ble født her for 72 år siden, og har aldri vært her siden. Kan du finne ut hvem denne trillejenta kan være?

Sámal kikker på bildet og lover å sjekke det opp. Men samtalen stopper ikke der. Han spør, lytter og er interessert.

Det er slik han knytter relasjoner.

Ellers i uka stiller han opp på fotballklubben der barna trener, og han elsker å gå på kamper med FC Suduroy. Han prater med folk på butikken, på apoteket eller fergeleiet, og tar seg god tid.

– Det er fantastisk å være i Frelsesarmeen der relasjoner er så viktig, sier han og liker den litt langsomme rytmen i havgapet.

Her får ekteparet også del i livets harde sider. De møter folk som har det tungt, som kanskje trenger en seng en natt.

På et lite sted som Våg driver de diskret sosialhjelp. Folk som sliter økonomisk, får hjemkjørt varene. Kommunen har spurt dem om de kan bidra hvis folk blir bostedsløse. For bostedsløshet er et problem i øyriket, folk har dårligere sosiale rettigheter her enn i Norge.

På Våg har de Julehjelpen. Da de startet opp med Julegryta for fem år siden, var det én familie som fikk hjelp. Nå er det rundt 20.

– Hva skyldes økningen?

– Kanskje handler det om at folk nå vet om oss. Den beste «reklamen» er at folk snakker sammen. Vi er ute i det pulserende livet med våre fire barn, så det er lettere å komme i kontakt med oss. Folk kan dessuten søke over nettet, så det er enklere å sende en forespørsel, forteller Henriette.

– Det er veldig tabubelagt å søke om hjelp, så vi må forholde oss veldig profesjonelt. Det er en viktig oppgave for oss å holde det hele anonymt, sier Sámal.

Forholdene er så små på Færøyene, i bygdene kjenner nesten alle hverandre. Mange har familie som støtter, men når det røyner på, kan ikke folk gjemme seg bort som i storbyene.

– Det er alltid noen som trenger støtte, og kommer de til Frelsesarmeen, får de hjelp, understreker Henriette.

Mennesker med alkoholproblemer har fått overnatte på Frelsesarmeen. Også det skjer anonymt. Det er allment kjent at alkoholkonsumet på Færøyene er stort, og mye foregår i det skjulte. Så også sosialhjelpen.

– I en bygd der en person får problemer, tenker vedkommende fort at alle vet at han sliter. Da er det vanskelig å søke om hjelp. Derfor er vi nøye på å være konfidensielle, understreker de to lederne.

En som gir styrke

De er begge forsiktige av natur. Å stå ute i en folkemasse, lede en gudstjeneste eller begravelse, har vært langt utenfor komfortsonen.

– Men vi har erfart som det står i Bibelen; at «når jeg er svak, så er jeg sterk». Vi er en liten menighet og ett hundre prosent avhengige av at Gud er til stede. Gud jobber gjennom mennesker som gir ære til ham.

De har blitt tilkalt til mennesker i dyp sorg, og kjent på avmakten: Hvordan møte dem på en god måte? Det er da de har erfart at noen har tatt over og gitt dem ord som trøster.

Sámal glemmer ikke responsen fra en kvinne som hadde lidd flere tap: «Jeg føler at Gud som var så fjern for meg før du kom, han har kommet tilbake.»

Det gjør godt å kjenne at de ikke er alene, det er en som er med, om det er ute i gata, på Hjemforbundet eller bønnemøtet.

– Vi ønsker å gi Jesus videre, være Guds forlengede arm. Våg er et lite sted, men det er mange mennesker som har bruk for Gud. Hvis vi kan være et redskap, vil vi gjerne være det.

Han blir avbrutt. Vinden får veggene til å knake faretruende, men det er de vant til.

– Merker dere en åpenhet for Gud her?

– Både og. En del vil gjerne snakke når de har fått i seg litt alkohol. Noen er søkende, andre er det absolutt ikke, sier Henriette.

– Samfunnet er isolert, det gjelder også det åndelige. Vi er en generasjon der troen er sterkt nedadgående, men mange av mennene som kommer til Ordet på bordet, husker besteforeldre som har bedt for dem, mener Sámal.

En del av barna i bygda er tydelige på hvem de tror på, og liker seg på Frelsesarmeen. Nylig ble seks juniorsoldater innvidd. Det er nytt.

– Vi vil bevisstgjøre ungene. Når de blir eldre, er det kanskje ikke så fremmed for dem å snakke om soldatskap.

Henriette og Sámal står ikke alene i arbeidet. Cirka 20 trofaste medarbeidere, soldater og tilhørige, stiller opp, en gjeng som er god å ha i ryggen.

– Hva tenker dere om fremtiden?

– Vi blir så lenge det er bruk for oss. Vi føler at vi gjør en jobb, og folk vil ha oss her, sier Henriette.

– Hvis du spør: Er det behov for Frelsesarmeen på Suderøyene? Ja, det er alltid behov. Du må bare finne ut hvilke. Frelsesarmeen handler om hva som skjer hver dag, mener Sámal.

De trives med den rolige rytmen ute i havgapet. Får de behov for større forhold, tar de en tur til Tórshavn.

– Men jeg liker å være et sted der du kan gå ut av døra og få en prat med folk, sier Sámal.

– Ja, det er din nådegave, stråler Henriette.